Fra Teten til Crillon

Jeg husker de årvisse romjulsball på lokalet (med trykk på første stavelse), nærmere bestemt Festiviteten, populært kalt Teten. Det uforlignelige åtti-tallet. Puddelkrøller og Clynol, flaskegrønne ballkjoler med skulderputer og kappeskjørt, lakkpumps med avtagbare sløyfer og glitrende strass. Polonaise og Fasting swing med knesvikt. Jenteturer til toalettet for å fnise og rette på sømmen bak på strømpebuksene. Nå for tiden holder jeg meg til å se på Askepott sammen med min lett prinsessefikserte datter.

Det var derfor med lett hevede øyenbryn og en blanding av vantro og lattermildhet at jeg så et innslag på fransk TV om Le Bal du Crillon, debutantballet til det fasjonable Hôtel de Crillon i Paris. Verden saumfares bokstavelig talt etter passende unge piker, det være seg nyrike russiske arvinger eller siste rest av fransk adel. Å være styrtrik er en klar fordel, men er du ikke det (etter arrangørens, ikke min definisjon), må du i det minste ha en historie à la Askepott å fortelle. Å se godt ut og passe inn i designkjolene er to opplagte kriterier. Og det er ikke strass det glitrer i, men smykker med prislapper fra EUR 40.000 og oppover. Prislappen på hele kvelden, tør jeg overhodet ikke gjette på, men den er sikkert til å bli overveldende kvalm av. Vis meg én av disse debutantene som ikke er blasert, og jeg tar av meg boaen for henne. Men i hennes glassko vil jeg uansett ikke være. Med min noget bgrensede ballerfaring, ante jeg ikke at slikt noe fantes. Det er langt fra Teten til Crillon! Og godt er det.

En solskinnshistorie

Viganella, en liten bortgjemt italiensk fjellandsby, har inntil nå vært stedet solen aldri skinner, i hvert fall i tre av årets måneder. En fjelltopp har sperret for solen fra november til februar og nådeløst overlatt de 185 innbyggerne til kulde og skygge. Men nå har et gigantisk speil montert i en fjellside gitt dem solen tilbake. Speilet kaster sollyset ned til dem som en menneske- og datastyrt solgud. Vekt 1 tonn +. Pris: EUR 99.900. Eller rundt femtilappen pr. snute pr. dag. Så - der har solen fått en prislapp. Det er ikke alle som får solen i julegave! God jul, innbyggere i Viganella!

Pønkere i Disneyland

I Disneyland i dag har én stor og to små kjørt gammeldags karusell og julenissetog, vi har ruslet på det tradisjonelle julemarkedet med sine nusselige boder, vi har spist gaufre (stor, firkantet vaffel) fra Jean le Gaufre og drukket kakao og vin chaud (tilnærmet lik gløgg) . Og vi har løpt etter store såpebobler som byen speilet seg i. Det eneste som minnet meg om at vi faktisk ikke er i Disneyland, var at noen hadde tagget følgende erklæring på den gamle fontenen som julenissetoget tøffer rundt: Punks are back! Jeg antar det ikke er snakk om rakkarunger, men skikkelige pønkere. Men selv pønkere må vike plassen for julenissen. God jul - pønkere og andre!

Champagnekampanje

Sjampanjekampanje er kanskje et enda mer festlig ord, men jeg nekter altså å skrive sjampanje. Kanskje noe av det samme som de gamle damer som fortsatt skriver nu og efter, men ikke helt. Champagne er tross alt en region i Frankrike, ikke så altfor langt herfra, og ekte bobler kommer bare derfra. Punktum. Og som vår svenske venn uttrykte det (og som virkelig ga E blod på tann - eller skal vi si bobler i blikket): För dom har ju så mycke god sjampanj her i Luxemburj! Hvorpå vi prompte begynte å drikke mer bobler. Han kunne også sagt - god og rimelig: Prisnivå / gjennomsnittinntekt = bobler på husholdningsbudsjettet for folk flest. Dertilhørende delikatesser som østers bugner det av i disse dager. 1/2 kg østers = 1 pølse på Narvesen. Valget er ditt (men hold for all del Idun ketchup langt unna østersene!) RimiRemaKiwi er en gigantisk nedtur etter matkampanjene i butikkene her - det være seg champagne-, østers-, vilt-, trøffel- eller foie gras sådanne. Bare for å nevne noen. Vi kan altså snakke om en viss champagnekultur. For eksempel er det standard prosedyre i barnebursdager at de voksne blir bedt på champagne med nogo attåt. Helt greit for oss!

(Jule)budskapet og/eller nyttårsforsettet blir dermed ganske klart: Drikk mer champagne!

Det hev ei rose sprunge

Roseknoppene formelig strutter av freidig selvtillit før de folder seg grasiøst ut. Bakteppet er like bristeferdige magnoliatrær. De peker glatt nese til vinteren. Det blomstrer i desember. Solen varmer godt i ryggen. Hm... Noe er litt galt med dette bildet. Men - ikke tenke på det nå. Nyte julerosene nå.

Det hev ei rose sprunge
ut av ei rot så grann.
Som fedrane hev sunge:
Av Isais rot ho rann,
og var ein blome blid
midt i den kalde vinter
ved mørke midnattstid.

Alice i Eventyrland

Når hele Paris befinner seg bak adventsluken, er det bare å skritte over og bli sugd inn - som en Alice i Eventyrland. En dag i Paris...tusle i Le Marais og Saint-Germain-des-Près...lat lunsj på Le Rouge Gorge...latterlig dyr kaffe på Les Deux Magots...puste inn Paris...min favorittluke.

Såpebobler over byen

Hundrevis av såpebobler svever over Luxembourg by. Godt hjulpet av store såpeboblemaskiner og en høyst velvillig vind. At en ettåring hikster av begeistring er ingen overraskelse. Det forunderlige er hvordan de får travle mennesker i strenge dresser til å stoppe opp et øyeblikk i barnlig fryd. Smile til de blanke boblene, kanskje til og med prøve å fange en og annen. Slik kan faktisk noe så enkelt som såpebobler bringe mennesker nærmere sammen - i hvert fall i et bittelite stykke tid. Det er vel et adventsmirakel, vel...

Danser med blader

I dag har Helena danset med blader. Virveldans i virvelvind. Men vinden er en ertelysten dansepartner. Ikke før har han bukket for henne og bladene, så stikker han av, for så å komme tilbake og feie hele fortauet med i en forrykende fandango. Barnefryd hører advent til. Så tenner vi et lys.

Bringebær i desember

Vi har vært på bringebærslang i dag. - Jeg har aldri sett sånn bringebær i juledesember! utbrøt Helena da. Adventsbringebær smaker jordbær og appelsin.

God adventstid!

Norge i Lux

Norge figurerer sjelden i overskriftene i Lux, hvilket kan ha sin forklaring i manglende medlemsskap i en i dette landet svært nærværende union. Stor var derfor min fornøyelse da mine skumlesende øyne falt på hele to overskrifter med henvisning til gamlelandet som nr. 1! (Og det liker jo alltid vi nordmenn å være/høre...)

Det norske kokkelandslaget vant Culinary World Cup som gikk av stabelen under verdens neststørste gastronomiske messe (som allikevel ikke var større enn at den fikk plass i lille Lux). Vi trålet tappert mellom levende griser og døde haier uten å se snurten av en nordmann, men vi så uhorvelig mange andre, hvilket fikk en lettere agorafobisk stakkar til å få pusteproblemer. Vi så også de aller lekreste lekrerier som kunne få selv den mest standhaftige tunge til å snike seg ut av munnen den hørte hjemme i og det mest hardbarkede øye til å bli stort og vått. Men her gjaldt bare-se-men-ikke-røre, og med stadig stigende desperasjon i blikk og mager gikk vi på en resultatløs smaksprøvejakt. For noen ertekroker! Men altså - heia Norge!

Selve Mr No 1, Bjørn Dæhlie, beærer Cactus kjøpesenter i Bertrange (eller borti høgget her) med et besøk i dag. Målet er å selge klærne sine - og det på verdens handlefrie dag! Hvilket får meg til å undre meg over om eks-skikongen sliter alvorlig i motbakkene. Lux kan da neppe sies å være verken et stort marked eller et vintersportsparadis. Jeg skal gi avkall på en gyllen anledning til å leke autografjeger og venter med spenning på neste overskrift om Norge, mitt Norge.

KanniBall og annet TullBall

Høsten er da det virkelig tar av i Lux - det er ikke måte på festivitas rundt om i det ganske land. Og det ganske land kunne vi jo fint sveipet over på en helg, men istedet drar vi småbarnsforeldre på julebasar og sitter forøvrig hjemme og kukkelurer over "what's on" listen i avisen:

Soirée amusante - eller en morsom kveld, rett og slett. Sikkert hylende festlig.
Soirée Bingo - selvforklarende, men slottsbingo finner vi ikke hjemme (eller hva, Sonja?)
Old Boys Party på The Viking Café - hva kunne vel vært mer midt i blinken for mannen i huset?
Ladies Night på Deluxx - og litt for hu mor.
Soirée Syndrome - syndromkveld. Kunne sikkert skrytt på meg et syndrom for å komme inn.
Bal du Beaujolais - for le Beaujolais nouveau est arrivé, og selvsagt feirer man årets Beaujolais nouveau her også, man er da gode naboer!
Rudy Rotta spiller opp (til musedans?)
Kantri Klapp - eller...Country Club?

Følgende arrangement ville jeg vært forholdsvis skeptisk til å oppsøke:
King Kong Bal , KanniBal, No Limit og Goth'n Rock med Pale Obsession, Pussybats og Reptyle.

Men hei - jeg ser at vi akkurat rekker formiddagsarrangementet Faire Kaffi (sic!) - det kan jo bare bety å koke kaffi. Men ikke på en stubbe i skauen her i går'n nei, her er det slottskaffi som gjelder. Sjallabais!

PS: Gjøre-narr-faktoren i dette innlegget kan være kamuflert misunnelse.

Avskjed

Han satt på kne og holdt hennes små hender i sine store. Så inn i et lite fjes så likt sitt eget. Lenge. Da hun gikk fra ham på ben som ganske nylig hadde lært å gå, ble han stående stiv og urørlig. Blikket vek ikke fra henne. Hun snudde seg mot ham og gråt. Han sto like ubevegelig, med blikket like fast, men bak blikket beveget det seg. Kanskje raste det. Han fulgte henne med øynene til han bare kunne se de ørsmå museflettene som duppet opp og ned - så ble hun borte. Men han ble stående. Lenge. Kanskje så han henne. Bak blikket. Kanskje sto han der fortsatt da flyet tok henne høyt opp på himmelen og langt vekk.

LA KLOKKA VÆRE I FRED!

Det er ikke måte på hva jeg kunne tenkt meg å gjøre med den luringen som fikk den briljante idé å tukle med klokka to ganger i året! Jeg er ganske sikker på at jeg har avslørt bakenforliggende motiver: En uforståelig personlig vendetta mot oss småbarnsforeldre! Som om vi ikke er trette nok fra før liksom. Og jammen fikk han ikke med seg de med makta rundt omkring! Sammensvergelse!! Barnløse hele bunten!!?!Nei, akkurat nå ser jeg bare en løsning - å flytte til Island og bli der til vi får tenåringer. Hallo - man kødder ikke med klokka (unnskyld kraftuttrykket og merk klokkeslett for postlegging).

(Det hører med til min historie at vårt eks-murmeldyr av en datter for bare få dager siden fant det for godt å begynne å rase huset rundt kl. 05.30 som et annet spøkelse.)

Sjokolade på resept

Bakerdamen på hjørnet er god,rund og rødkinnet som bakerdamer skal være. Hun har en overraskende dyp og hes stemme. Disken bugner av alskens lekrerier, deriblant husets sjokolade. Mørke og lyse, runde, firkantede og hjerteformede, med nøtter, kakao og melis - jeg er sikker på at hun er like stolt av dem alle og plasserer dem varsomt og med stor omsorg i sjokoladedisken. I dag var damen i munter, brummende passiar med en eldre herremann da jeg kom inn - ja, jeg kunne nesten ha sverget på at de flørtet. Kinnene blusset litt ekstra da hun overrakte herren en svær eske sjokolade. Hans avskjedsreplikk lød som følger, med fynd og klem: Får man refusjon på trygdekassen for disse? Ikke? Det burde man virkelig, de virker mye bedre enn alle de søplete medisinene vi får!

