19 desember 2007

Et barn er født

Når du trodde storesøster ikke ville få bli storesøster.
Når du trodde du ikke ville få oppleve et mirakel til etter det ene miraklet som du egentlig hadde sluttet å tro på og som derfor ble enda større.
Når naturen kjempet mot deg på mange fronter og du allikevel hadde krefter til å utfordre den.

Da blir det nye lille miraklet det største av alle. Ha en fredelig jul, lille mirakel, din aller første.

Et barn er født i dag.

17 desember 2007

Christmas Tale

Innocent when you dream...

11 desember 2007

Etagilde

Ukens utgave av reklameblekka fra hypermarkedkjeden Auchan står i de nært forestående festmåltiders navn. Og jeg skal love dere det er noe annet enn å bla i blekker fra RimiRemaIcaMega. Noe helt annet. Her er en innholdsfortegnelse:

  • 3 sider foie gras (gåselever), frekt fylt med trøfler, fiken og vanilje, sitrusfrukter, valmue, sjokolade... eller selvsagt nature. Dyrevernere må nok kjempe innbitt før de får faux gras (faux = falsk) på alle bord.
  • 1 side snaddersnegler, à la bourgignonne, som er slik de fleste sneglespisere kjenner dem, eller for eksempel à la provencale.
  • 1 side østers fra ulike kyster.
  • 1 side røkelaks, og her kommer første Norgesreferanse.
  • 2 sider apéritif (som i mat), små ferdiglagede lekrerier.
  • 4 sider sjømat, dominert av languster, kamskjell, krabber, hummer og reker i ymse utgaver, samt Middelhavsfisker.
  • 1 side amuse-bouche (more munnen). Iransk Sevrugakaviar er det for eksempel veldig moro å spise, til EUR 3013- per kilo (eller EUR 90,- for 30 gram).
  • 1 side saftige skinker, ikke fra Gilde, men fra Serrano, Parma og Schwarzwald. Og pølser, ikke med ister, men med urter, trøfler, rosiner, nøtter og epler.
  • 2 sider fjærfint, inkludert rapphøns, fasan og Donald.
  • 2 sider kjøtt og vilt, inkludert villsvin og andre skogsdyr som egentlig er alt for pene til å spises (Bambi...).
  • 3 sider ostefest.
  • 2 sider bûches de Noël, Julekaken over alle. Overdådig julepyntede rullekaker i utallige smaksvarianter; sjokolademousse, røde frukter, pære, cappuccino, Grand Marnier. Eller isvarianter - bringebær, mango, pasjonsfrukt...
  • 2 sider sjokolade - Lindt og sjokkismestre fra nabolandet Belgia.
  • 2 sider festvann (!) Her kommer Norgesinnslag nr. 2, vannet Voss til EUR 5,32 per liter. Dyrt? Prøv amerikanske Bling, til EUR 19,99 perliter!!
  • 15 sider alkoholholdige drikker (det meste billigere enn Bling), hvorav:
- Viner til foie gras
- Bobler til apéritif (mat altså)
- Viner til fisk, viner til vilt og viner til rødt kjøtt.
- Viner til ost.
- Apéritif (drikke altså).
- Cocktails og likører.
- Whisky.
- Champagne. De som absolutt vil slå på stortromma, kan kjøpe oppskrytt (men for all del god) Perry (Dom Perignon) til EUR 99,90, men hvorfor gjøre det når Charles Lafitte, to for en til EUR 29,90, også smaker- og bobler - utmerket.

Akk ja. Bordets gleder. Bon appétit, skål og glædelig jul!


10 desember 2007

Trierer Weihnachtsmarkt


I Tyskland er julemarkeder greia. Så også i Trier, Tysklands eldste by, hvor julemarkedet glir rett inn i pepperkakebystemningen som allerede råder der. For en som kanskje ikke synes julemarkeder er det helt store, er dette et unntak. Litt mindre tacky, litt mer autentisk. Ganske søtt og hyggelig faktisk - ja rent ut til å få julestemning av...

For å fylle opp sultne mager: Glühwein* og Bratwürst, Gromperen (potetkaker servert med eplemos) og Poffertjes (små pletter / sveler).
For å tømme lommeboka : Fine, politisk korrekte ting i tre (vi er i Tyskland) - og forøvrig nok av juggel og ræl for de som foretrekker det
For å fylle små kropper med juleglede: Gammeldagse karuseller og store julekuler til å speile seg i.

* Tips 1: En Glühwein eller tre anbefales på det varmeste for dem som ikke liker seg i store folkemengder.
Tips 2: Jo flere karusellturer, desto flere glühwein.

03 desember 2007

Om Bamse og andre bamser


Trofaste, utholdende, uunnværlige Bamse, a.k.a. Cededodo, fortjener hederlig omtale for lang og tro tjeneste. Han er en alt-i-ett pille - lykkepille, sovepille, oppkvikkende pille og beroligende pille... Han trøster når ingen andre kan, han har langt flere liv enn en katt og en krage som sydd til å klippes - med små fingre som saks. De fingrene har vokst seg mye større mens de har "klippet" kragen, men Bamse, han skal være med helt til de samme fingrene blir krokete og rynkete, i følge eieren (fem år). Du altså Bamse!

Bamse er ganske bereist. Men i Berlin har han ikke vært. Nå har han sjansen, og det til og med på egen hånd. "Teddy Tours" i Berlin tar med bamser og andre kosedyr på bysightseeing med sykkel. Intet dyr er for stort, lite eller fillete. De poserer foran kjente monumenter i beste gnomestil (Amélie fra Montmartre). Turen avsluttes med piknik i Tiergarten... Det er neppe tilfeldig at nettopp Berlin er bamseturistmål nr. 1. Byen har fått navnet sitt etter den store brune utgaven (derav gullbjørn og andre bjørner under filmfestivalen). Så langt har 107 kosedyr fått oppleve Berlin, og like mange små eiere har fått anledning til å drømme seg dit via sine høyt skattede venner. Og høyt skattede må de jammen være, bamsemoroa koster nemlig mellom EUR 39 og EUR 139.

Sorry, Bamse, du blir nok ingen Berliner med det første. Du er jo uunnværlig.
Posted by Picasa

01 desember 2007

Desember


Desember allerede... og startskudd for andre utgave av bloggadvenstkalenderen. Bak første luke hev ei rose sprunge. Dronningen må jo åpnet ballet.

Ha ei god førjulstid!

19 november 2007

Tell me where you're going


I will go there too.
Posted by Picasa

Se


I shut my eyes in order to see.
- Paul Gauguin
Posted by Picasa

16 november 2007

Solitude


Stolte. Ensomme. Evige.
Skillelinje.

Champagne, Frankrike, oktober 2007

14 november 2007

Lykkeliten


Lea Leo Lio Lou Lua Luka


Disse navnene er ikke hentet fra "Hva skal barnet hete". Ei heller er det en si-dette-så-fort-du-kan-mange-ganger regle. Alle disse L-ene er valmuer (coquelicots) i barnehagen og små venner av vår egen Lykkeliten. Liten, Lykkelig, Lattermild, Levende.

Tenk å være et valmuebarn.

11 november 2007

Christiane til minne

Det kan virke litt rart å skrive om dødsannonser, men jeg gjør det allikevel. Jeg bør sikkert begynne med å presisere at jeg ikke kaster meg over dem, men de opptar såpass mange sider i avisen vi holder her i Lux, at det er vanskelig å ikke legge merke til dem. Ikke fordi så mange dør, men fordi

a) en person som har gått bort kan få et par sider alene, siden slekt, venner, arbeidsplass / kolleger, foreninger og lag alle setter inn minst en annonse. Det kan være at personen gjorde seg bemerket i mange sammenhenger (og jeg håper ikke det fungerer som et popularitets- eller viktighetsbarometer) eller at omstendighetene rundt dødsfallet var spesielt tragiske.

b de døde minnes. Etter seks uker (katolsk seks ukers messe), årsdager og andre dager de som sto dem nær ønsker å minnes dem. Det synes jeg er fint. Vi må ikke glemme. Derfor har vi Allehelgensdag, som er helligdag her.

Bilder og ord forsterker inntrykket, av sorgen og av hvem de var. De er ikke ansiktsløse.

I går traff bildet av Christiane Heiser meg, ung, med et smil som gjør øynene til smale halvmåner og med armene godt rundt en golden retriever. Hun ble drept 21 år gammel på et universitetscampus i Brüssel. Moren, faren og broren hennes skriver:

" For 15 år siden, slukket en ond og nådeløs hånd ditt unge liv, fullt av fremtidsprosjekter. 15 år med håp om rettferdighet i forhold til den skyldige har merket oss, og uten støtte og hjelp fra alle våre venner og bekjente som ikke har glemt oss, hadde livet uten deg, kjære Christiane, vært uutholdelig. Vi håper vi en dag kan avslutte denne saken, full av smerte og håpløshet. Takk til alle som ikke har glemt deg".

Det gjør inntrykk. Det føles viktig.



30 oktober 2007

En messe for alt

Skilsmissemessen, etter sigende den første i sitt slag, som nylig fant sted i Wien, var visstnok en braksuksess. I dette tilfellet burde vel suksess bli målt i færrest mulig besøkende, men det var nok det motsatte kriteriet som var avgjørende. Messe for ødelagte ekteskap. Requiem.

Ja ja.

27 oktober 2007

Frauenparkplatz


At man har egne parkeringsplasser for funksjonshemmede er en selvfølge (og kanskje de som misbruker dem burde få en behandlig som får dem til å ligne mannen i illustrasjonen - og ja, nå er jeg diskriminerende nok til å anta at flest menn urettmessig stjeler disse plassene...).

At Ikea og etter hvert andre parkeringsplasser har familieparkering, er også helt på sin plass.

Men Frauenparkplatz? Hva skal man synes om det? Man kan som kvinne ha minst tre reaksjoner:

1) Parkere elegant på en umerket parkeringsplass, stige verdig ut med nesen en smule i sky og marsjere foraktelig og full av rettferdig vrede forbi kvinneparkeringsplassene. Når man kommer hjem, forfatter man en velkomponert og velfundert klage til Likestillingsombudet.
2) Juble og/eller trekke et lettelsens sukk og kjøre skamløst rett inn.
3) Fnyse indignert i likestillingens navn, men allikevel være dobbeltmoralsk nok til å parkere der.

Jeg må nok bare innrømme at jeg tilhører siste kategori, men at jeg noen ganger (vel og merke hvis det er flust av andre parkeringsmuligheter), tar en modifisert variant av ener'n.

I rettferdighetens - og kvinners sikkerhets - navn, grunnen til at disse plassene er plassert nærme utgangen er neppe at vi skal slippe å gå så langt på høye hæler. De er også oftere videoovervåket enn andre parkeringsplasser.

Og alle som skal hente bilen i et tomt parkeringshus sent om kvelden og har glemt hvor de satte bilen vet hvor guffent det er! Moralen? Kanskje å ikke se rødt (i dobbelt forstand) med en gang.

20 oktober 2007

Ave Maria, Ave Karen

Timmo + Christine = sant

Timmo från Finland og Christine fra Singapore, bosatt i Belgia, giftet seg i dag i Luxembourg på fransk og engelsk. Jeg overvar vielsen fra orkesterplass, men jeg kjenner dem ikke. Nå er det kanskje på sin plass å presisere at jeg ikke er en bryllupssnylter, men at jeg var der for å synge så pent jeg kunne. Det er nok også på sin plass å presisere at jeg ikke sang alene. Hvilket ville vært en utfordring i Notre Dame katedralen i Luxembourg by. Den er gedigen og flott, og i den var bruden både stor og liten. Sjeldent nydelig og grasiøs, selv til brud å være, var hun uansett, med skjelmske skråblikk, små knis og diskrete vink til alle rundt seg, inkludert sangfuglene.

En katolsk vielsesseremoni varer en time og et kvarter, med høytidelig nattverd, gode ord til brudeparet fra opptil flere nære & kjære og adskillig mer kneling og bibelnussing enn vi er vant med. Og adskillig flere ja enn vi er vant med, faktisk så mange at brudgommen glemte et. Heldigvis ikke det viktigste. Gounods Ave Maria er en evigvarende ener på bryllupshitlisten i Luxembourg. Den går særdeles godt til en gjennomsiktig cape med fortryllende pelskant over spinkle brudeskuldre.

Gratulerer da, Timmo & Christine!

15 oktober 2007

Optimisthøst

Min egen optimistiske teori om at høsten alltid er fin i Luxembourg er styrket. Årets bevis:

- Bikinivær i gyldne åser i Ardennene midt i oktober.
- Særdeles (og forbausende til Lux å være) liten variasjon på værkartet i september og oktober - stor sol, 20 grader +.
- Blide fjes rundt restaurantbord - ute.

For ordens skyld - dette er vår tredje høst i Lux.

10 oktober 2007

Champagnefakta

  • Champagne lages hovedsaklig av tre druetyper: Pinot Noir, Pinot Meunier og Chardonnay.
  • Dom Perignon (1638 - 1715) var en luring av en munk som forbedret gulldråpene flere hakk, blant annet ved å ta i bruk den velkjente korken. Man kan trygt si han fikk ett verdig ettermæle.
  • Champagne-vinmarkene er de nordligste i Frankrike, med 60-80 dager frost i året. De utgjør litt under 30 000 hektar.
  • Gjennomsnittprisen for en hektar er EUR 627 000! (2006). To takk!
  • Druene håndplukkes. Maskinplukking er forbudt. 4000 kg druer gir 25,5 hektoliter saft. Årlig produksjon er ca 2,5 millioner hektoliter (350 mill flasker). 60% av disse flaskene forlater aldri hjemlandet.
  • Hovedprinsippet i la méthode champenoise er dobbeltgjæring (derav boblene), først på tønner, så på flasker. Flaskene snus mellom 1/8 og 1/4 omdreining daglig. I gamle dager ble dette gjort manuelt, og det sies at en veldreid arbeider klarte 40 000 flasker pr. dag!
  • Trodde du en Magnum-flaske var stor? Prøv en mathusalem (6 l), en balthazar (12 l), en salomon (18 l) eller en melchizédec (30 l). Skål! (Merk de bibelske navnene.)
  • Den bittelille kommunen Champagne i Sveits får ikke lov å bruke stedsnavnet sitt på vinen de produserer. Yves Saint-Laurent fikk ikke kalle en parfyme Champagne. Og alle som blir lett nostalgiske ved tanken på barndommens Fruktchampagne må nå innse at den er en saga blott. Men Mack forsikrer oss om at Fruktsjimpanse smaker akkurat det samme. Det er mulig at brusproduserende tromsøværinger har mer humor enn champagnebønder.
  • En champagnekork som er ute av kontroll kan oppnå en fart på 50 km/t! En kontrollert åpning av flasken kan lønne seg, både smaks-, helse- og stemningsmessig.
  • Prøv sitronsorbet med champagne - enkelt, eksklusivt og elegant.
  • Champagne ligger et par timers kjøring fra Lux og vinrankene er vakre om høsten.
- Jeg drikker champagne når jeg er glad og når jeg er trist. Noen ganger tar jeg et glass når jeg er alene. Jeg ser det som obligatorisk når jeg har selskap. Jeg leker med den når jeg ikkeer sulten og jeg drikker den når jeg er sulten. Ellers rører jeg det aldri, med mindre jeg er tørst.

Madame Bollinger.

20 september 2007

19 september 2007

Vakker vals

Now in Vienna there's ten pretty women
There's a shoulder where Death comes to cry
There's a lobby with nine hundred windows
There's a tree where the doves go to die
There's a piece that was torn from the morning
And it hangs in the Gallery of Frost
Ay, Ay, Ay, Ay
Take this waltz, take this waltz
Take this waltz with the clamp on its jaws

Oh I want you, I want you, I want you
On a chair with a dead magazine
In the cave at the tip of the lily
In some hallways where love's never been
On a bed where the moon has been sweating
In a cry filled with footsteps and sand
Ay, Ay, Ay, Ay
Take this waltz, take this waltz
Take its broken waist in your hand

This waltz, this waltz, this waltz, this waltz
With its very own breath of brandy and Death
Dragging its tail in the seacontinued below...

There's a concert hall in Vienna
Where your mouth had a thousand reviews
There's a bar where the boys have stopped talking
They've been sentenced to death by the blues
Ah, but who is it climbs to your picture
With a garland of freshly cut tears?
Ay, Ay, Ay, Ay
Take this waltz, take this waltz
Take this waltz it's been dying for years

There's an attic where children are playing
Where I've got to lie down with you soon
In a dream of Hungarian lanterns
In the mist of some sweet afternoon
And I'll see what you've chained to your sorrow
All your sheep and your lilies of snow
Ay, Ay, Ay, Ay
Take this waltz, take this waltz
With its "I'll never forget you, you know!"

And I'll dance with you in Vienna
I'll be wearing a river's disguise
The hyacinth wild on my shoulder,
My mouth on the dew of your thighs
And I'll bury my soul in a scrapbook,
With the photographs there, and the moss
And I'll yield to the flood of your beauty
My cheap violin and my cross
And you'll carry me down on your dancing
To the pools that you lift on your wrist
Oh my love, Oh my love
Take this waltz, take this waltz
It's yours now. It's all that there is.


- Leonard Cohen

14 september 2007

Hey Mr Paella Man

Paella! ropte mannen muntert, med rødt forkle og rød hatt på snei. Jeg syntes det var litt for tidlig på dagen for denslags, så jeg takket pent nei. Men han lot meg ikke slippe så lett! Han fulgte etter meg til ostedisken, stakk fjeset sitt oppi mitt og erklærte høyt og tydelig at han elsket å imitere dialekter. Hvorpå han svitsjet til klingende Alsace-mål. Jeg lo delvis høflig, delvis småforundret. En slik paellamann hadde jeg aldri møtt. Så kom han på at han hadde en jobb å gjøre, vendte tilbake til gryten og prøvde å friste andre handlende med paella. I det jeg fortsatte mot fiskedisken, hørte jeg ham rope etter meg:

- Jeg liker å le, Madame! Så jeg morer meg helt alene. Jeg må det, ellers hadde jobben min blitt for kjedelig.

En velsignet evne, min gode paellamann. Neste gang skal jeg ta en smak.

26 august 2007

Wherever I lay my hat...

…eller – borte bra men hjemme best når borte er hjemme og hjemme er borte.

Betraktninger fra en trebent totning med et ben i Luxembourg, et ben i Frankrike og et ben i Norge.

Hvor er hjemme når du får et nytt hjemland? Kan mange steder være hjemme? Først - hva er egentlig hjemme? Kryss av for alternativ(ene) som passer for deg:

 Der nakne barneføtter trådte graset – spede spirer som fikk vokse?
 Der du har bodd lengst?
 I et rom i et hus i en hage?
 I byen eller på landet eller i landet?
 I et miljø eller en kultur?
 Der du legger fra deg hatten din – eller tannbørsten for den del?
 Der hjertet er – eller dine næreste og kjæreste?
 Eller rett og slett der du føler deg hjemme?

Det vil ikke bli foretatt noen samlet vurdering eller analyse av svarene, det må det bli opp til den enkelte å gjøre for sin egen del. Men jeg vil tippe – og håpe – at mange krysser av for det siste alternativet, da gjerne i kombinasjon med et eller flere av de andre.

Oppfølgerspørmål til frivillig refleksjon: Hva gjør at du føler deg hjemme – eller eventuelt ikke gjør det?

Jeg ville svart noe om å trives innenfor husets fire vegger, i byen og i kulturen og ha gode venner. At min lille familie var der sammen med meg ville være en helt naturlig forutsetning. Tilbake til røttene? Ikke på barndommens tre, men kanskje til røttene som moderlandet omfavner sine barn med, som mødre flest. Eller kanskje der nye røtter slår rot.

For hva når du får nye vegger i en ny by i et nytt land og en ny kultur? Det er da du merker moderlandets favntak i form av språk – ikke så mye det vi snakker, men alle koder vi får inn med modermelken og som vi ikke tenker over før vi kommer et sted med et helt nytt sett med koder. I form av kultur og samfunn, som disse kodene er en del av. Hvordan oppfører vi oss her? Hvordan er vi mot hverandre her? Hvordan fungerer ulike funksjoner som trygdesystem, helsevesen, barnehager og skoler? Hvordan lever vi her, rett og slett? Det å lære et nytt levesett krever tid og energi, og det går mye på de små tingene som du ikke tenkte over i hverdagen hjemme fordi de gikk av seg selv. Å føle seg hjemme i et nytt land tar enda lengre tid, og her kommer nok disse røttene inn. Noen røtter må få feste seg i utenlandsk jord, og de viktigste hjelperne er det sosiale nettverket. Venner. Det tar tid å få venner. Dermed kan den hyggelige bakeren på hjørnet eller naboen bli viktige hjelpere til å begynne med. Så må du opparbeide deg forståelse for – og kanskje enda viktigere – følelse for landet, for kulturelle, sosiale og geografiske omgivelser. Da kommer hjemmefølelsen snikende og du forstår at du kan føle deg hjemme flere steder.

Så kommer det paradoksale i at det å slå røtter i et nytt land kan avstedkomme en viss rotløshet, akkurat som om de nye røttene rev opp noen av de gamle. Ikke helt hjemme i det nye landet i kraft av å være utlending, ikke helt hjemme i gamlelandet i kraft av påvirkning fra en annen kultur og å se landet utenfra – på godt og vondt. Dette kan være forvirrende. Og bare for å øke forvirringen, kan man også finne på å skaffe seg et hjem i et tredje land – fordi man føler seg så hjemme der…

En tannbørste i hvert land? Kanskje, men tannbørstenes plassering bør velges med omhu. Jeg har en tannbørste i et hus i et lite, rart land med et lite rart språk og veldig mange andre språk på alle gatehjørner som heter Luxembourg, som kaller seg Europas grønne hjerte og som mitt hjerte etter hvert banker litt for. Jeg har en tannbørste i en skakk liten leilighet i en gamleby i Frankrike, og er jeg innimellom usikker på hvor hjertet mitt er, vil jeg alltid finne det igjen der. Og jeg har en tannbørste i en seilbåt i Norge, som fungerer som vårt sted i gamlelandet om sommeren. Og når sjøen er blank og kvelden lys og jeg ser med øyne utenfra, i et skjær av nyperosenostalgi, kan jeg kjenne røttene og tenke at jeg godt kan ha tannbørster her på mer permanent basis.

Lazing on a Sunday afternoon

Som tatt rett ut av en Brelett reklame syklet vi nynnende av gårde med tyske stier under hjulene mens vi vinket muntert til Luxembourg på den andre siden av en søndagsdoven Moselelv. Vi beundret vinranker med blanke struttende druer som formelig ba om å bli plukket og skottet på svanene som satte stumpen i været uten blygsel. Idyllen ble raskt brutt i det den gikk over til en campingplass som strakk seg så langt øyet kunne se og – fryktet vi – enda lenger, for eksempel langs hele Moselelven. Det var et yrende campingliv, med grilling, mekking og drekking. Grilldressen så ut til å være like obligatorisk her som hjemme. De som kastet den, hadde gjerne en viss pondus, tanga og interessante tatoveringer. Vi passerte blomstrende, velpleide campinghager, gjerne dekorert med flagg og vimpler, små vindduppetitter (eller gå-rundter som vår datter kaller dem) i muntre farger og fasonger, falske kråker og ekte hunder. Jeg stusset over at hagegnomene glimret med sitt fravær, de hadde liksom passet så godt inn der. Vi gled forbi et eldre ektepar, som i en dogmefilm. Han satt og stirret ufravikelig på en radio. Hun satt ti meter bortenfor og kjederøkte. Men mange hoder løftet seg fra campingsengene og smilte forbløffet da vi kom forbi, for en sykkelvogn med to barn i er et sjeldent syn på disse kanter. Moselelven er ikke bare et mekka for happy campers, men også for motorbåt- og vannsportentusiaster. Båtene vi passerte hadde velklingende navn som Natascha.

Men så bredte vinland seg ut foran oss igjen, og det var bare å sykle rett inn i det, blant vakre vinranker hvis farge skiftet navn fra pinot blanc til pinot noir. Og akkurat i det vår søken etter et egnet sted for lunsj i det grønne antok et hint av desperasjon, åpenbarte en grønn eng ved elven seg. Som om ikke det var nok, sto det et velplassert, stort lønnetre på den. Jeg trasket ned dit mens jeg latet som jeg løp lett med flagrende hvite lingevanter og stråhatt. Duk dekk deg – med gode oster, godt brød, vin og søtsaker. Druer måtte vi besørge på annet vis – slang for voksne = drueslang fra vinranker. Lavt hang de og søte og deilige var de. Jeg var litt usikker på allemannsrettens funksjon i Tyskland og dukket ned i det høye gresset da en politibåt tøffet forbi på elven. En luxembourgsk sådan… Men etter litt lokal musserende ble jeg tøff i trynet og bykset inn i maisåkeren for å gå på maisslang.

Det hadde vært en fin søndag på landet.

24 august 2007

Kvinner og klær

Den er uslåelig, herlig og nyttig - logikken vi kvinner ofte benytter oss av i shoppingøyemed. Attpåtil kan den vrenges i takt med plaggene i prøverommet. Som når du med et etter hvert velutviklet vinkelsyn ser et skilt med 3 for 100, skjener bort, blar febrilsk i klærne og oppdager at der henger det plagg på plagg fra et favorittmerke. Du gnir deg i øynene og klyper deg i armen, konstaterer at klærne fortsatt henger der og river med en haug inn i prøverommet. Vel ute spør du for sikkerhets skyld om du virkelig skal betale en hundrings for herligheten - eller under 5 % av full pris - og river opp en lapp før ekspeditrisen rekker å ombestemme seg. Det kalles kupp det! Eufori! Vel hjemme tar du deg i å lure på om de to kjolene er kule - eller om de er kjerringkjoler - og lander på at de er kule kjerringkjoler og at du er ung nok til å sikre kulhetsfaktoren. Et visst element av selvbedrag muligens - både i logikken, aldersbegrepet og speilbildet...

Når du så noen dager etterpå faller langflat for en kjole i et utstillingsvindu mens du venter på grønt lys og bare mååå ha den - ja da trår denne vidunderlige logikken til igjen. Javel så kostet den nesten tretten hundrelapper - men tre kjoler og en genser for 1.400 - det er billig det!

Apropos kjerringkjoler. Som liten fikk jeg forklart at kirken er et hus som Gud bor i. En dag gikk jeg forbi dette huset akkurat da gudstjenesten var over og menigheten strømmet ut, og jeg ropte forbløffet - der var det mange Guder i kjerringkjoler...

Delvis inspirert av Alliene

06 juli 2007

Morgenkåpen

Vi så dem av og til. De støttet seg ustøtt til hverandre, mest ham til henne, i de bratte trappene, og avslo alltid tilbud om hjelp, hans avslag mumlende takknemlig, hennes biskt og bryskt. Han var sliten og ustelt og slepte bena etter seg, men han smilte. Gammel nå. Hun var også sliten, men sterk nok til å stikke et grått hode ut og kjefte for dette og hint. Iført morgenkåpen som garderoben hennes var blitt redusert til. Av og til fant vi henne rett utenfor døren vår med et forvirret uttrykk, alltid i morgenkåpen, alltid bisk – så fortet hun seg inn til tryggheten og uvissheten bak sin egen dør. Vi hørte dem oftere. Lyder bærer godt gjennom åpne vinduer i en kronglete og gammel sørfransk bygård. Hans smerter. Hennes fortvilelse, sinne og fornektelse overfor ord hun ikke ville høre. ...han er svært syk. ...han kan ikke bo her lenger. ...du klarer ikke dette alene. Hun ville ikke høre. Taklet det som best hun visste, med fortsatt bryskhet. De ble.

Så kom bankingen på døren om natten. Om vi kunne hjelpe? Hennes mann hadde falt ut av sengen, og hun klarte ikke å hjelpe ham opp igjen. Så kom spørsmålet...om vi trengte ekstra sengetøy? Biskheten måtte vike plass for en hjelpesløshet, en skjelving i stemmen. Hun hadde mistet ham. Hun trengte ikke sengetøyet hans nå. Hun var blitt mindre, og hun kunne ikke hjelpe for tårene som kom. Så hun fortet seg inn igjen, til tryggheten og tomheten bak sin egen dør. Men hun takket nå for tilbud om hjelp. Sorgens tid er sterke følelser tid, også når det aller meste av livet er tilbakelagt. En tanke omtanke i form av blomster og hun omfavnet oss og kalte oss ses petits amis. Behov for nærhet. Men så tok hun seg inn igjen og lukket døren fort bak seg. En liten stund etter banket det på. Om vi kunne hjelpe henne å hente ned en vase – hun nådde ikke opp? Så så vi henne ikke mer. Neste gang vi kom, tråkket ukjente inn og ut av leiligheten som var like gammel og slitt som de hadde vært. Da vi spurte etter henne, fikk vi vite at hun var død samme morgen. Så hadde hun fulgt etter ham. Det var noe godt ved det. Sønnen kastet allerede iherdig og bestemt ut alt, absolutt alt. En dyprød lenestol i fløyel, med gråslitte armlener der hender hadde hvilt i mange år – et liv. En stokk, en rullator - en gammel mann. En blass pelskåpe...så fin hun må ha følt seg i den for tredve, kanskje førti år siden - en kvinne. Flere dager etterpå så vi biter av pelskåpen i oppgangen og ute på gaten. Og morgenkåpen.

Så kom sterk malingslukt inn gjennom åpne vinduer. Slette alle spor.

07 juni 2007

Matprat

På tide med matprat igjen. Vi er jo tross alt rimelig matglade - og mindre glede blir det ikke av å bo her*. Jeg har tidligere raljert om det høyst velassorterte og fråtsende - nei jeg mener fristende - utvalget i butikkene, hvor vi blir stående foran hyllene (alle generelt, champagnehyllene spesielt) med tindrende tinntallerkenøyne - som barn foran godtedisken. Jeg har også himlet med øynene over avansert matkultur i skoler og barnehager. Jeg har ikke lagt ut om store restaurantopplevelser, men det er ikke fordi det er mangel på dem. Jeg har derimot lagt ut et menyforslag. Det jeg nå har bitt meg merke i, er hvordan dette sterke matfokuset på særdeles fornøyelig og karakteristisk vis sniker seg inn der du minst venter det. I politikken, der en president i en osterepublikk blir satt på uante prøvelser. I historien, når deltakerne i et quiz-show får følgende spørsmål: - hvilken av disse personene kunne ha spist middag med Louis XIV? (på norsk ville nok ordlyden vært en annen, à la - hvilken av disse personene levde samtidig med Louis XIV?...). Og særdeles brillefint i en brillebutikk - når det bedyres at du hvis du finner samme produkt billigere et annet sted ikke bare får pengene tilbake - men en flaske champagne på kjøpet. Hva forteller dette oss? Elementary, my dear Watson - for franskmenn flest er mat mer enn mat. De har skjønt det, de!

Hmmm. Matblogg neste?

* Jeg ser i denne sammenhengen Lux nærmest som en del av Frankrike - unnskyld Lux...

06 juni 2007

D

Robert Capa - 6. juni 1944, ukjent soldat

Dette er det mest kjente av den ungarskfødte fotografen Robert Capas berømte bilder tatt på D-dagen 6. juni 1944. Bare 11 negativer overlevde og ble et vitnesbyrd til verden - om en dødsdag... og en ny dag. Når du har bodd i Normandie, får du et spesielt forhold til datoen i dag - minner overalt... På krigskirkegården i Arromanches - talløse hvite kors, ufattelig sterke i sin renhet og enkelthet. Kanskje fikk den ukjente soldaten på bildet sitt hvilested under ett av dem. På Omaha Beach - hvor sanden blir litt mykere, bølgene litt fredeligere og blikket når litt lenger enn på andre strender.

- After what seemed an eternity, Capa turned away from the beach killing zone and spotted an incoming LCI (landing craft, infantry). He headed for it. "I did not think and I didn't decide it," he later wrote. "I just stood up and ran toward the boat. I knew that I was running away. I tried to turn but couldn't face the beach and told myself, 'I am just going to dry my hands on that boat.'"


23 mai 2007

Venner


H + H = sant...

Posted by Picasa

Kongen av Frankrike

Tidlig, tidlig morgen. Følgende samtale finner sted mellom pappa som gjespende flipper innom nyhetene og Lille Morgenfugl 4 år (LM) som kommer svinsende forbi:

LM: -pappa, det er jo France Inter jo! (Fransk radiokanal av det seriøse slaget.)
Pappa (forklarer litt om radio og TV og spør): - hvorfor trodde du det?
LM: - fordi de snakker om Nicolas Sarkozy
Pappa: - han er litt som en konge i Frankrike han, og da snakker de om ham overalt.
LM: - det var litt rart...

16 mai 2007

Jeg kan noe som ikke du Cannes

My Blueberry Nights med Norah Jones åpner i dag den 60. filmfestivalen i Cannes. Vi vet at Cannes er stilett på rødt teppe, stjernesmil som kappglitrer med sol og edle stener og et eksklusivt fesjå. (Apropos fesjå - jeg hadde ikke hatt synderlig mye imot å bli flue for en dag når Oceans 13 - gjengen slentrer oppover det berømte teppet, det ville sannsynligvis vært eneste sjanse til å få et glimt av så mye som hælen til George Clooney. Med mindre sikkerhetstiltakene også er rettet mot fluene. ) Vi vet at mange av filmene, smale som brede, vil komme til en kino nær oss. Her er et par ting ikke så mange vet om Cannes i disse dager:

- To tonn hummer, 800 kg languster, tre tonn fisk, 350 kg foie gras, 50 kg kaviar, 40 tonn frukt og grønnsaker, 250 kg sjokolade, 15 000 flasker champagne og 8 500 flasker vin grands crus serveres under festivalen - på Hôtel Majestic alene. Realt eta- og drikkegilde med andre ord!

- Tre tonn klær vaskes daglig. 10 000 kjoler og smokinger renses daglig på ett av renseriene. 25 000 såper sørger for rene og pene mennesker under festivalen og de samme menneskene er med på å produsere 2,6 millioner tonn søppel!

- 25 000 planter pryder Croisetten og 150 blomsterbuketter settes daglig sammen på Carlton alene.

- Det tidligere omtalte 60 m lange røde teppet skiftes tre ganger daglig.

- Mer enn 150 yachter "pryder" Cannes-bukta, de fleste av det porno slaget. Verstingen i år er innpå 80 meter lang og 15 meter bred.

Det koster å væra kar. Visstnok skal flere av Oceans 13-gjengen benytte anledningen til å sette fokus på situasjonen i Darfur. I det lyset burde hummeren og champagnen få en viss bismak, for ikke å si settes i vrangstrupen. Og øko-Cannes? Not! Snurr film!

Grønn


Müllerthal, Luxembourg 1. mai 2007
Posted by Picasa

28 april 2007

Aliens

Hver dag kl. 11.30 fylles stille bydelsgater av larmende horder av fremmedartede vesener som inntar en enhetlig form av masse i bevegelse. Minutter senere bølger massen inn på den lokale matbutikken og sprer seg som store, subbende maur blant hyllene før de former svarte køer foran kassene. En annen stakkar som våger / forviller seg ut, for ikke å si inn i butikken, på dette tidspunktet, bør enten flykte (hvilket kan kreve sin kvinne, siden man da gjerne blir kjerringa mot strømmen - eller mot en udelelig masse) - eller trekke pusten dypt og hive seg ut i det. Velger man det siste, kan det være interessant å fordrive tiden i den svarte kassakøen med å observere hva disse vesenene liker å spise:

Meny 1: Jordbær, fitness snacks og designervann.
Meny 2: Sandwich og juice, iste eller brus.
Meny 3: Pølse i mini-baguette, pizzastykke eller nudler og brus (cola) eller øl.
Meny 4: Snacks, kjeks og/eller godis og cola eller drikke med enda høyere koffeininnhold.
Meny 5: Babymat fra glass (!!).

Siden jeg neppe kan kalles en kostholdsekspert, skal jeg avstå fra å kommentere menyene (den observante leser vil allikevel notere seg en vag form for rangering). Men meny nr. 5 må dog sies å være den mest overraskende. Og meny nr. 4 ser ut til å selge best.

Når massen løser seg opp - eller jeg justerer blikk og fantasi - ser jeg at det er vesener med høy gjenkjennelsesfaktor og variasjonsgrad som jeg om noen år får to av i mitt eget hjem. Det er unektelig lenge siden jeg var der selv, men jeg har i høyeste grad vært der. Tar jeg retrospekt/nostalgibrillene på, ser jeg at mye har forandret seg (eller jeg har forandret meg), men jeg ser også meg selv i blikkene, uttrykkene, armene som er låst i hverandre. Jeg hører meg selv i knisingen, ropingen, kommentarene og de fortrolige samtalene - om gutter & sånn. Jeg husker følelsen av enhet og ensomhet og veien mot individualitet. Jeg husker følelsene.
Og jeg husker matpakka med brunost og Totenpølse og ingen eller begrenset adgang til matbutikken.

24 april 2007

Green Heart of Europe

Vi bor i Europas grønne hjerte*. Det lyder ganske fint - og det er nok det de som styrer og steller med turisme her i landet håper at mange reiselystne skal synes også. Jeg medgir at Luxembourg, a.k.a. Disneyland, ikke er det mest opplagte reisemålet, samtidig gir jeg forfatterne bak slagordet dobbelt rett:

1. Det er grønt her. Våren er grønnere enn grønn. Jeg håper man ikke kan få overdose av sol & grønt...

2. Vi er i hjertet av Europa, ikke først og fremst geografisk, men politisk. Lille Lux har på få år vokst seg stor i Europa, i skyggen av tunge tyske graner og dominerende fransk ekeskog. Der det for bare et tiår siden stort sett var åkre og - ja, grønt - vokser nå istedet EU-institusjonene som mektige, vidtfavnende plataner i betong og glass. Men noen steder, mellom betong og glass, biter standhaftige sauer seg fortsatt godt fast i gresset, som for å bekrefte at ja - hjertet er grønt.

Og hjertet mitt - det banker nok litt for Lille Lux, litt grønt...

*(Visstnok påberoper både Latvia og Slovenia seg å være Europas grønne hjerte også - feel free to do the tour)

20 april 2007

13 april 2007

Appelsin i april



Smaken av appelsin på påskefjellet? Nei. Duften av appelsinblomst i Sør-Frankrike.
Posted by Picasa

06 april 2007

Sør-franske trappetrinn

Rockette snakker om trapper - å sitte i en trapp og bare være til... Vår lille sør-franske by burde være særdeles velegnet til dette formålet. 1) Det er lettere å bare være til her... 2) Den er en trappeby, du kommer ikke utenom dem. De er fine, men de er som regel veien, ikke målet. De tar deg opp i høyden. Der du kan myse mot solen, ta inn duften av pinjetrær og se Korsika på en klar dag. De tar deg ned til havet. Der du kan spise is, dingle med bena og se på båtene som dupper. Vi går i dem, peser i dem, løper i dem, hopper i dem - ett trinn av gangen eller to. Men jeg tror ikke vi sitter nok i dem.

Jeg har andre steder - noen av dem kan noen ganger kalles trappetrinn. Disse snirkler seg gjennom Nice:
Harmonia Mundi, en oase av en liten platebutikk langt fra bygatelarmen. Første gang jeg ramlet inn der, gikk jeg etter musikken - og kjøpte den. De spiller musikk jeg får lyst på, de har et bord du kan synke ned ved for å bla i bøker, og de har mennesker med smil og peiling bak disken.

Les Fées de la Création - en annen bitteliten oase - for unge, franske designere som vil opp og fram og for design- men ikke Gucci-interesserte forbipasserende. Innehaversken er usedvanlig søt, klærne, skoene, veskene og smykkene er spennende, morsomme og originale. Til og med prøverommet er en liten oase. Denne kombinasjonen får deg i godt humør, særlig når den også resulterer i et vellykket impulskjøp signert Fanny fra Nîmes.

Vin sur Vin - eller 20 / Vin - vår favorittrestaurant. Den ligger sentralt men allikevel litt bortgjemt, utenfor turisters allfarvei. Navnet er et ordspill. 20 på fransk er vingt og uttales som vin (vin). I det franske karaktersystemet er (var?) 20/20 (vingt/vingt) toppkarakter (den henger høyere enn vindruene og ble meg aldri forunt). Vinen er vellagret og velsmakende, maten vellaget og velsmakende og kelnerne kjappe og velformulerte. Vin er gjennomgangstema, og synes du vinen er god, kan du kjøpe den med hjem. Når de så har den beste desserten ever - ja, da blir jeg sittende godt i det trappetrinnet og bare være til. Sprø, gylne nem fylt med smeltet toblerone og kokte, lett grillede pærer. Nem - nam!

Allikevel - med så god tilgang på virkelige trappetrinn, burde vi prøve å sitte mer i dem. Bare sitte.

18 mars 2007

Sommerfuglvinger




Vi er vitner til en forvirret vårfest. Påskeliljene nikker blygt med oransje trompeter. De titter med beundring opp på magnoliaene som folder seg dovent ut og strekker seg grasiøst mot blå marshimmel - festens dronninger. Noen fugler vender nebbet tidlig hjem for å delta på festen, andre glemte i sin forvirring rent ut å dra noe sted som helst. Humla suser bekymringsløst mellom de andre gjestene og sommerfuglene gir festen et anstrøk av verdighet med lydløse, vakre vingeslag.

