Fra Teten til Crillon

Jeg husker de årvisse romjulsball på lokalet (med trykk på første stavelse), nærmere bestemt Festiviteten, populært kalt Teten. Det uforlignelige åtti-tallet. Puddelkrøller og Clynol, flaskegrønne ballkjoler med skulderputer og kappeskjørt, lakkpumps med avtagbare sløyfer og glitrende strass. Polonaise og Fasting swing med knesvikt. Jenteturer til toalettet for å fnise og rette på sømmen bak på strømpebuksene. Nå for tiden holder jeg meg til å se på Askepott sammen med min lett prinsessefikserte datter.

Det var derfor med lett hevede øyenbryn og en blanding av vantro og lattermildhet at jeg så et innslag på fransk TV om Le Bal du Crillon, debutantballet til det fasjonable Hôtel de Crillon i Paris. Verden saumfares bokstavelig talt etter passende unge piker, det være seg nyrike russiske arvinger eller siste rest av fransk adel. Å være styrtrik er en klar fordel, men er du ikke det (etter arrangørens, ikke min definisjon), må du i det minste ha en historie à la Askepott å fortelle. Å se godt ut og passe inn i designkjolene er to opplagte kriterier. Og det er ikke strass det glitrer i, men smykker med prislapper fra EUR 40.000 og oppover. Prislappen på hele kvelden, tør jeg overhodet ikke gjette på, men den er sikkert til å bli overveldende kvalm av. Vis meg én av disse debutantene som ikke er blasert, og jeg tar av meg boaen for henne. Men i hennes glassko vil jeg uansett ikke være. Med min noget bgrensede ballerfaring, ante jeg ikke at slikt noe fantes. Det er langt fra Teten til Crillon! Og godt er det.