Utsøkt sjokolade på resept, helse- og omsorgsminister Brustad?

Mannen i hans liv

...behagelig landskap brytes noen sekunder av en leken ball fulgt av et barn med flagrende rød kappe som forsvinner ut av bildet på den andre siden.
...stillheten fra høye, nakne trestammer brytes av pusten fra joggere som jogger forbi hverandre i en ordløs flørt. Løpende føtter. Svette nakker.
...samspill mellom mennesker og vann i ulike former og tilstander.
...en vind griper fatt i den samme gardinen, selv om det er vindstille.
...ord fyller bildet, bølger i vannet. Il est temps de rallumer les étoiles.. Det er på tide å tenne stjernene igjen.
...trist tango fra en strykekvartett midt i en eng eller i et skur som på en måte er der det ikke skulle være.
...tangodansere fryses for at vi skal kunne lese ansiktene deres. Kan kjærlighet vare...og vare - eller ikke?
...nakne, travle føtter, små og store - mens samtalen foregår der oppe, ute av bildet.
...to stoler, to menn, en myk sommernatt. Bruddstykker fra en samtale som varer hele natten og som er begynnelsen.

Surrealisme og poesi i bilder gjør en var, detaljert og nyansert historie om kjærlighet mellom to menn og menneskene rundt dem til så mye mer. Uten helt å gi slipp på det gode, franske, tradisjonelle - vakre landskap, nære glimt av mennesker og menneskers drømmer, gode samtaler og høylytte sådanne ute rundt et dekket langbord.

L'Homme de sa Vie. Mannen i hans liv.Tittelen er til forveksling lik en norsk film tidligere omtalt på denne bloggen, men der stopper også all likhet. En vakker film som sitter i kroppen. Hvs den kommer snart på en kino i nærheten av deg - løp & se.

Fela sprakk...

 

Saint-Jean Cap Ferrat, oktober 2006 

The Folks on the Hill

De rike har det godt. En sannhet med modifikasjoner og et definisjonsspørsmål. Hva er rik? Rik på hva? Hva er godt?

Côte d'Azurs etter sigende nest dyreste villa ligger i Villefranche-sur-Mer, godt skjult bak tunge porter og høye murer. I sin tid ble den bygget for den sympatiske (not!) belgiske kongen Léopold II. I nyere tid har den tilhørt den libanesisk-jødiske bankgründeren og milliardæren Edmond Safra, som døde i 1999 i en brann i sitt hjem i Monaco, et steinkast østover. Parkinsons tar ingen hensyn til billioner, og han hadde en sykepleier som senere ble arrestert for mordbrann, men omstendighetene forblir mystiske. Villaen er en middels stor arbeidsplass, med 50 ansatte, hvorav 20 gartnere og 1 moussad dør/portvakt - også etter sigende. Nå vil enken selge palasset, visstnok for den nette sum av - 250 millioner euro. En sum som neppe vil medføre et slitende renn av kjøpelystne på døren til moussad-mannen. Bill Gates kom, så og sa nei takk, fortsatt etter sigende. Kanskje han ikke ville være nabo med medgründer Paul Allen? Det kunne tenkes at Tina Turner ville vært en mer attraktiv nabo, i de sommermånedene hun har tilhold i nabolaget.

Nei - takke meg til vårt eget nikoselige krypinn litt lenger nedi bakken. Hva har vel vi oppi høyden å gjøre? Vi føler oss nemlig pr. egen def. rike og vi har det godt.

Stories in storeys

Jeg liker filmer som har mange små, nære historier å fortelle. Så må gjerne historiene vikles eller veves litt inn i hverandre - eller ikke. New York Stories er en av dem. Smoke er en annen, fra samme by. Men historier om mennesker bak vinduer i en bygård eller i en tobakkskiosk finner du overalt, det gjelder bare å se dem. Historier kan spinnes fra en balkong i Sør-Frankrike. La meg begynne nederst og klatre oppover. Helt uten tanke på andre klatreturer i livet - jeg kunne like gjerne begynt øverst og firt meg ned.

Nederst holder grønnsakshandleren til. Vi kaller ham bare "biske Bernard". Med et slikt oppnavn, eller skal jeg si oppsyn, handler vi ikke mye hos ham, og har heller ikke mye å berette. Det har nok derimot de gamle damer som sitter på murkanten foran grønnsakskurvene og renser bønner som et påskudd for sludder og pludder.

Første historie eller portrett blir dermed om den enslige lille mannen et stykke over midtveis i livet i etasjen over. Vi behøver ikke å se bak vinduet for å få litt av hans historie, han henger nemlig ut av det. Der inntar han sine måltider - kyllinglår gnages rene, kastes ned på gaten og skylles ned med øl. Der tørker han seg og kler seg etter en dusj, han har innrettet seg praktisk og kan ta trusen rett inn fra snoren foran vinduet og henge håndkleet der etterpå. Vel vitende eller uvitende om at vi har særdeles godt innsyn? Der sliper han sine kniver og pusser sine revolvere. Når han blir oppmerksom på at jeg følger (en smule bekymret) med på disse syslene, forteller han meg høyt og stolt at han er sikkerhetsvakt på et stort varehus, med fin dress og skytevåpen. Han forsvinner og kommer enda stoltere tilbake, denne gangen veivende med en rifle. Jeg prøver meg på et beundrende smil og trekker meg tilbake mens jeg tenker at det er rart sikkerhetsvakter har slike gamle muskedundere og en grønnoransje klesdrakt til forveksling lik en veiarbeiders. Han har ikke så ofte besøk, men av og til ber han inn til lystig og fuktig lag, og bruddstykker av smågrove samtaler kommer rett inn til oss. Men leiligheten og omgangskretsen blir større med vinduet åpent, da får han selskap av alle som passerer på gaten og kan slenge ut høylytte kommentarer i all enkelhet, særlig til små skjørt som svinser forbi. Og blid - det er han. Det er betryggende det...tror jeg...

På balkongen over sitter et ungt og pent par. Han tynn og lett lutende, innhyllet i røyk og med en nesten trist aura. Som en James Dean, samme hår, samme skjorte, samme drag over ansiktet. I mine spinnerier blir han da en mislykket forfatter. Hun ung, liten og nett i hvit silkemorgenkåpe med et hvitt håndkle skjødesløst, men elegant viklet rundt det mørke håret. Slik kunne hun vært Natalie Wood og jeg aner en stenk av glamour. De holder seg for seg selv og gir dermed grobunn for spinneriene. At hun i virkeligheten jobber i bank etter avbrutte jusstudier, hører ikke hjemme i historien. Det er informasjon fra en snakkesalig svigermor som steller jordbærplantene hennes når de er borte. Jeg foretrekker å overhøre svigermor og holde meg til min egen historie, med en anelse tristesse og mystikk.

Klatrer vi enda en etasje opp, møter vi en gammel italiensk dame med blå kjole og ensomt ansikt. Hun kom hit fra Padova nær Venezia den 9. november 1951, uten å kunne et ord fransk. 55 år etter kan hun det, men den italienske aksenten er sterk. Kanskje har den blitt sterkere igjen nå som hun er gammel? Etter 30 år her ble hun enke og siden har hun levd alene. Hun foretrekker det, hun sier hun har en âme solitaire. Hun kommer ut på balkongen hver morgen i blå kjole og hver kveld i nattkjole. Da vi hadde gjester, vinket hun inn til dem i sengen om morgenen. De vinket tilbake, og på et forunderlig vis ble det naturlig og hyggelig. Hun tar sin daglige tur til bakeren rett oppi gata, hun er for dårlig til bens til å gå lengre enn det. Men hun kan se helt til stranden. Hun er svært stolt av sønnen som jobber i sosialetaten her i byen, som vi aldri har sett. Han ble enkemann like tidlig som hun ble enke, og aksenten blir enda sterkere når hun forteller om svigerdatteren. C’était une bonne femme. Hun har snille øyne og er glad i planter og barn. Og med snille øyne og en god latter forsøker hun å kaste en bunt nyplukket mynte fra balkongkassen over til vår balkong. Den lander langt nede på den brostensbelagte gaten, og jeg løper så fort jeg kan ned for å redde den. Vi tenker på henne når vi kjenner lukten og smaken av den. Vi tenker at vi burde ha fulgt hennes kjerringråd og satt den inn på barnerommet for å jage myggen vekk fra myk babyhud.

Spinneriene kunne fortsatt, men da ville de ikke passet inn i et blogformat. Jeg kunne klatret helt til topps, til dansken som hvert år raust låner ut leiligheten til sin ekskone og hennes nye mann, men jeg gjør som i New York Stories og går bak tre vinduer.

Kokkelerende rørleggere stinne av gryn

De fleste av oss har vel en ting eller ti vi kunne tenke oss å bli bedre på. Engelskmenn er intet unntak, og en undersøkelse, antageligvis en svært seriøs sådan, kan gi oss femti-på-topp listen. På førsteplass - tjene mer penger. Kanskje ikke overraskende, men idealistisk (og muligens naivt) sett litt trist. På andreplass - tilberede eksotiske matretter. Vel og bra - men på andreplass? Hva med - tja - la oss ta det personlige og mellommenneskelige? Nå har ikke jeg sett den komplette listen, men å slappe mer av kommer for eksempel på en niendeplass og å utvikle vennskap på 16. Tredjeplassen er like festlig som den er uforståelig - bli bedre rørleggere! Helt nede på 37. plass finner vi å bli bedre i senga. To plasser bak kommer å kvitte seg med ubehagelige lukter (?). Kroppslukter, tenker jeg, og de to kan jo ha en viss sammenheng. På 47. plass kommer noe av stor viktighet, nemlig å knytte knuter (beklager, båtgodtfolk, hvis jeg undervurderer denne aktiviteten). Nå kan det være at engelskmenn rett og slett er supergode på mange av aktivitetene som havner langt nede på lista, slik at de slettes ikke trenger å forbedre seg. Da kan vi i så tilfelle trekke følgende konklusjon: Engelskmenn er elendige kokker, men superelskere. Jeg innestår ikke på noen måte for riktigheten av denne konklusjonen.

Hm. Kanskje lage en liten liste?

Dyre byer på L

Nevn navnet på Europas to dyreste hovedsteder å bo i. Trenger du hjelp? Begge begynner på L. Trenger du enda mer hjelp?? Tja - nordmenn valfarter på juleshopping til den ene men finner sjelden veien til den andre. Hva - klarer du ikke den andre? OK da - vi bor i den. London er ikke overraskende Europas dyreste hovedstad, med en gjennomsnittlig boligpris på EUR 478.000 (rundt 4 mill). Men lille Lux ligger neimen ikke langt bak, med EUR 475.000. Nabolaget vårt drar opp dette gjennomsnittet ganske betraktelig. Skulle vi kjøpe huset vi leier, måtte vi punge ut med en sum som kan få det til å gå ganske rundt i et stakkars hode - rundt 1 mill. Ja - euro, ja... Hva har så Bittelillelux felles med kjempen London? Internasjonalt finanssentrum i hvert fall. Hvordan kan luxemburgere ha råd til å bo? For unge i etableringsfasen er det sikkert litt av en nøtt, men utifra våre observasjoner av generell levestandard, klarer de seg ganske bra: Europas høyeste antall biler, høyt antall godt besøkte restauranter (hvorav mange med Michelin-stjerner) og feriering i vilden sky!

Higer du etter å bo i en europeisk hovedstad uten å risikere kronisk svimmelhet på grunn av prisnivået, kan du vurdere Praha (EUR 106.000) eller Berlin (EUR 182.000). Eller faktisk vår "nabo" Brüssel (EUR 217.000), selv om den har gjort noen hopp oppover på listen. Vi for vår del kunne vurdere å flytte en halvtimes tid sørover og få et maison de maître (herskapelig - eller feit - kåk) med 10 mål tomt og oppstillingsplass til 11 biler på den franske landsbygda for halve prisen av huset vårt.

