Et øyeblikk er det hvitt. Ikke lenge nok til å befolke hagen med snømenn. Ikke lenge nok til å glede akebrettet, som står og sturer for seg selv i et hjørne i garasjen. Men lenge nok til å kaste snøballer. Lenge nok til å lage små snømenn - slike som hører hjemme i Lilleputtland. Lenge nok til at Helena kan lage hvite fotspor der ingen har gjort det før henne. Lenge nok til at hun kan fryde seg litt. Og lenge nok til at jeg savner snø - i hvert fall på min datters vegne. De er fine, slike hvite øyeblikk.
Det snør - himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer.
Og hør - bylarmen forsvinner under dalende flommer.
Vi har hørt at ingen snøfnugg er like
og sånne under kan en tenke på en stund.
Jeg lener hodet helt tilbake og får et iskyss på min munn.
Alt går litt langsommere her på jorden når hele himmelen faller ned.
- Anne Grete Preus
Tilegnet alle nordmenn som himmelen faller ned på - til en smule trøst hvis det trenges.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar