Walk that walk, talk that talk

"I went to a party last week", sa hun. Hun var like velartikulert som hun var vakker, med meget tydelige t-er. Jeg tenkte at hun lignet på en blond Audrey Hepburn. "I wore my shorts and my Boots - and I just did like this with my foot..." Jeg fikk kastet blikket over restaurantbordet og ned akkurat tidsnok til å se henne vippe lett og elegant på foten. "...and all the men went..." , etterfulgt av et wow-blikk og en hodebevegelse som var så beskrivende at du formelig hørte suset fra gispende og måpende mannehoder som snudde seg unisont mot et par meget høyhælte støvler besatt med glitrende stener på et par særdeles velformede, lange ben. For å skjule noe jeg trodde var et heller måpende, lattermildt åsyn, så jeg raskt ned. Blikket falt på mine egne velbrukte støvler, som jeg inntil da hadde syntes var råstilige, og jeg kunne noe beklemt konstatere at de bar tydelig preg av dagens utfoldelser i sandkassen. Videre konstaterte jeg med et innvendig skuldertrekk at jeg verken har ben eller lyst til å bære glitrende wow-støvler og at samtalen jeg kunne ha med min sidepartner nok ville være adskillig mer interessant. Hvorpå jeg lot Audrey være Audrey og snudde meg mot min datter, som - intetanende om et par støvlers dramatiske effekt på menn, om enn fascinert av det meste som glitrer - dinglet fornøyd med et par like besandede støvler. "Vil du jeg skal dele opp pizzaen din, lille venn?"