Do you remember the 21st night of September?

Det sies at én gjentakelse er nok til at vi lager et mønster, hvilket avstedkommer kommentarer som "dette skjer alltid" eller "hver gang er det slik". Tenk etter - hvor mange ganger skal en ting gjenta seg før du tyr til slike tidsadverb? Kanskje bare to ganger? Et eksempel er idrettsutøveren som blir nummer to i to konkurranser på rad og som dermed blir utropt til "den evige toer" i media. Jeg tenker nå å bevise denne påstanden ved å si at "september er alltid fin i Luxembourg". Fordi den var det i fjor og den er det nå. Nemlig. La det gå troll i ord!

Ba de ya - say do you remember
Ba de ya - dancing in September
Ba de ya - never was a cloudy day

Ettersmak

  

Bare

"På en måte har jeg "utlevert" meg selv gjennom arbeidet ved å avsløre aspekter av en indre verden som er skjør...skadet gjennom erfaring, men ikke knust. Jeg er ikke en ung kunstner tidlig i tyveårene. Jeg er en moden kvinne som ser livets feilslåtte forventninger i øynene, som ser de "store" spørsmålene i øynene. Jeg vil ikke presentere meg selv visuelt på en klisjéaktig, lufbørstet, sukkersøt måte. Jeg vil avsløre meg selv slik jeg er. For meg er dette en mektig og modig uttalelse. Jeg har aldri vært kjent for å "feste livlinen" når det gjelder hvordan jeg representerer meg selv. Som kunstner må jeg være autentisk...ta sjanser...bryte mønstre når det er nødvendig..."

Utdrag fra Annie Lennox' CD "Bare".

Flott kvinne. Flott modenhet. Bare. Den du er.

Merci vielmals!

Utdrag (les: det jeg forsto) av en telefonsamtale på kaudervelsk (les: luxembourgsk):

- OK, ca va (OK, det går bra - fransk)
- hald op (hold opp/gi deg - kaudervelsk)
- bis dann (til da/vi sees da - tysk)
- merci vielmals (tusen takk - fransk & tysk)
- ciao! (hadet - italiensk & internasjonalt)

Man kan spørre seg om språket gjenspeiler samfunnet her i Kauderveldet - lite og rart, med tilsynelatende tilfeldige innslag av fransk og tysk - og internasjonal schwung. Videre kunne man lure på om dette så kunne medføre en smule identitetsforvirring blant folket (komboen fransk laissez-faire og tysk rigiditet kan være tøff!). Men det ville bli rene spekulasjoner fra en som ikke har bedre ting å ta seg til enn å leke psykolog på deres vegne...

Folk flest bor i Kina

Men tydeligvis ikke mange nok... For noen dager siden kunne vi nemlig lese i "La Voix" at en eller annen provins i Kina har nedlagt forbud mot stripping i begravelser!?! Myndighetene hadde fått snusen i at velsituerte familier i denne provinsen hadde det med å leie inn strippere når familiemedlemmer skulle begraves. Grunnen? Et spørsmål om ære... Jo større oppmøte i begravelsen, desto mer ære til avdøde å ta med seg videre...

Samme publikasjon kunne i dag rapportere følgende: En kinesisk kvinne fra Hohhot i Indre Mongolia hadde overlatt rattet til sin sidepassasjer. Det oppsiktsvekkende ved dette, er at sidepassasjeren til vanlig går rundt på fire ben. Hun mente at hunden hennes hadde så lyst til å kjøre, så hun holdt sine labber på gass og brems mens bikkja styrte med en eller flere av sine. Det gikk som det måtte, men til alt hell uten person- eller dyreskader. Avisen legger til at både bilmerke, hunderase og den særdeles dyrekjære (eller ikke?) kvinnens fornavn er ukjent. Med et etternavn som Li, oppnår hun kanskje ikke sine 30 sekunder av tvilsom berømmelse på grunn av dette innfallet.

Folk flest gjør da ikke slik?

Tidsmaskin

Hvis jeg hadde en av Petter Smarts tidsmaskiner og lot den snurre meg nøyaktig ett år tilbake i tid, ville jeg befinne meg i en spesiell situasjon. Rundt meg ville jeg høre noen si "hun jobber seg ned, la henne få den tiden hun trenger!" Snart ville jeg høre "jeg ser hodet - med masse mørkt hår!". Like etter ville jeg bøye meg (faktisk nokså eplekjekt) fram og få det samme synet selv - og så en liten kropp. For et øyeblikk i tid!

Hvis jeg så skulle tatt den samme tidsmaskinen tilbake til i dag, ville jeg stått på bremsen.

Henny, født 27.08.05 kl. 12.35.

Møter ved fyret

Klisjéene lar seg ikke stoppe, de hopper ned på papiret lik ivrige guttunger fra svabergene og former en perfekt sommeridyll mot blåblå himmel og idet de bryter den myke, blanke, blinkende vannflaten. Jeg lar dem boltre seg litt, de har så få dager å gjøre det på i den nordiske sommeren. Dessuten er vannet for fristende, og svabergene, som vår eldste datter lærer å sette nakne, varme labber på, for kveldsrosa til å henge seg opp i klisjéer. Istedet spør jeg om de vil være med å bade.

Så brytes idyllen. Naboskap er flyktig, men tett i båt. På steinstien bort mot den lille sandstranden går en jente, ganske fersk tenåring og ganske overvektig. Bak snubler moren, så radmager at hun ser ut til å knekke hver gang hun faller bortover stien. Hun blir liggende, før hun kravler seg halvt opp og tenner en røyk. Roper utydelig til datteren. Hun kommer tilbake, men gjør ikke mine til å hjelpe moren. Bare mumler noe i forbifarten om at hun vel er for drita til å gå. Hun går ombord på den gamle holken av en skøyte mens hun kaster små, men veldig synlige blikk rundt seg. Ser noen? Noen ser. Kanskje trenger hun at de rette ser. Inne synker hun ned langs veggen i cockpiten. Jeg føler skammen hennes som en svak kvalme. Moren kommer seg møysommelig tilbake og forsvinner inn etter henne. Banning. Kjefting. Stille. Oppkast. Dagen er ikke gammel.

På den andre siden ligger en porno cabincruiser av det unødvendig store slaget. Han henger i gummibåt langs ripa og millimeterpolerer. Hun går rundt ombord i den lille sorte. Barna sees og høres knapt. Om kvelden lyser hele flybridgen opp i neonblått. Ikke spesielt strømbesparende, og ikke spesielt lekkert mot de rosa svabergene. Problemene blir mer synlige i den gamle skøyta enn i neoncruiseren, men det er ikke sikkert de er større.

Mens jeg var vitne til det sørgelige opptrinnet mellom mor og datter, hadde far og datter i vår båt et annerledes møte ved fyrtårnet. En aldrende hippie som hadde sovet ute ved fyret og som ellers seilte rundt i en omgjort liten livbåt, spurte Helena om hva hun hadde aller mest lyst til å gjøre akkurat nå. Hun klarte ikke helt å svare. Da sa han at han spurte henne fordi han ikke visste helt selv hva han ville gjøre. Han hadde penger i pungen og all verdens tid og frihet. Han kunne gå tur, seile, spise eller ta seg noe kaldt å drikke. Allikevel visste han ikke helt hva han skulle gjøre. Han fant en gammel caps. Den skulle han ta med hjem og vaske. Den kamuflasjefargede han hadde nå, hadde han funnet i fjæra for noen år siden. Han kjøpte ingen hatter lenger. Han hadde sagt at båten hans hadde sin egen historie. Den skulle jeg gjerne hørt. Men da vi gikk tilbake for å høre mer, så vi ham krysse rolig ut i sin lille båt og ta historien med seg. Vi, og de fleste med oss, ville startet motoren for å komme fortere ut. Vi hører om slike som ham, men møter dem sjelden. Jeg tror han har det best av oss alle.

Og jeg, jeg ble i hvert fall glad for å være i vår båt, som ikke brauter på noen måte og som plutselig ble akkurat passe stor og romslig. Men jeg kommer til å kjøpe noen hatter.

Pausefisk

Mens vi venter på høst.

Forresten, husker dere den tiden NRK kunne tillate seg å vise klokken i opptil flere minutter? Trofaste fulgte vi sekundviseren med øynene - rundt og rundt - i påvente av den forløsende vignetten til Barne-TV, Dagsrevyen eller Norge Rundt (distriktenes magasin). I dagens non-stop-action-samfunn, hvor øyeblikkelig tilfredsstillelse ruler, hadde et lett trykk på den troløse fjernkontrollen kjapt fjernet klokka og NRK fra skjerm og sinn. Hm. Undres på om ikke både pausefisken og klokka hadde hatt sin klare misjon i dag også. På og av TV-skjermen.

Her ved Middelhavet, hvor vi befinner oss, stiller vi klokka ved ankomst. Ikke en time fram. Ikke en time tilbake. Litt saktere. Passe fort.

A room with a view

Lag på lag med rød teglsten. Kirketårn i behagelig gult med frekk mosaikkhatt. Et glimt eller to av duvende blått. Uforstyrrelige blink fra et fyrtårn - et slags evighetssymbol. Historie tyter ut av gamle, grå murvegger. Livet klaprer på brosten og siver ut gjennom grønne skodder. Vår utsikt. Tenk det.

Les Bleus

Et flimrende grønt lys kommer fra hver etasje i gården rett overfor vår. Gaten under er så smal at vi nesten kan strekke oss ut og ta på den gamle muren. Byen er merkelig stille. Plutselig blir ville rop fra åpne vinduer over hele byen kastet mellom husveggene og inn til oss som et kollektivt primalbrøl. Det gjentar seg tre ganger. Så forsvinner den grønne flimringen. Idet vi puster lettet ut, gir alle byens biler seg over til hemningsløs tuting. Seiersdansen.

Frankrike - Spania: 3-1

Wear sunscreen

Ladies and Gentlemen of the class of ’97... wear sunscreen.
If I could offer you only one tip for the future, sunscreen would be IT.

The long term benefits of sunscreen have been proved by scientists whereas the rest of my advice has no basis more reliable than my own meandering experience.

I will dispense this advice now.

Enjoy the power and beauty of your youth. Never mind. You will not understand the power and beauty of your youth until they have faded. But trust me, in 20 years you’ll look back at photos of yourself and recall in a way you can’t grasp now how much possibility lay before you and how fabulous you really looked.

You are NOT as fat as you imagine.

Don’t worry about the future; or worry, but know that worrying is as effective as trying to solve an algebra equation by chewing bubblegum. The real troubles in your life are apt to be things that never crossed your worried mind; the kind that blindside you at 4pm on some idle Tuesday.

Do one thing every day that scares you.

Sing.
Don’t be reckless with other people’s hearts, don’t put up with people who are reckless with yours.

Floss.
Don’t waste your time on jealousy; sometimes you’re ahead, sometimes you’re behind. The race is long, and in the end, it’s only with yourself.

Remember compliments you receive, forget the insults; if you succeed in doing this, tell me how.

Keep your old love letters, throw away your old bank statements.

Stretch.
Don’t feel guilty if you don’t know what you want to do with your life. The most interesting people I know didn’t know at 22 what they wanted to do with their lives, some of the most interesting 40 year olds I know still don’t.

Get plenty of calcium.

Be kind to your knees, you’ll miss them when they’re gone.

Maybe you’ll marry, maybe you won’t, maybe you’ll have children, maybe you won’t, maybe you’ll divorce at 40, maybe you’ll dance the funky chicken on your 75th wedding anniversary. Whatever you do, don’t congratulate yourself too much or berate yourself, either. Your choices are half chance, so are everybody else’s. Enjoy your body, use it every way you can. Don’t be afraid of it, or what other people think of it, it’s the greatest instrument you’ll ever own.

Dance. Even if you have nowhere to do it but in your own living room.

Read the directions, even if you don’t follow them.

Do NOT read beauty magazines, they will only make you feel ugly.

Get to know your parents, you never know when they’ll be gone for good.