Dagen derpå er nådeløs. Vinden har knukket påskeliljenes slanke nakker. Marshimmelen har gått fra blått til sort og hvitt og har vendt seg mot magnoliaene som ikke kan krype tilbake inn i de lune knoppene. Fugler som burde vært et helt annet sted kan komme til å måtte betale en dyr pris for festdeltagelsen. Humla gikk rett i bakken. Og sommerfuglenes vingeslag var tilfeldige. Fortauene er bestrødd med skjøre sommerfuglvinger.

Her går jeg
i vinterens blåklokkelengtende hvitt
fanden er raus
og drømmene kjennes litt slitt
en havner så lett på villstrå
med for mye livsappetitt
jeg lengter etter lyst
fra en medvinds pust i nakken
eller en fin og stille solskinnsdag
takket være et vindpust
fra en sommerfugls tilfeldige vingeslag

Sommerfuglvinger kan forandre alt
gjøre salt til søtt og varmt til kaldt
når elva blir for stri
ogfår for mange bråe svinger
skulle jeg ønske Gud hadde
skapt meg med sommerfuglvinger.

- Anne Grete Preus

12 mars 2007

Flere byer og b'er i Belgia

Det er en stund siden siste rapport fra nabolandet Belgia. Altså - fra byen Bouillon til byen Bastogne og mer eller mindre saklige observasjoner på b:

Barter - av det oppsiktsvekkende slaget ser man ikke bare i Trøndelag.
Bikkjer - av alle slag kunne man se overalt, det særeste eksemplaret var pyttelite og skinnmagert og sto som en skjelvende miniatyrdronning på en pute på sin eiers arm. Hun var nok på vei til en av de mange designbutikkene for firbente, hun skulle ha et nytt halsbånd, tenker jeg. Et rosa et, med navnet sitt skrevet i glitrende juggel.
Bikere - i hopetall! Det er mulig at den gullfunklende Reodor Felgen-aktige MC-varianten som står utstilt på hovedplassen i byen har stor tiltrekningskraft. Ellers har jeg funnet ut at Ardennene må være et slags biker-Mekka. Overalt kan man lese Bikers welcome på overnattings- og serveringssteder. Hm. Skulle de ikke være det?
Brasserie - serveringssted hvor du som turist i Belgia selvsagt må nyte lokalt (b)øl(l) og bommes brites med majones. Ute i stekende vårsol.
Bot - unngikk vi såvidt takket være en snill belgisk boteskrivemann.
Butikker - åpne 7/7, hvilket gjør en søndag ettermiddag i Bastogne adskillig mer livlig enn i Luxembourg.
Bensin - drar belgiere på harrytur til Luxembourg for å kjøpe, de fyller opp tanken og alle kanner de kan frakte.
Bataille - er fransk og betyr slag. Ardenneroffensiven (Battle of the Bulge) sto i de belgiske og luxembourgske Ardenner vinteren 1944 - 45, og Bastogne var i sentrum. Det overraskende angrepet var tyskernes siste offensiv under krigen, og slaget ble krigens mest blodige for de amerikanske styrkene. 19 000 amerikanske soldater mistet livet i disse åsene, og i Bastogne og mange andre steder ble minnesmerker reist. Til minne - vi må ikke glemme.

08 mars 2007

Jeg velger meg Simone Veil


« Da vi kom til Birkenau - min mor, min søster Milou og jeg - , var vi som kveg. Vi ble befølt og beglodd mens kommentarene haglet - siden har jeg ikke klart tilfeldig berøring -, vi var sultne, tørste, og jeg har siden hatt veldig vanskelig for å sove... Tatoveringen kom tidlig i prosessen. Håret ble klippet, så fulgte tatoveringen. Det ga en følelse av noe endelig, en evig fordømmelse. Leiren...det lå en forferdelig stank over den, fra krematoriene, fra kropper som brant uten stans, en røyk som alltid dekket himmelen. Det var skitt overalt og veldig, veldig kaldt - jeg husker trær fanget i isen, det eneste minnet om noe litt vakkert.

Jeg var priviligert og beskyttet. Uten tvil fordi jeg var 16 år gammel og man så ikke mange unge fjes. Dessuten ble ikke kvinnene i vår vogn barbert, vi så menneskelige ut. Leirsjefen, som var polsk og snakket litt fransk, tok meg til side og sa: "Du er for pen til å dø her. Jeg skal finne noe til deg så du kan overleve. Jeg sa at jeg ikke under noen omstendigheter ville forlate min mor og min søster. Noen dager senere ble vi sendt for å arbeide i Bobrek, i en liten Siemens-fabrikk med ganske slapp disiplin. Jeg var der fra juli 1944 til januar 1945. Jeg ble så flyttet til SS-kjøkkenet, hvor jeg kunne stjele litt mat til min mor og søster. Vi hadde store rivjern og måtte fylle tønner med poteter til suppe. Vi måtte rive veldig fort, og jeg husker at jeg fylte tønnene med like mye blod og hud som poteter...

Mor døde av tyfus i Bergenbelsen. Hun var i en elendig forfatning, fysisk og moralsk. Jeg tror døden var en ønsket utvei for henne, for alt i henne var slukket. Jeg får ofte spørsmål om hva som gjorde at jeg holdt ut, hva som ga meg vilje: jeg har en dyp tro på at det var henne. Mamma har alltid vært med meg. Da jeg ble valgt til president i Europaparlamentet - det symbolske aspektet - en tidligere deportert som leder av denne forsamlingen - var svært viktig. Jeg vet ikke hva faren min ville tenkt, for han forble svært anti-tysk, så jeg vet ikke om han en gang ville vært for Europa. Men jeg er sikker på at mamma ville ønsket denne forsoningen, og min deltakelse i den ville gjort henne svært lykkelig.»

- Simone Veil.

Simone Veil (80) studerte jus og politikk etter krigen og ble dommer. I 1969 gikk hun inn i politikken, og hennes politiske karriere tok av da daværende president Valéry Giscard d'Estaing besluttet å feminisere regjeringen. Hun ble kjent og hyllet for å liberalisere prevensjon og få innført abortloven i Frankrike i 1975. Hun var og er en glødende Europa-forkjemper og ble Europaparlamentets første kvinnelige president i 1979. I 1993 ble hun Frankrikes første kvinnelige minister. I en alder av 80 år gjør Simone Veil fortsatt en innsats på flere kanter for Europa. Hun gløder fortsatt.

Om en sterk kvinne. Om en mors betydning. Om forsoning. Alt ligger i blikket.

05 mars 2007

Happy Camper


Enkel - muligens banal, men tidvis svært effektiv - hverdagsterapi:

1. Sko. Jeg har ingen skofetisj, ikke engang skodilla, men av og til er det noe med et nytt par sko altså. De behøver ikke funkle som Askepotts glassko og de behøver ikke danse på slottsball - det holder at de er i sterk fargekontrast til og myke mot hard, grå asfalt. Da kan liksom føttene få lyst til å ta noen enkle dansetrinn helt av seg selv.

