Dr Feelgood

Mangt kan sies og har blitt sagt om det norske helsevesen. Ikke rent sjelden har det handlet om køer og ventetid. Når du bor i vårt hjørne av verden, blir dette og et par ting til understreket. Både i Frankrike og her i Lux, har jeg bøyd meg ydmykt i støvet hver gang jeg har fått legetime nærmest på røde rappet, vant som jeg er til stilltiende å godta norske ventetider. I lille Villefranche behøver du ikke time en gang, du bare rusler innom legekontoret med tilstanden din og vandrer ut igjen like etterpå med en eventuell diagnose. En annen ting er at den allmennpraktiserende leges makt er betydelig redusert i forhold til i Norge, idet han mister rollen som (av og til irriterende) mellomledd mellom pasient og spesialist. Her er det schwupp rett til spesialist, også det uten nevneverdig ventetid. På den måten kommer du faktisk til rett lege før du har lidd altfor lenge - eller har rukket å bli frisk igjen. I Norge opplevde jeg å bli henvist til en spesialist som jeg måtte sende brev til for å få timeavtale, for så å få brev tilbake med timen de allernådigst hadde funnet til meg. Hva da hvis timen ikke hadde passet, det kunne jo blitt en morsom brevutveksling... Jeg fant en annen spesialist på egenhånd. Foreløpig har vi hatt mest bruk for barnelege. Bortsett fra gynekolog da, som også er fødselslege og den som tar imot det nye barnet. Barnelegen vår er av det meget sympatiske slaget, og det sier jeg ikke bare fordi hun synes Henny er usedvanlig blid. Her får vi resept på alt vi trenger til barna, selv på noe så uskyldig som fluor, fordi vi får det dekket av sykekassen. Hos Dany barnelege, legger de reseptene i vinduskarmen utenfor inngangsdøren, så de kan hentes hele døgnet. Litt pussig - og litt søtt. På venteværelset til Dany barnelege (for der kan det nemlig være ventetid) kan man bruke tiden til å plukke opp både litt om samfunnet her og et ord eller tre av det merkelige språket de snakker. En gang møtte jeg en veldig søt dame fra Sør-Afrika som oiet og akket seg over klimaet her samtidig som hun priste seg lykkelig over å bo på et så trygt sted. Hun hadde aldri turt å la barna sine vokse opp i hjemlandet sitt... Nå sist var det en luxembourgsk mor med to sønner der. Når ordet stenkbombe hadde gjentatt seg seks ganger på to minutter, skjønte jeg ett og annet om hva ettåringen hadde utrettet. Og da halt op gjentok seg fire ganger på ett minutt, antok jeg at hun var lei av sprellene til storebror. For ordens skyld - jeg har ikke sjekket rettskrivingen her.