Be nice to your siblings; they are your best link to your past and the people most likely to stick with you in the future.

Understand that friends come and go, but for the precious few you should hold on. Work hard to bridge the gaps in geography in lifestyle because the older you get, the more you need the people you knew when you were young.

Live in New York City once, but leave before it makes you hard; live in Northern California once, but leave before it makes you soft.

Travel.
Accept certain inalienable truths, prices will rise, politicians will philander, you too will get old, and when you do you’ll fantasize that when you were young prices were reasonable, politicians were noble and children respected their elders.

Respect your elders.

Don’t expect anyone else to support you. Maybe you have a trust fund, maybe you'll have a wealthy spouse; but you never know when either one might run out.

Don’t mess too much with your hair, or by the time you're 40, it will look 85.

Be careful whose advice you buy, but, be patient with those who supply it. Advice is a form of nostalgia, dispensing it is a way of fishing the past from the disposal, wiping it off, painting over the ugly parts and recycling it for more than it’s worth.

But trust me on the sunscreen.

- Baz Luhrmann

God sommer!

  

Alsace à la carte

Apetittvekkere
* Ryktet om Frankrikes beste kjøkken.
* Vissheten om gode viner.
* Bildet av skjeve, fargerike bindingsverkshus og trange gater.

Forretter
* Foie gras med shizo på gourmetrestaurant
* Foie gras med blomst i en bortgjemt hage i en døsig landsby midt i vinmarkene.
* Foie gras-salat med and og utsikt.

Hvileretter
* Et lite stykke Norge - skogkledde, bratte lier og åskammer.
* Et lite stykke Toscana - tette vinranker, frodige bakketopper og landsbyklynger.
* Et lite stykke Venezia - sakteglidende prammer på rolige kanaler.

Hovedretter
* Coq-au-riesling servert med smil på rommet - på et hotell uten room service.
* Kamskjell à la Colmar med stemning og solskinn.
* Fisk og fugl i fri fantasi.

Desserter
* Grønn eplesorbet i grønn skygge.
* Myke sjokoladevariasjoner i myk sommer.
* Blussende kirsebær - i all enkelhet.

Barnemeny
* Is og såpebobler.
* Fontener og gatemusikanter.

- Alle retter er smaksatt med riesling og et generøst dryss vennlighet.
- Alle retter nytes best med en frisk og lett Alsacevin - eller søt til foie gras'ens ære.

Gjestenes vurdering: Vi kan bare varmt anbefale denne menyen. Kombinasjonen mat, mennesker og omgivelser gir en fortreffelig smaksopplevelse. Klar sekser. Denne restauranten vil vi tilbake til!

Beklager, Tyskland!

Jeg lurer på om jeg har gjort pølsetyskere urett... For på vår pinsetur til den andre siden av Moselelven, oppdaget jeg at dette uttrykket neppe er dekkende nok. Så hvis ingen har funnet opp ordet schnitzeltysker før, så gjør jeg det nå. Verdt en plass på Wikipedia? I den lille søte byen Saarburg, midt i den døsige Saardalen, var det nemlig Schnitzelwochen! Ren flaks! Og for å gjøre uretten enda større, har jeg også funnet ut at det tyske kjøkken er ikke så rent lite innovativt og kreativt. Vi vandret nemlig forbi et skilt som lokket med "wraps mit Sauerkraut und Speck". . God, gammel tradisjon i ny wrapping! Go Germany! Og med det er vi vel over på en nært forestående begivenhet i dette nabolandet som jeg tross iherdig innsats ikke har klart å unngå å få med meg. Faktisk har innpåslitne skilt ved grensen gjort meg oppmerksom på det ganske lenge. Dessuten har det begynt å komme ut flagg på balkongene som gjenspeiler hvor internasjonalt lille Lux er - selv om det tok sin tid før jeg foretok koblingen. Forøvrig er Lillelux sitt bidrag på VM-fronten et kriseteam stasjonert i Kaiserslauten. I disse dager anser jeg meg for å være en av verdens heldigste kvinner - med en mann som om mulig er enda mindre fotballinteressert enn meg selv! En gjeng frustrerte spanske fruer har startet en bevegelse i forkant av VM, med blant annet enerett til fjernkontrollen som kampsak. De har all min sympati! Og vi, vi styrer utenom Tyskland på helgens utflukt og håper vi ikke hører kampropene helt til Alsace. Men sauerkrauten kommer vi nok ikke utenom der heller...

En bit himmel

Snurre rundt under en himmel som speiler seg skjelmsk i øyne som stråler som bare unge øyne kan.
Kaste hodet fritt bakover med stor, leende munn - spise sukkerspinnskyer og en bit himmel.
Være liten - men stor nok til å ta imot himmelen.

Lykke.

Gi oss en bit himmel.

Pølsekultur

Lillebror Lux kaster stadig store, små og skrå blikk på storebrødrene sine. Når det snakkes om grande région (storområdet), er regionene Wallonie i Belgia, Lorraine i Frankrike og Saarland og Rheinland-Pfalz i Tyskland med. Sistnevnte region har forøvrig det klingende navnet Rhénanie-Palatinat på fransk. I dagens La Voix kan vi lese om åpningen av Tysklands første pølsemuseum i Thüringen. En forsinket oppdagelse av at mat er kultur - i dette tilfellet pølsekultur, rett og slett? Initiativtagerne er medlemmer av "Thüringerpølsens Venner" og må vel med rette kunne tituleres pølsetyskere. De kan i tillegg til smaksprøver servere bilder, anekdoter, ymse pølseredskaper og faktisk...pølseseminar. Denne tydeligvis berømte Thüringer Bratwurst har blitt spist av pølsetyskere siden 1404. Jepp - ut på pølsepinsetur! Eller - kanskje vi skal holde oss i grande région og velge enten noe mer sofistikert fransk matkultur eller belgisk sjokoladekultur som i for eksempel quiche lorraine eller sjokolade fra Namur. Kulturelt skar'e bli!

Totenloven

7-ikke-helt-opplagte-ting-jeg-savner-ved-Norge (i vilkårlig rekkefølge):
1. Aftenpostens papirutgave
2. Rennende kaldt vann
3. Oslos fineste park (Haugen)
4. Fine scones på Kaffebrenneriet
5. Ammekultur
6. Norsk design i butikkene
7. Automatikken som følger av å kunne koder

Ifølge en artikkel i punkt 1, med overskriften "Kunsten å ikke bekymre seg", burde jeg ikke la noe av dette bekymre meg, men heller overlate bekymringene til dem som har det som yrke. Dessuten minner artikkelen oss på at mange er ute etter å tjene penger på våre bekymringer (legemiddelfirmaer, reklamebyråer og ja, nettopp - aviser). Samme artikkel oppfordrer oss til å:
- ikke tenke på det vi ikke har.
- ikke legge lista for høyt.
- forvente uventede hendelser og se på dem som muligheter.
- gi litt blaffen!
Dette kan jo høres ut som enkle og velkjente tips - men husk overskriften: Kunsten å ikke bekymre seg...
Artikkelen avsluttes med følgende sitat: De fleste dager det er mulig å ta et kveldsbad på jorda, er ikke du og jeg tilstede. Derfor tar jeg kveldsbad alle de gangene jeg får anledning til det. - Bestemora til Jonas Gardell

Eller - og dette sto ikke i artikkelen, men ble nevnt i en tale jeg nylig hørte og omtalt som Totenloven (forøvrig totalt ukjent for en utvandret villtotning) - du læv så stutt og er dau så lenge.

No ser eg atter

Nå venter Norge i rødt, hvitt og blått på oss, furet værbitt og alt det der... Luxembourg er forresten like rødt, hvitt og blått det, og nasjonaldagen feires den 23. juni. Den kom i stand for å feire bursdagen til Storhertuginne Charlotte av Nassau som regjerte fra 1919 til 1964. Det pussige er at hun var født den 21. januar, men siden det ble ansett som kjedelig å feire nasjonaldagen om vinteren, flyttet de liksågodt bursdagen hennes til den 23. juni. Og siden ingen av de påfølgende monarker har hatt god nok timing til å bli født på akkurat denne dagen, har de flyttet bursdagene deres også. Ja, ja - hvorfor ikke?

Latter

Hele kunsten å lære seg å leve betyr å holde fast på latteren.
- Jens Bjørneboe, 09.10 1920 - 09.05 1976

Det ligger ganske mye i dette. Og komplisiteten i det visste nok Bjørneboe selv mye om. Han mistet latteren for 30 år siden i dag.

The Family of Man

Et av de mange slottene i en av de mange eventyraktige små byene i dette landet huser en fantastisk fotoutstilling. The Family of Man. Laget for Museum of Modern Art i New York, nå permanent i Clervaux. En sterk og nær bildereise gjennom livsfaser, følelser og aspekter ved mennesket i ulike kulturer, i andre tider. Bildene får lov å forklare seg selv, men sitater og dikt understreker stemningen de skaper. Å måtte svare på samme spørsmål foran hvert bilde - "mamma, hva gjør de der?" - gjorde opplevelsen sterkere. Du må stoppe mer opp, være mer åpen, se med litt andre øyne. Det understreker også. Så ble da også utstillingen avsluttet med nettopp det - barneglede.

Laufen & kaufen!

Jeg er mektig stolt av mitt flunkende funklende nye kredittkort. Ikke fordi det står gold på det. Ikke fordi det i min ordbok er synonymt med shopping. Litt fordi jeg er en av de aller første som holder akkurat dette kortet i hånden. Mest fordi det betyr klar-ferdig-gå! for banken til Eirik & co. (Jeg ber medgründere og andre involverte ydmykt om tilgivelse for at de har blitt redusert til & co, men det er liksom Eirik jeg er stolt av.) Det har vært en lang og ikke helt snorrett vei, både fra Oslo til Luxembourg og fra idé til lansering, og jeg har vært med som nissen på lasset. Nå gjenstår det å se om suksesshistorien fra Norge gjentar seg. Vil kontantelskende tyskere trykke dette lille gylne kortet til sine bryst - hvis lommer ofte knitrer av pent sammenbrettede eurosedler - på samme måte som nordmenn kastet seg over Norges første gebyrfrie kort?Gebührenfrei bør i hvert fall lyde like liflig i tyske ører som seddelknitring. Så hvis noen som leser dette har tyske forbindelser - send det videre! Jeg skal i hvert fall sørge for at de tjener litt penger på meg! Løp & kjøp!

Askepott kommer ikke på ballet

Koret er invitert til å synge i et sølvbryllup. I utgangspunktet hverken noe å skrive hjem om eller i en blogg om, men når paret heter Henri og Maria Teresa, kan det være verdt å nevne. Fine navn - so what? Vanligvis er jeg ikke opptatt av titler, men for å presisere, kan jeg jo også nevne at paret innehar titlene Storhertugen og Storhertuginnen av Luxembourg. Når festivitasen går av stabelen, befinner vi oss der vi vanligvis aller helst vil være, i Villefranche. Men jeg synes faktisk det er såpass surt å gå glipp av dette, at jeg et øyeblikk eller tre vurderte å fly opp og ned for å være med på moroa. Så - der avslørte jeg meg vel som kjendiskåt og/eller skaprojalist! Men, men, jeg slipper da å lure på hva som er passende antrekk i en mottagelse med Europas kongelige. Det ville jo vært kjedelig å måtte kjøpe en ny, dyr kjole bare til en slik anledning...

Minutt i mai

Noen maiminutter...ansikt til ansikt med en morgendøsig sol som lander mykt på mottagelige kinn mens Thomas Dybdahl sniker seg usynlig ut døren, inn i øret og brer musikken sin utover som et teppe...

Kunne ikke tenke meg bedre selskap - noen minutter i mai...

