Kvinnen i mitt liv

Glimt fra Oslo II. På en av mine daglige vandringer med vogn gjennom Sankthanshaugen, var liksom noe litt annerledes i parken. Vel er det ofte mange barnevogner og store mager der, men denne dagen var det påfallende mange. Det så litt sprøtt ut. Ja, ja, det var jo en fin dag å lufte både barn og mager på. I øyekroken så jeg noen teltlignende greier som var satt opp, men reflekterte ikke noe mer over det. Og da en voksen mann kom hoiende og løpende med en like voksen mann på ryggen, før de rullet rundt på gresset og lekesloss som bikkjer, reflekterte jeg i hvert fall ikke over det. Boys will be boys. Men - da benkerekken hvor jeg skulle innta min daglige kaffe fra Java var opptatt av magene og vognene, DA reagerte jeg. Makan! Et slikt brudd på daglige rutiner var vanskelig å takle. Inntil en reddende engel kom og spurte om jeg kunne sette meg der og der med barnevognen sånn og sånn. Jeg så spørrende på engelen, men satte meg lydig ned, såre fornøyd over å kunne innta kaffen på benken som planlagt. Sakte gikk det opp for meg at jeg var blitt statist. Eller rettere sagt: Barnevognen var blitt statist. Filmen var "Kvinnen i mitt liv", regissøren var den ene guttungen og hovedrolleinnehaveren den andre. Da var det like før jeg reiste meg opp og gikk i protest. Akkurat som jeg truet med å gjøre på en restaurant da Thomas Giertsen inntok nabobordet. Så fant jeg ut at jeg da ville være like barnslig og teit som jeg synes han er, dessuten var menyen for fristende. Akkurat som kaffen var for fristende nå. Og så kunne det jo være interessant å se hvordan det foregikk å filme en scene, tenkte jeg. Begge deler kan ha vært skalkeskjul for et visst ønske om "two seconds of fame".
Da jeg hadde sittet slik i to timer og sett denne Giertsen komme slentrende mot meg altfor mange ganger, reiste jeg meg og gikk. Ingen kom løpende etter meg med noe honorar, ikke gratisbilletter en gang, hvilket frarøvet meg den gleden det hadde vært å avslå. For var det en film jeg aldri skulle se, så var det nå den!

Lenge etter at filmen hadde gått sin skjeve seiersgang på norske kinoer, og forlengst hadde kommet på DVD, tok nysgjerrigheten overhånd. Jeg krøp til korset og leide den en kveld jeg var alene hjemme. Og jeg led meg gjennom en irriterende dårlig film, med tildels elendig skuespilleri, bare for å måpende konstatere at - vi var ikke der! Men å se den en gang til for å være helt sikker - se så langt sank jeg ikke. Ha!