Tussi på café

Jeg kan være litt Tussi av meg. Jeg hadde for eksempel på resignert tussivis gitt opp håpet om et sårt etterlengtet caféliv i Lux, som følge av en etter hvert smådesperat jakt på kombinasjonen bra, babyvennlig og røykfri. Med en sløyfepyntet hale mellom beina tuslet jeg duknakket hjem til Miss Silvia. Ikke noe galt med henne, altså, men det er noe med 1) det sosiale, 2) det at noen andre lager kaffen til deg og 3) det å sitte på café, rett og slett. Men alt dette var før jeg fant Art Café og trodde jeg var kommet til caféhimmelen. Ikke bare innfrir den de tre ovennevnte krav, den har i tillegg en stemning som er like myk som de fristende sofagruppene og den passe sløye bakgrunnsmusikken, og en meny som frister til å si ja takk, begge deler, sånn bare for å bli i Hundremeterskogen litt til. Jeg har lært at det vi hjemme ofte kaller enkel latte (ja, jeg har fått med meg noe om at lattegenerasjonen er avlegs, men jeg begynner å bli en gammel dame), kaller de her russisk melk. Så om jeg ikke akkurat har sprettet som Tigergutt, har jeg heller ikke luntet som Tussi til denne caféhimmelen hele tre dager på rad. Dag én dro jeg med meg Juliette fra Washington D.C (da Capital), dag to Niina från Suomi og dag tre hele familien min. Alle var glade og fornøyde. Og etterpå danset Helena med pappa’n sin foran en munter musikant med lirekasse.

"Og hvordan står det til?" spurte Brumm.
Tussi ristet langsomt på hodet.
"Ikke mye hvordan," sa han. "Jeg har ikke følt meg riktig hvordan på aldri så lenge".

...

Men Tussi sa til seg selv: "Dette dumme skriveriet! Blyanter og jeg vet ikke hva! Oppskrytt, spør du meg. Tull og tøys. Ikke noe annet."