Quiz

Dagens quiz har bare ett spørsmål. Hva vet du om Luxembourg? Du scorer høyt hvis du vet mer enn fem ting. Mange vil sikkert svare som den småsinte sangerinnen Skin i et intervju i dagens utgave av dagsavisen La Voix: "Er det ikke et storhertugdømme? Og veldig lite!" Noen vil våge å tippe på at hovedstaden heter det samme som landet, de færreste vil kjenne navnet på den nest største byen (Esch-sur-Alzette). Noen vil tenke på halen i BeNeLux, andre vil bli hensatt til forgangne tiår med øret klistret til radiostasjonen over alle radiostasjoner, Radio Luxembourg. Atter andre vil få en behagelig kvinnestemme i hodet som sier "Luxembourg, 12 points" og begynne å glede seg til at familien skal benke seg rundt Melodi Grand Prix på fjernsyn eller for den del ha et heidundrandes Grand Prix vorspiel. Hele fem ganger har Luxembourg seiret i denne sangkonkurransen som - tja - er hva den er. Kjente navn (vel, for meg) som har deltatt for Lux er France Gall, Nana Moskouri, Baccara (!) og Lara Fabian.

Jeg hadde ikke scoret særlig høyt før vi flyttet hit. Nå vet jeg adskillig mer, men det blir et annet innlegg. Jeg vil nemlig tilbake til Skin en liten stund, som mange kjenner best som den eksentriske frontfiguren i den britiske 90-tallsgruppen Skunk Anansie. Det er sikkert flere enn meg som digget Hedonism (Just Because You Feel Good). Nå står damen støtt på egne ben og skal ha konsert i lille Lux. På spørsmål om hva som er den største misforståelsen rundt hennes person, svarer hun det at mange er redde for henne (pus i tigerklær?). Det litt morsomme er hva hun fortsetter med (jeg oversetter og siterer): "Hvis man tar en norsk ekstrem metallgruppe, er det kanskje grunn til å være redd". Hvorfor akkurat norsk??

Magnolia

 

De sa at våren i Lux er vakker. Det er riktig, det. 

Franske observasjoner

Om bilkjøring:
1. Temperaturmåleren i bilen som går fra 4 til 15 grader mens vi suser Frankrike på langs i mørket.
2. Hurra for tungtransportfrie dager! Og purken ta spanske skurkesjåfører som gir beng i kjøreforbudet!
3. Hvorfor blinker så mange som ligger i den midterste av tre filer uten å legge seg ut? Jeg blir en nervøs sjåfør og sidesjåfør av denslags (også).
4. Det blir liksom litt mer fristende å svinge av i Bourgogne, Beaujolais og Rhône når rasteplassene har fått navn etter store franske viner...Gevrais-Chambertin, Nuits-Saint-George...
5. Hva du kan oppdage når du prøver å komme deg på motorveien og først havner laaangt under den og så laaangt over den. Høye fjell og dype daler - i Nice!
6. Det er forunderlig å kjøre på La Promenade des Anglais i Nice så tidlig om morgenen at den eneste trafikken er horetrafikken.
7. Du kan få med en hel leilighet fra Ikea i en Touran-bil (gratis reklame for VW og Ikea).

Om gamle damer:
1. Gammel dame 1 lar oss få vite at vi har mistet et håndkle på klesstativet under oss og enda et i treet under der igjen. Jaså, sier du det. Hun låner oss aller nådigst en fiskekrok. Forresten litt rart at klesvask kan være sjarmerende. Men undertøyet henger alltid på innerste snor.
2. Gammel dame 2 lar oss få vite at vi har mistet tørkerullen på balkongen til naboen under. Jaså, sier du det.
3. Gammel dame 3 kjefter på oss som bare gamle damer kan fordi vi har vært så usigelig frekke å sette barnevognen inn i oppgangen. Takk for forståelsen.
4. Konklusjon: Enhver bygård med respekt for seg selv har en gneldrete gammel dame. Det gjelder også vårt skakke sjarmtroll av en sør-fransk gammel sådan - og den tvers over den brosteinsbelagte gata - og den ved plassen et stykke nedenfor. Vi får vel smile og leve med dem.

Om dette og hint:
1. Det står sourire suivant (neste smil) på kassakøskillepinnene (har de et eget navn??) hos den lokale kjøpmannen. Vi er ofte litt mugne i kassakø, er vi ikke det?
2. Prøv varm sjokolade på Gran Caffè (jeg er ikke dårlig i fransk, jeg prøver å skrive italiensk) i Beaulieu og kakao blir aldri det samme igjen. Vær sulten!
3. Ingvar Kamprad - vi har funnet drømmetomta til Ikea i Nice! La oss slippe 30 mil tur/retur Toulon - pleeease!
4. Sør-franske håndverkere kan faktisk få jobben gjort i tide.
5. Solrik lunsj rundt et langbord på en bastide i baklandet - déjà vu for elskere av fransk film. Det var bare det at filmen var dubbet til norsk og dansk.
6. Det er alltid like godt å komme til Villefranche - og nå blir det enda bedre fordi vi kommer til vårt eget krypinn med havgløtt og atmosfære (og varselskilt på døra for alle over 180). Men - hvor skal vi gjøre av barnevogna??

På sporet av den tapte bok

Langt ute på den lorrainske landsbygda ligger Fontenoy-la-Joûte, en liten landsby som på det nærmeste var forlatt inntil en neve idealister bestemte seg for å blåse støv av bøker og med det liv i landsbyen. Lidenskapelige elskere av det skrevne ord slo seg sammen og flyttet sine små bokhandler fra byene ut på landet og skapte en av rundt tyve europeiske boklandsbyer. Fenomenet oppsto i England i 1962, da en londoner tok med seg bøker og andre pakkenelliker fra storbyen til lille Hay-on-Wye. Vil du få med deg alle bokhandlene i den lille landsbyen, har du 26 steder å gå til, og det sammen med 90 000 årlige besøkende. Vil du få med deg alle bøkene, har du litt av en jobb foran deg. Alain alene har 30 000 bruktbøker til salgs. Folk har alltid en dårlig grunn til å selge bøkene sine. Leter du etter bøker om ridekunst? Gå til Huguette i skogholtet. Leter du etter boklige sjeldenheter? Gå til det lille huset på enga. Leter du etter boken du elsket som liten, men som har blitt borte? Gå til Jacques på den gamle Lorraine-gården. Bokhandelen hans heter A la recherche du livre perdu(på sporet av den tapte bok). Og blir du sulten av bokjakten, får du kanskje like gode madeleinekaker som de Marcel Proust forteller om i første bok av storverket A la recherche du temps perdu (På sporet av den tapte tid) på det lokale bakeriet. God tur og god lesning!

Hvordan går det på jorden?

Hvordan går det? Hvordan går det på jorden?
- bra, bra, det går bra.
De små hundene, trives de?
- å min Gud, ja tusen takk.
Og skyene?
- de flyter.
Og vulkanene?
- de putrer.
Og elvene?
- de renner.
Og tiden?
- den går.
Og sjelen din?
- den er syk.
Våren var for grønn, den har spist for mye salat.

Barnevers, fritt men ganske direkte oversatt etter Jean Tardieu, Monsieur, Monsieur.

Monsieur Horribilis

Plakat på den internasjonale skolen i Lux, skrevet med stor, barnslig skrift:
I Monsieur Onibilis' klasse må vi ikke:
Snakke
Synge
Gråte
Le
Under var det tegnet fire barneansikter som snakket, sang, gråt og lo, alle med et stort rødt kryss over. Her har vi nok Margrethe Munthes likemann, eller muligens til og med overmann. Godt våre små ikke kommer i klassen til Monsieur Horribilis.

Acappella capisce

Jeg bøyer meg ydmykt i støvet for acappella guru Andrea Figallo, som i dag har forsøkt etter beste evne (og den er god!) å lære meg og mine medkorister ett og annet om stemmebruk. Han formidlet også et par ting om syngende kommunikasjon og kroppsbruk, og noe av det kan endog enkelt overføres til situasjoner hvor vi vanligvis ikke synger. Ja, mannen er så god at jeg til og med tilgir ham at han stakk mikrofonen oppi mitt lett forskrekkede ansikt og fikk meg til å leke tromme. Lett for han der han går rundt som et levende trommesett og et like levende bevis på at stemmen er det aller beste (og billigste) instrument. Hvem er så denne Figallo? Så italiensk som han høres ut som, men også kjent fra The Flying Pickets. De som husker tilbake til 80-tallet, husker kanskje låta Only You som de toppet hitlistene i UK med i 1983 (nei, nei, ikke den Only You, da...), men det var riktignok før Andreas tid. Jeg har forresten til tider blitt litt småsnurt over at enkelte tilsynelatende får utdelt så mye - et godt utseende, en flott sangstemme, skuespillertalent... - når de kunne kommet langt med en av delene. Herborg Kråkvik for eksempel. Av den grunn snek det seg inn en viss snurthet i min beundring for mannen. Men - jeg innser min begrensning. For eksempel blir jeg aldri noen tromme.

Mitt liv som expat-viv

Av og til føler jeg at jeg lever i en film. Satire, kanskje - i hvert fall klisjéfylt. I går, for eksempel, spilte jeg følgende klisjé: Kaffebesøk hos nabofruen, take one. Jeg tripper med to rene og pene jenter (hvor mange takes det tok hjemme først for å få dem rene og pene, sies det ingenting om, men regissøren ble småfrustrert)og ringer på hos nabofruen. Kameraet sveiper rundt og fanger inn et striglet hjem fylt av antikviteter, kunst og fløyelstrukne møbler. Det hviler en stund på det runde lille bordet dekket med stettfat med lekre kaker, tynt porselen og sølvgafler, det reneste stilleben. Hmmmm. Noe må ha gått regissøren hus forbi. Bor det ikke barn der i huset? Men pyttsann, det er da bare film! Jeg er ikke helt tilpass i rollen min, og setter meg ytterst på rokokkostolen. Min eldste datter derimot, bryr seg katta om roller, bare om sjokoladekake. I denne settingen ble min flinke og noe pertentlige datter faktisk en aldri så liten elefant i et glasshus. Fram med feiebrettet før neste scene! Nei, best å bruke min datter som rollemodell og stige ut av scenen/klisjéen. Behind stage, med kameraene skrudd av, ble kanskje ikke settingen, men i hvert fall vinklingen en annen. Ja, det ble rent ut hyggelig, og jeg fant ut at nabofruen er en meget morsom dame!

Som hjemmeværende expat-viv (hrmf - er det faktisk meg selv jeg snakker om??) er det en fordel å lære fortest mulig å fjerne skylapper når det gjelder mennesker, kulturer og levemåter. Vi kan være temmelig opphengt i egen kultur og egne mønstre, slik at vi opphøyer Vår Måte til Den Riktige og fnyser småforaktelig av andre(s) måter å gjøre tingene på. Faktum er at det sjelden er snakk om rett og galt, bare om ulike adferdsmønstre og væremåter. I så måte har jeg mye å lære av nabofruen og det internasjonale Lux forøvrig. Vi tumles sammen som lottoballer og gevinsten er læring. Det er bare det at gevinsten står mer i forhold til egeninnsats enn flaks. Det er bare å håpe at vi blir rike. Men nå må jeg ut av huset og la personen som vasker for oss (strever med å være politisk korrekt...) gjøre jobben sin, og gå på playdate...

Kvinnen i mitt liv

Glimt fra Oslo II. På en av mine daglige vandringer med vogn gjennom Sankthanshaugen, var liksom noe litt annerledes i parken. Vel er det ofte mange barnevogner og store mager der, men denne dagen var det påfallende mange. Det så litt sprøtt ut. Ja, ja, det var jo en fin dag å lufte både barn og mager på. I øyekroken så jeg noen teltlignende greier som var satt opp, men reflekterte ikke noe mer over det. Og da en voksen mann kom hoiende og løpende med en like voksen mann på ryggen, før de rullet rundt på gresset og lekesloss som bikkjer, reflekterte jeg i hvert fall ikke over det. Boys will be boys. Men - da benkerekken hvor jeg skulle innta min daglige kaffe fra Java var opptatt av magene og vognene, DA reagerte jeg. Makan! Et slikt brudd på daglige rutiner var vanskelig å takle. Inntil en reddende engel kom og spurte om jeg kunne sette meg der og der med barnevognen sånn og sånn. Jeg så spørrende på engelen, men satte meg lydig ned, såre fornøyd over å kunne innta kaffen på benken som planlagt. Sakte gikk det opp for meg at jeg var blitt statist. Eller rettere sagt: Barnevognen var blitt statist. Filmen var "Kvinnen i mitt liv", regissøren var den ene guttungen og hovedrolleinnehaveren den andre. Da var det like før jeg reiste meg opp og gikk i protest. Akkurat som jeg truet med å gjøre på en restaurant da Thomas Giertsen inntok nabobordet. Så fant jeg ut at jeg da ville være like barnslig og teit som jeg synes han er, dessuten var menyen for fristende. Akkurat som kaffen var for fristende nå. Og så kunne det jo være interessant å se hvordan det foregikk å filme en scene, tenkte jeg. Begge deler kan ha vært skalkeskjul for et visst ønske om "two seconds of fame".
Da jeg hadde sittet slik i to timer og sett denne Giertsen komme slentrende mot meg altfor mange ganger, reiste jeg meg og gikk. Ingen kom løpende etter meg med noe honorar, ikke gratisbilletter en gang, hvilket frarøvet meg den gleden det hadde vært å avslå. For var det en film jeg aldri skulle se, så var det nå den!

Lenge etter at filmen hadde gått sin skjeve seiersgang på norske kinoer, og forlengst hadde kommet på DVD, tok nysgjerrigheten overhånd. Jeg krøp til korset og leide den en kveld jeg var alene hjemme. Og jeg led meg gjennom en irriterende dårlig film, med tildels elendig skuespilleri, bare for å måpende konstatere at - vi var ikke der! Men å se den en gang til for å være helt sikker - se så langt sank jeg ikke. Ha!

Det er trikken i mitt liv

Det beste Oslo Sporveier har gjort, er å henge opp plakater med dikt. Ikke bare gir det de reisende noe å feste blikket på - hvilket jo kan være kjærkomment siden det ellers faktisk kan havne på en medreisende, og da må man jo se bort eller ned, og i hvert fall ikke finne på å smile, og i hvert fall ikke om morgenen - det gir også ord til den som vil ta imot. Noe å tenke på, noe å smile av (i det skjulte, da), noe å varme seg på en hufsete Oslodag. Mange av disse diktene briljerer med sin korthet, så jeg lot det gå litt sport i å huske dem. Men siden det er noen år siden mine daglige trikketurer i hovedstaden, har de dessverre blitt overført til glemmeboken. For ikke å yte t-banen urettferdighet: Noen av dem ble nok lest på dette framkomstmiddelet også. Hvilket minner meg på at jeg en periode svevde i den villfarelse at det gikk trikk svært langt vestover. Inntil det gikk opp for meg at t-banen på mystisk vis skifter navn til trikk straks dørene lukkes på Majorstua (Majorstuen?)og den durer videre ut i åpent landskap. For den skifter da vitterlig ikke ham? Mitt tips til de som ønsker å ta en virkelig trikk til mindre urbane strøk: Prøv Ljabru-trikken! Det er en fin tur, det, med fjordutsikt og greier! Tilbake til ordene. En gang, og dette var nok på t-banen, hadde de hengt opp en plakat med ord som beskrev tidens verdi og relativitet, noe jeg aldri blir ferdig med å undre meg over - eller bli helt rørete av, for den del. Selvsagt har den teksten også havnet i ovennevnte bok, men det er da man tyr til google:

For å forstå verdien av ET ÅR, spør en student som strøk til eksamen.
For å forstå verdien av EN MÅNED, spør en mor som fødte et barn for tidlig.
For å forstå verdien av EN UKE, spør redaktøren av en ukeavis.
For å forstå verdien av EN TIME, spør de nyforelskede som venter på å møtes.
For å forstå verdien av ET MINUTT, spør han som kom for sent til flyet.
For å forstå verdien av ET SEKUND, spør en person som akkurat unngikk en ulykke.
For å forstå verdien av ET MILLISEKUND, spør han som kom på annenplass i en OL-øvelse.

Verdt å tenke over, selv om ord om tid lett blir flosklete. Av den grunn skal jeg spare dere for resten av teksten. Det gjorde også Oslo Sporveier. For egen regning, vil jeg gjerne tilføye: For å forstå verdien av EN DRØY TIME, spør en mor som rekker både å ta et deilig bad og å skrive dette innlegget mens baby tar en attpålur.
Dette er det eneste trikkediktet jeg husker, og det er nok fordi jeg liker det så godt:

Eg veit ikke kvar vi skal
men eg gler meg medan vi kjem dit
- Ann Kavli

PS: Jeg håper Yvonne C. Kuhn tilgir at jeg har hermet etter boktittelen hennes, men til gjengjeld skal jeg prøve å få lest boka!

Heia Norwegen!

Overskriften kan være villedende, så jeg forter meg å presisere at dette innlegget overhodet ikke er relatert til norske idrettsbragder. Jeg tør love det blir lenge til et innlegg her inneholder noe som helst i den gaten. Så sportsidioter kan slutte å lese HER. Men musikkinteresserte (og eventuelle musikkglade sportsidioter)kan fortsette. For tre blant de syv beste på tyske jazz-lister er vel en bragd verdt å nevnes det også? Ketil Bjørnstad får medalje av aller edleste valør til og med. Solveig Slettahjell kaprer en pen sjetteplass, og Terje Rypdal puster henne i nakken. Litt lenger ned på listen finner vi Nils Petter Molvær. Gamle gutter gjør det skarpt! Men jeg er en sviker og vifter med det gul-blå flagget. Söta bror er nemlig en arg konkurrent også i denne sammenhengen. Og med min hang til både jazzsyngedamer og svenske syngedamer, er Rigmor Gustafsson synger Michel Legrand en sikker vinner.

Walk that walk, talk that talk

"I went to a party last week", sa hun. Hun var like velartikulert som hun var vakker, med meget tydelige t-er. Jeg tenkte at hun lignet på en blond Audrey Hepburn. "I wore my shorts and my Boots - and I just did like this with my foot..." Jeg fikk kastet blikket over restaurantbordet og ned akkurat tidsnok til å se henne vippe lett og elegant på foten. "...and all the men went..." , etterfulgt av et wow-blikk og en hodebevegelse som var så beskrivende at du formelig hørte suset fra gispende og måpende mannehoder som snudde seg unisont mot et par meget høyhælte støvler besatt med glitrende stener på et par særdeles velformede, lange ben. For å skjule noe jeg trodde var et heller måpende, lattermildt åsyn, så jeg raskt ned. Blikket falt på mine egne velbrukte støvler, som jeg inntil da hadde syntes var råstilige, og jeg kunne noe beklemt konstatere at de bar tydelig preg av dagens utfoldelser i sandkassen. Videre konstaterte jeg med et innvendig skuldertrekk at jeg verken har ben eller lyst til å bære glitrende wow-støvler og at samtalen jeg kunne ha med min sidepartner nok ville være adskillig mer interessant. Hvorpå jeg lot Audrey være Audrey og snudde meg mot min datter, som - intetanende om et par støvlers dramatiske effekt på menn, om enn fascinert av det meste som glitrer - dinglet fornøyd med et par like besandede støvler. "Vil du jeg skal dele opp pizzaen din, lille venn?"

En bok uten slutt

Det er 20 år siden Tsjernobyl. For mange av oss er det en ferdiglest side i en bok som vi ikke er så nysgjerrige på slutten på. Mange av ofrene må fortsatt lese side etter side, kapittel etter kapittel, i en påtvungen bok med ukjent slutt som de frykter. Redsel er et stikkord. Redsel for langtidsvirkningene av å bo i dette området har ført til alvorlige psykiske problemer for mange, mange. Hvis vi tenker tilbake til 1986, flimrer det kanskje bilder av barneøyne i deformerte barneansikter forbi som noe av det som gjorde sterkest inntrykk. I dag er mange av barna voksne. Andre barn har blitt født i ettervirkningene av Tsjernobyl. Hvordan er livene deres? Barneøyne forteller fortsatt om stor nød. Mange lever på barnehjem under høyst kritikkverdige forhold. Til og med lenket til en seng. Små ben trasker på en vei som skulle gått til skolen, men som istedet går rett ut på gata. De har blitt kastet ut hjemmefra. En munn mindre å mette. Barnehjemsbarna trenger hjelp. Gatebarna trenger hjelp. Men Tsjernobyl er ikke lenger på topp-10 listen over store katastrofer på planeten vår. Hjelpen er det vanskelig å få.

Den største utfordringen er å ikke glemme Tsjernobyl.
- Irina Grushevaya, president International Association for Humanitarian Cooperation

A night at the opera

Min kjennskap til musikkformen opera er dessverre sørgelig begrenset. For mange år siden besøkte jeg både Madame Butterfly og Don Giovanni i Operaen i Oslo. Siden havnet nye operaopplevelser på listen over ting du mener å gjenta men som ikke blir gjentatt. Det kom litt brått på at jeg skulle utøve denne sangsporten selv. Det var dermed med en viss tilbakeholden sitring jeg sammen med resten av VI-gjengen (Voices International) entret scenen i auditoriet på den internasjonale skolen i Lux for å synge blant annet fra ymse operaer. På scenen sto også et kunstnerektepar med et etternavn som inneholder altfor mange konsonanter til at det lar seg uttale. Han var forbløffende lik Disney-versjonen av Gepetto. Begge var knøttsmå og heller unnselige og grå, bortsett fra hennes gulrotrøde hockeysveis som unektelig lyste opp. Men hans bue, hennes stemme og felles musikalsk innlevelse og lidenskap gjorde dem både store og fargerike. Det er forunderlig at så store toner kan strømme så misunnelsesverdig ubesværlig ut av en så liten og vever kropp. Jeg ventet meg nesten at hun skulle sveve oppunder taket i auditoriet som en paraplyløs Mary Poppins. Samtidig la jeg merke til to jenter i salen, elviser kan tenkes. Den ene så ganske forskrekket ut, den andre storlo, og jeg kunne egentlig godt forstå dem begge. Siden vi snakker om framtoninger, med oss hadde vi en pianistinne, som så ut som en moderne og ganske maskulin lærkledd versjon av den onde stemoren i Snehvit. Om mitt øre ikke er spesielt operatrent, er det i hvert fall ikke trent opp til (og ei heller særlig villig til) å lytte til irsk folkemusikk, i går ved gruppen Heartlands som blandet seg inn i all denne åpperaen. Halvveis ut i andre jig begynte jeg å telle lamper i taket. Og var glad for å innta podiet igjen som syngende og dansende bryllupsgjest i Don Giovanni. Forøvrig tilførte denne konserten meg ny lærdom om mer enn opera. Hvor lenge bukker du for publikum? Jo, akkurat lenge nok til å si: "Did I do my shoes today? Yes I did my shoes today." Forhåpentligvis ga konserten litt musikalsk glede en fredag kveld, men enda viktigere: Trengende i Tanzania og Tyrkia får utbytte av den, via IB (International Baccalaureate) sine hjelpeprosjekt.

Fire dager i mars

Vi ble nesten sperret inne sist fredag. Av snø. Himmelen tømte 30 cm av den over dette lille landet på et par timer - Lux lammes. Men vi våget oss ut i snøfnuggenes elleville krigsdans og brøytet oss egenhendig vei til flyplassen. Brøytebilene (hvis de finnes) ble nemlig grundig tatt på senga. Etter å ha dyttet forkomne franskmenn som sto fast i 10 grader oppoverbakke, kunne vi lettet konstatere at flyplassen var åpnet igjen og at vårt fly var et av de som skulle opp i krigsdansen. Men når? Flyet var nemlig innesperret - i hangaren sin. Hadde vi hatt spader i håndbagasjen, kunne vi fjernet snøen foran hangaren raskere selv. I all viraken, slapp de oss nesten ombord på flyet til København, selv om det vitterlig sto Nice på skjermen. Det skulle vel tatt seg ut! Til syvende og sist kunne vi med makt dytte opp døren til gaten og vasse i disse 30 cm ut til en ventende flygemaskin av det bittelille slaget. Jeg har hørt rykter om at flyplassen i Mombasa er bedre organisert enn Luxembourg International. Det fine er at det bare tar en drøy time å fly til en annen verden. 17 plussgrader (men sleng på noen til i solsteken - ja, solsteken!), mimosa, Middelhav, lekre lunsjer i solen, fristende frokost i solen, kruttsterk kaffe under oliventreet, rislende rosé med havutsikt... Henny slapp fri fra dyner og regntrekk og fikk se litt mer av verden enn taket i vognen. Helena løp fritt og frydefullt omkring, og hele firerbanden nøt fire marsdager i en litt annen verden. Vel tilbake i vår Luxverden, ventet snøen. Men der stråmannen og tryllestaven sviktet, kom regnet og gjorde jobben. Snøen er borte, og det er uhyre sjelden jeg er så glad for regn. For nå kan det nemlig godt bli vår! Jeg prøver igjen - krokus pokus!

12.03.06: En noe tregtvirkende trylleformel - men den virket! Snøklokker og gule krokus.

Krokus pokus

Vinterferie, karnevalferie, krokusferie...kjært barn har som kjent mange navn. Selv foretrekker jeg det siste, selv om det første absolutt er mest betegnende, også her. Men krokusen er under snøen, som et skjult løfte! Jeg har sett den, jeg! Vi tar en avstikker til et snøfritt Villefranche - og krysser fingre for mindre snø og mer krokus når vi kommer hjem igjen. Vi får se om stråmannen, som tradisjonen tro havnet brennende i Moselelven i går, Askeonsdag, tok med seg vinteren som han skal gjøre (hvert skuddår er det forøvrig en stråkvinne som skal sørge for vår).
Hvis ikke, får Helena svinge tryllestaven sin (eller stars'en, som hun kaller den).

Noe i øynene

Det er ikke mange tiggere å se, eller skal jeg si overse, i Lux sentrum. I dag fant jeg ut at jeg ikke ville overse en av dem som setter sitt preg på gatebildet lenger. Han satt der han alltid sitter, urørlig som en veldig sørgelig versjon av disse sølvfargede, frosne gatekunstnerne som får barn til å skvette som frosker når de finner det for godt å avsløre sin ikke-statue status. Helt totalt uten sammenligning forøvrig. Jeg kan ikke engang se for meg at han får noen til å skvette. Han er jo nesten ikke der. Det var tristheten hans som fikk meg til å stoppe foran ham i dag, riktignok etter først å ha gått forbi en gang. Den lå over den lute ryggen og rant ned det tjafsete håret, men mest av alt var den i øynene som stirret ned i asfalten. Jeg nølte. En gang for mange år siden ble jeg stoppet av en av Oslos narkomane som lurte på om jeg kunne kjøpe en pølse til ham. Det var endatil i Torggata, der hovedstadens ukronede pølsekonger kjemper en innbitt kamp for å kapre pølsespisende kunder. Byen beste pølser, kun kr. 10! Litt lenger ned - verdens beste pølser, kun kr. 10,-!. Jeg angrer fortsatt på at jeg ikke etterkom et så ærlig ønske. Derfor lurte jeg nå på om jeg skulle tilby ham mitt nyinnkjøpte bakverk som lå i vesken eller om jeg skulle grave fram klingende mynt. Valget falt på det siste. Blikket løftet seg fra det asfaltgrå og lyste faktisk opp. I takknemlighet? Ja, i takknemlighet, jeg velger å tro det. Takkefrasen lød ekte. Og i smilet var det varme, det kunne jeg se bare jeg så bortenfor den ene tanna. Jeg prøvde å legge varme i mine ønsker om en god dag, selv om jeg var usikker på om det var riktig å si. For meg er det vanskelig å se at hans dag kunne bli god, men han har kanskje lagt listen et annet sted... Jeg gikk videre med et litt egoistisk håp om å ha gjort en liten forskjell. La meg her tilføye at jeg ikke føler meg særlig inspirert av verken John Fredriksen eller George Clooney.

I går kveld inntok Eirik det man trygt kan kalle et bedre måltid på en luksuriøs klubb, Cercle Münster. Så luksuriøs at man må være medlem og punge ut med EUR 1250 i engangsinngangsbillett og EUR 375 i året. Men, som hovmesteren hadde sagt til Eirik, det er jo bare 1 euro om dagen, monsieur.. Man kan også komme inn bakveien, via medlemsskap i en tilsvarende klubb et annet sted i verden. Eller ved at sjefen din har et slikt medlemsskap. Jeg har vært litt misunnelig fordi Eirik kan gå dit og ikke jeg, selv om jeg innbiller meg at det er litt Gutteklubben Grei. Men nå filosoferte jeg istedet litt over hva en klingende euromynt kan bety for ulike mennesker, mens jeg gumlet på bakverket som vokste litt i munnen. Men bare litt.

Bare barnemat

Barnemat bare barnemat? Bah - non!

Barnehagebarnemat:
Barnas egen kokk utvikler smaks(sjalott)lauker og matbevissthet fra svært ung alder. Menyen kan se slik ut:Fiskerisotto med hummerbisque og sesongens grønnsaker, tiramisu . Egentlig er ikke hovedpoenget at menyene høres smatt ut, men hvor utfyllende, presise og dermed bevisstgjørende de er. Poteter er ikke bare poteter, men dauphinois, rissolées eller ganske enkelt nature au persil. Grønnsakene kommer som salat, ratatouille, à la provencale eller fylt med snadder. På dagsmenyen står også små goûters (smakspauser), som (dessverre) gjør våre søte små enda søtere. I rettferdighetens og sunnhetens navn sniker det seg inn ymse fruktpauser i ny og ne.

TV-barnemat:
Barnas egen tegnede TV-kokk (Michel, ikke Tor) lærer barna at mat = lek og deler uten å nøle les secrets de la recette (oppskriftens hemmeligheter) med sine små seere. Og noen store, Eirik sitter gjerne klistret til skjermen for å høre hemmeligheter. Visste du at hemmeligheten bak en luftig og silkeglatt sjokolademousse er å ikke piske eggehviten så stiv? Eller (i disse kakaotider) at melken ikke setter seg fast i kjelen hvis du tar i to ss vann først?

Barnemat i butikken:
Butikkvettregel nr. 1: Ha alltid med lupe for å finne produkter som ikke inneholder sukker og/eller sjokolade. Det gjelder særlig i hyllen med frokostblandinger og i hyllen med babymat (jada, grøt med sjokolade og knust sjokoladekjeks på glass!).
Butikkvettregel nr. 2: Løp ut så fort bæreposer og barnevogner kan holde, før personen i kassen rekker å stikke til barnet ditt en neve godteri.

Tussi på café

Jeg kan være litt Tussi av meg. Jeg hadde for eksempel på resignert tussivis gitt opp håpet om et sårt etterlengtet caféliv i Lux, som følge av en etter hvert smådesperat jakt på kombinasjonen bra, babyvennlig og røykfri. Med en sløyfepyntet hale mellom beina tuslet jeg duknakket hjem til Miss Silvia. Ikke noe galt med henne, altså, men det er noe med 1) det sosiale, 2) det at noen andre lager kaffen til deg og 3) det å sitte på café, rett og slett. Men alt dette var før jeg fant Art Café og trodde jeg var kommet til caféhimmelen. Ikke bare innfrir den de tre ovennevnte krav, den har i tillegg en stemning som er like myk som de fristende sofagruppene og den passe sløye bakgrunnsmusikken, og en meny som frister til å si ja takk, begge deler, sånn bare for å bli i Hundremeterskogen litt til. Jeg har lært at det vi hjemme ofte kaller enkel latte (ja, jeg har fått med meg noe om at lattegenerasjonen er avlegs, men jeg begynner å bli en gammel dame), kaller de her russisk melk. Så om jeg ikke akkurat har sprettet som Tigergutt, har jeg heller ikke luntet som Tussi til denne caféhimmelen hele tre dager på rad. Dag én dro jeg med meg Juliette fra Washington D.C (da Capital), dag to Niina från Suomi og dag tre hele familien min. Alle var glade og fornøyde. Og etterpå danset Helena med pappa’n sin foran en munter musikant med lirekasse.

"Og hvordan står det til?" spurte Brumm.
Tussi ristet langsomt på hodet.
"Ikke mye hvordan," sa han. "Jeg har ikke følt meg riktig hvordan på aldri så lenge".

...

Men Tussi sa til seg selv: "Dette dumme skriveriet! Blyanter og jeg vet ikke hva! Oppskrytt, spør du meg. Tull og tøys. Ikke noe annet."

Himmelsk korrekturlakk

Et øyeblikk er det hvitt. Ikke lenge nok til å befolke hagen med snømenn. Ikke lenge nok til å glede akebrettet, som står og sturer for seg selv i et hjørne i garasjen. Men lenge nok til å kaste snøballer. Lenge nok til å lage små snømenn - slike som hører hjemme i Lilleputtland. Lenge nok til at Helena kan lage hvite fotspor der ingen har gjort det før henne. Lenge nok til at hun kan fryde seg litt. Og lenge nok til at jeg savner snø - i hvert fall på min datters vegne. De er fine, slike hvite øyeblikk.

Det snør - himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer.
Og hør - bylarmen forsvinner under dalende flommer.
Vi har hørt at ingen snøfnugg er like
og sånne under kan en tenke på en stund.
Jeg lener hodet helt tilbake og får et iskyss på min munn.

Alt går litt langsommere her på jorden når hele himmelen faller ned.
- Anne Grete Preus

Tilegnet alle nordmenn som himmelen faller ned på - til en smule trøst hvis det trenges.

Matprat.be

Vi er glade i mat. Da er ikke Lux det dummeste stedet. For eksempel kan du slumpe til å få fransk meny og tyske porsjoner, og således er ikke kombinasjonen gourmet og gourmand noe problem. At Belgia er mer enn moules frites og øl har vi også funnet ut. I sommer var vi i den belgiske grensebyen Arlon. Vi fastlo raskt at det ikke var så mye å komme tilbake dit for - inntil vi snublet over og inn i en kombinert delikatesse og restaurant, La Table d'Upignac. Rustikk, lun og fristende - perfekt for en kald høstdag, konkluderte vi med. Nå ble det riktignok en kald vinterdag, men vi kom tilbake, og stedet skuffet ikke. De varter opp med and i alle tenkelige former og varianter. Patéer og mousser, røkt og rå, lår og bryst, i lokale, franske, asiatiske og ymse andre varianter. Vi gikk for dagens lunsj, og for pene EUR 15 fikk vi en raus tallerken med ulike andepatéer og råkost til forrett og de lekreste nem fylt med røkt and og sopp fra de omkringliggende skogholt til hovedrett. Dette var vår andre lunsj i Belgia (Ikea teller ikke), og vi synes det er litt merkelig at vi har hatt begge stedene helt for oss selv. Dette får oss til å undre oss litt over belgiernes lunsjvaner. Uansett - vi er alle glade i and - på hvert vårt vis. Helena vil heller til Andeby enn til Arlon og frydet seg mest over å komme hjem til Donald. Og sånn bare for å ta den helt ut, var dagens i heimen andebryst med risotto (med to av p'ene, porcini og obligatorisk parmesan) og hvitløkssauterte bønner. Vel overstått andehelg!

Kulinarisk ordliste

Og vi hopper rett til P for Italia.

Pancetta - upscale bacon
Panna Cotta - kokt fløte. Hvem sier den slår crème brûlée? I beg to differ. Eller kanskje jeg ikke har smakt riktig panna cotta. Parmaskinke - hva sies om 5 kg benfri delikatesse til 230 NOK?
Parmesan - i en stor fristende bit fra ostemannen. Ikke i poser. Prisen? Samme som for Jarlsberg på Rimi. Helena tror forøvrig kokosen på skolebrød er parmesan.
Pasta - naturligvis. Trøffelfylte halvmåner=syvende himmel. Helena sier også at hester spiser pasta (spaghetti kan være til forveksling lik høy).
Pecorino - namnamost. Talleggio er mer namnam, men den begynner ikke med p.
Pesto - eller I'm lost in the pasta, I'm lost in the pesto too som er Helenas lovsang til to av p'ene. Og lost har hun vært siden ettårsalderen.
Pizza - glem tykk bunn og less is more!
Porcini - steinsopp, smatt i blant annet risotto.
Prosciutto - ganske enkelt skinke, men bogskinke - gå hjem og vogg!
Prosecco - litt til glasset også.
Pølser - det gjelder å finne de med rett størrelse og farge som er merkelig gode i en kraftig tomatsaus.

Vi gjør oppmerksom på at ordlista er ufullstendig og høyst subjektiv.

No blir det liv

Hvem sa at Luxembourg ikke er fest? Ta en tur på bygda, og de håndskrevne plakatene langs veiene som informerer om den ene festen mer sprelsk enn den andre vil tilbakevise dette på det sterkeste. Jeg ramser opp i fleng:

Hot Steel Vibes - good vibrations her, eller...?
Bacardi Night - so 80's.
Wall Street Party - for finansfiffen montro? Det er liksom nok av finansfolk her.
Schlappebal - sikkert ikke så schlappt som det høres ut som.
Bella Bulla - har en mistanke om at Bella Bulla har noe med pene pupper å gjøre, og da kan man jo tenke seg. Lurer på om jeg skal stille opp her med to par ull ammeinnlegg XL.
Bal an der Hell - hetere blir det ikke.
Oldies Love Party - arrangør: Eldreforeningen i Leudelange i samarbeid med discoteamet.
Weller Wahnsinn - vill og gal i Weller.
Bretzelbal - tredje søndag i Carême , fasten, gir menn tradisjonelt en Bretzel (saltkringle) til sin hjertenskjær. Hvis den utvalgte aksepterer, kan han komme på besøk på første påskedag og få egg tilbake. I likestillingens navn kan kvinner nå tilby dette bakverket til en mann hvert skuddår. Jeg tipper at dette er festen hvis du er kvinne (gjerne sosialistisk) og fyser på en Bretzel.
Arrangør: Sosialistiske Kvinner.

Skulle du trenge et vorspiel før festen, kunne kanskje tractor pulling være tingen?
Det er dårlig med både alpinanlegg og snø her, men det er slettes ingen grunn til å ikke ha after ski party! Og synes du ovenfornevnte festligheter høres litt drøyt ut, kan du jo velge en konsert. Hva med Hansi Hinterseer & sein Tiroler Echo? Eller The East Coast Devils? Og er Hansi & djevlene inspirerende, er det bare å fortsette til et karaokested. Som sagt, må du nok ut på bygda for å finne de villeste festene, de på lokalet liksom. Jeg nevner steder som Hupperdange, Differdange, Dommeldange og Dudelange, og mener for all del ikke å fornærme festarrangører på andre steder som slutter på -ange. I disse dager inntar karnevalet lille Lux, med Mardi Gras som kulminerende høydepunkt. Parader og kostymer blir så avløst av en viss Valentin her også. Lokalt på lokalet eller global touch - Lux har det meste!

Rai Rai!

Goddag, goddag, dette her er meteorologisk institutt

Den som sa at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær, har ikke prøvd å bo i Lux. Siden vi kom hit, har alle som mener noe om været (og det er mange) sagt at maken til dårlig sommer har det ikke vært her i manns minne*, og ikke maken til dårlig vinter heller. Og OK, i rettferdighetens navn ikke maken til fin høst. Og jeg har oiet og akket meg over at været er dårligere enn i Norge og gitt meg selv diagnosen kronisk værsyke. Nå har jeg fått medisin. Jeg kan nemlig melde om at regnet har tatt slutt, vi har fått sol, sol, sol. Og mens januarsolen i Norge er blek og distansert, er den her generøs nok til å varme stive rygger og kurere værsyke. Og med solen, stikker neser ut av ytterdører som før har vært godt lukket mot kulden, snuser prøvende ut i luften og våger seg forsiktig ut. For første gang i vinter har vi hatt selskap på lekeplassen av andre enn medskandinaver. Det lakker og lir mot lysere tider.

* Visstnok varer manns minne i værsammenheng i cirka 10 år.

Tuppertora og troll til kjerringer

Det overrasker meg litt at av de nærliggende byene i nabolandene våre, er det en tysk by jeg trives best i, Bratwürst & Lederhosen til tross. Det har kanskje noe å gjøre med at Trier er Tysklands eldste by, den sies å ha stått der 1300 år før Rom, og at det kryr av nusselige pepperkakehus der. Det har mindre å gjøre med at det er Karl Marx' fødeby. Apropos kake, i går passerte vi en dame i Trier som gikk og slengte med en velkjent kaketine, nemlig Tupperware sin. Jeg må med skam bekjenne at jeg kjente den igjen fordi jeg selv er innehaver av en... Det var nemlig en gang jeg ikke slapp unna klørne til Totens lokale superselger av disse såkalt uunnværlige plastproduktene, vi kalte henne bare Tuppertora. Triertora var adskillig yngre og adskillig mer snerten, det var nesten så tina ble snerten også. Det er ellers langt fra Toten til Trier. Apropos kake igjen, vår favoritt hangout i Trier er et godt, gammeldags konditori i det mest pepperkakete av alle pepperkakehusene, med en - ja - rent ut eventyrlig kakedisk. Det er bare så du står med øyne så store som tinntallerkner og ønsker du kunne kappete med trollet. Og apropos troll, i går ble et av disse kakestykkene, german size, fortært av en godmodig liten trollkjerring. Hun hadde skaut over det grå håret, fingerløse vanter på de krokete hendene og små lure øyne bak små runde briller. Er det virkelig en eventyrby, da? Nei, det kan det ikke være, for toppløse damer i Lederhosen finnes da ikke i eventyrene, men de finner du på reklameplakater og i butikkvinduer i Trier. For selv om ting forandrer seg, har da ikke Hugh Hefner og hans likemenn infiltrert (eller var det infisert) eventyrene vel? Nei - bevare Brødrene Grimms minne, jeg beholder en klokkeklar barnetro på Hansel & Gretl fra mitt barndoms eventyr og gleder meg til neste kakestykke i pepperkakehuset. Det er bare en halvtime unna.

Dr Feelgood

Mangt kan sies og har blitt sagt om det norske helsevesen. Ikke rent sjelden har det handlet om køer og ventetid. Når du bor i vårt hjørne av verden, blir dette og et par ting til understreket. Både i Frankrike og her i Lux, har jeg bøyd meg ydmykt i støvet hver gang jeg har fått legetime nærmest på røde rappet, vant som jeg er til stilltiende å godta norske ventetider. I lille Villefranche behøver du ikke time en gang, du bare rusler innom legekontoret med tilstanden din og vandrer ut igjen like etterpå med en eventuell diagnose. En annen ting er at den allmennpraktiserende leges makt er betydelig redusert i forhold til i Norge, idet han mister rollen som (av og til irriterende) mellomledd mellom pasient og spesialist. Her er det schwupp rett til spesialist, også det uten nevneverdig ventetid. På den måten kommer du faktisk til rett lege før du har lidd altfor lenge - eller har rukket å bli frisk igjen. I Norge opplevde jeg å bli henvist til en spesialist som jeg måtte sende brev til for å få timeavtale, for så å få brev tilbake med timen de allernådigst hadde funnet til meg. Hva da hvis timen ikke hadde passet, det kunne jo blitt en morsom brevutveksling... Jeg fant en annen spesialist på egenhånd. Foreløpig har vi hatt mest bruk for barnelege. Bortsett fra gynekolog da, som også er fødselslege og den som tar imot det nye barnet. Barnelegen vår er av det meget sympatiske slaget, og det sier jeg ikke bare fordi hun synes Henny er usedvanlig blid. Her får vi resept på alt vi trenger til barna, selv på noe så uskyldig som fluor, fordi vi får det dekket av sykekassen. Hos Dany barnelege, legger de reseptene i vinduskarmen utenfor inngangsdøren, så de kan hentes hele døgnet. Litt pussig - og litt søtt. På venteværelset til Dany barnelege (for der kan det nemlig være ventetid) kan man bruke tiden til å plukke opp både litt om samfunnet her og et ord eller tre av det merkelige språket de snakker. En gang møtte jeg en veldig søt dame fra Sør-Afrika som oiet og akket seg over klimaet her samtidig som hun priste seg lykkelig over å bo på et så trygt sted. Hun hadde aldri turt å la barna sine vokse opp i hjemlandet sitt... Nå sist var det en luxembourgsk mor med to sønner der. Når ordet stenkbombe hadde gjentatt seg seks ganger på to minutter, skjønte jeg ett og annet om hva ettåringen hadde utrettet. Og da halt op gjentok seg fire ganger på ett minutt, antok jeg at hun var lei av sprellene til storebror. For ordens skyld - jeg har ikke sjekket rettskrivingen her.

Morikor

Det er gøy å synge. Ekstra gøy er det å synge sammen med noen. Endelig har jeg funnet et kor igjen. Etter over et år med bare Hompetitten og Folablakken, skal det bli godt å få brynt stemmen sin på andre ting, fra Mozarts Requiem til Backstreet Boys. Hvis Le divin Mozart, som han kalles her (den guddommelige Mozart)hadde levd i dag, ville han nemlig ha nådd den meget anstendige alder av 250 år. Og söta bror, ja han sniker seg inn overalt, til og med en av disse nydelige svenske visene står på programmet. En morsom betraktning er at dette koret, med sine noe over 40 medlemmer fra rundt 25 ulike nasjonaliteter, kan sies å være et speilbilde av samfunnet her i Lux. Multipliser med 10 000 og - voilà + / - Luxembourg. Kjønnsfordelingen er jeg derimot mer usikker på. Det kan da umulig være tre fjerdedeler av arten hunkjønn i Luxembourg. Etter filmen Les Choristes ble det litt sånn in å synge i kor, i hvert fall her i høgget. Men det er vel en jentefilm det, da. I hvert fall er jeg første nordmann - heia Norge!

I dag kommer Krinoline

I dag kommer Krinoline. Det er bare jeg som kaller henne det, da. Foreldrene hennes vil nok heller at hun skal hete Cornelia. Krinoline blir Hennys lille venninne. Storesøsteren hennes Josefine er Helenas venninne gjennom tre år og mamma'n hennes er min gode, gode venninne og Hennys fadder. Noen måneder gikk vi med hver vår mage i hvert vårt land, men geografisk avstand utelukker heldigvis ikke nærhet, og vi fulgte hverandre for det. Det har vært et tøft svangerskap som får sin avslutning i dag. For i dag kommer Krinoline. Og jeg vet at det har vært rart å gå rundt og vite når hun kommer. Akkurat nå går jeg bare rundt og er spent. Og akkurat nå er det litt leit å være langt unna. Må gå og sjekke mobilen. Velkommen da, lille venn!

10. januar: I går kom Krinoline. Og i dag har vi skrevet Comeliah i snøen, for det vil Helena at hun skal hete. Med H for Helena på slutten.

Vår datter en autofil

Jeg beskyldte en gang Eirik for å være skapautofil. Det samme kan ikke sies om vår eldste datter, hun har nemlig allerede kommet ut av skapet. Blant alle rombebiler (Renault), siksakbiler (BMW), jordbærbiler (Saab), høgt-oppi-dalen-biler (Citroën)og bustebiler (Mercedes), har hun lagt sin store og uforbeholdne elsk på en Farrisbil (Fiat) av sportstypen. Hun har gitt den kjælenavnet Bongobilen (er hun inspirert av Jagland - hvordan har det gått til!?!), og møtet med den er et klart høydepunkt hver dag. De få gangene den ikke står på sin faste p-plass i gata vår, finner hun trøst i at det blir for kjedelig for den å stå der hele tiden, så den har tatt seg en liten tur. Eller at den er sulten og tørst og må ha bilsuppe. Dere kan jo bare tenke dere gjensynsgleden etter et lengre fravær i julen. (Forestill dere gjerne følgende scene i sakte film.) Helena løper på små føtter mot bilen, slår ut armene og roper hengivent Bongobilen! Hvorpå mamma i siste sekund klarer å unngå en klemmescene med en møkkete, nedsaltet bil. Helena nøyer seg med en avstandsklem og et hjertelig slengkyss. Dette kjærlighetsforholdet har vart siden vi flyttet hit i juli.