2. (Sjele)mat. Lytt først til stillheten i et helt tomt hus (dette gjelder mest hvis du er vant til mye bråk i huset). Når du har lyttet lenge nok, gå så over til musikk. Kanskje noe passe avslappende fra Putumayo - Nouveau Scène Paris for eksempel. Skjenk deg deretter et glass frisk Pouilly Fumé, hent yndlingskjøkkenkniven som blinker mot deg som den reneste glassko fra knivrekken og gå løs på en favorittrisotto.

3. Vår. (Se bildet.) Denne formen passer best dersom terapibehovet oppstår i en bestemt, kort periode årlig. Antagelig ville det hjelpe hvis våren varte lenger, men av og til kan det kanskje gjøre nytten å vente på den også.
4. Bli i følelsen. Hvis det ikke hjelper å svinge handleposen (fortrinnsvis i papir) eller kjøkkenkniven, eller å smake på eller vente på våren - prøv å bli i følelsen. Ikke løp fra den eller kjemp imot den, da blir den lett sterkere. Tillat deg å kjenne på den og bli i den, og du kan komme til å merke at den forsvinner - som en fnugglett sky for vårsolen.

27 februar 2007

Observasjoner på norsk og luxembourgsk

Observert på bussen:
Der det vanligvis står linje og endestasjon, observerte jeg i dag en litt annen vri:
En kuess fir de chauffeur - og en søt liten blomst! Nå må jeg bekjenne at mine kunnskaper i det pussige språket de snakker i dette landet ikke er noe å føre opp på en CV, men dette kan da bare bety - et kyss til sjåføren! Hvilket nesten fikk meg til å gå på bussen - ikke for å følge oppfordringen, men for å se om han virkelig gjorde seg fortjent til passasjerkyss. Min sørgelige erfaring er nemlig den at det gjør svært få bussjåfører. Her kunne jeg kommet med en lengre tirade, men skal nøye meg med å si at disse menn-bak-ratt (ok, ok, noen kvinner også) har en lei tendens til å være sure, skulende, uhøflige, mumlende og rent ut braskete. Jeg vedder på at mødre-med-barnevogn er øverst på listen over uønskede passasjerer. På andreplass kommer nok de som våger å åpne munnen og stille et uskyldig spørsmål. Det måtte da gjøre dagen lettere for dem å spandere et smil, eller hvis det er for mye forlangt, i det minste trekke på smilebåndet? Men kanskje er det lurere å tenke motsatt - og start en Kyssekampanje For Blidere Bussjåfører?

Observert i matbutikken:
Blant havet av yoghurtmerker, falt blikket mitt på en med det fiffige navnet Fjørd. Hvilket minnet meg på at jeg dagen før hadde observert følgende på en eller annen kasse på et utested: Nørdic Mist. Snart går det inflasjon i misbrukte ø-er for å virkelig understreke at hei, vi har greie på rariteter fra nord! For oss bedrevitere/innfødte, blir denne malplasserte streken en smule komisk. Navnet i seg selv skal vel gi et eksotisk sus fra det feiende friske nord i kjøledisken - du vil nemlig garantert føle deg like frisk som nordavind og like ren som norske fjørder etter denne yoghurt-nytelsen. Ellers får du pengene tilbake.

Observert i avisen og på menyene:
Le skrei sniker seg inn i franske ordbøker, danderes på mange tallerkener og havner i avisoverskriftene. I den franske dagsavisen La Voix sine ukentlige gastronomisider, ble denne delikatessen nylig viet en helside, med en viss Norgesreklame på kjøpet. På hypermarkedet Auchan struttet fiskemennene (ok, ok, noen damer også) rundt i rødt, hvitt og blått og med Norge på forklærne, mens skreien struttet i disken deres. Så får vi se da, om le skrei est arrivé (skreien har kommet) blir et like sterkt begrep som le Beaujolais nouveau est arrivé.

Norsk på norsk:
På min seneste vandring i Nices gater, så jeg en vindusutstiling bestående av et stereoanlegg og en haug med CD'er. Det noe bemerkelsesverdige var at det sto samme navn på alle CD coverne, og navnet var Kari Bremnes. På norsk. Det var litt stas.
Andre norske artistnavn observert i Lux: Ane Brun med ny CD, Rebekka Bakken med konsert på la Philharmonie i Luxembourg og Maria Solheim med konsert i Dudelange - eller Diddeleng - eller in the middle of nowhere.

25 februar 2007

Pomelo



I en hage, under en løvetann, bor Pomelo. En bitteliten, bedårende elefant med kjempelang snabel. Han bor sammen med Rita Frosk, Gigi Snegle og Gantok Skilpadde. Han bor i hodene til Ramona (26) og Benjamin (31) som forteller og tegner. Han bor i hodene til mange barn i Frankrike som har blitt kjent med ham, og jammen fortjener han en plass i hodene til de voksne som leser om ham for barna sine også.


Under løvetannen sin, leter Pomelo etter et navn på den lille knuten han kjenner i magen sin når denne dagen står opp.
Han leter i det oransjerøde i de første skyene som omfavner solen.
I de små reddikbladene.
I Ritas spretne "god dag!".
I Gigis insisterende blikk.
I Gantoks stillhet.
I denne lille vitsen av en potet uten hale eller hode.
Men det Pomelo finner, er ikke egentlig et navn, mer en lyst.
Lyst til å kaste paljetter overalt.
Å rulle rundt i søla.
Å danse rumba med Gantok.
Å ta med Rita til månen.
Lyst til å dele en enorm bolle, nei, et badekar, med markjordbær med Gigi...
...å kjenne solen kjærtegne ryggen mens stjernene nynner en sang bare for ham.
Lyst på en vill og ensom ridetur.
Lyst på mildt og søtt og samtidig hardt.
Denne morgenen oppdager Pomelo en forferdelig stor lyst på eventyr. Lyst...lyst til å se hva som skjer på den andre siden av hagen.


21 februar 2007

17 februar 2007

Keisermarsjen

Det var en gang i Antarktis...
et folk som var rede til å ofre alt...for å gi liv.

Naturen gir oss den aller vakreste historien.

15 februar 2007

Cacharelbarn

Jeg har fått med meg noe om to motebegivenheter i Tigerstaden med hver sin prinsesse tilstede. Mitt blikk på mote er fra en ganske annen arena, men med svært høy prinsessefaktor:

Antrekk 1:
Rosa foldeskjørt, rosa semsket kåpe med pelskant, filthatt med roser på bremmen og hvite støvler med pelskant. Det gjør seg med korketrekkerkrøller som stikker ut under hatten.

Antrekk 2:
Brun, gjerne rutete ullkjole, nystrøket lyseblå bluse, lyseblåe strømpebukser, beige ullkåpe og pent knyttede brune småsko. Håret bør også være brunt, men i hvert fall glatt og klippet rett av i nakken, pent holdt på plass av nøytrale spenner. Et Burberry skjerf vil være prikken over i'en.

Antrekk 3:
Jeans med glitter, olajakke med leopardkant, hvite joggesko med glitter og dansende hestehale.

Modellene er noget ustrukturerte og gir blanke i om antrekket er praktisk for sandkassa eller ei. De gir også blanke i om antrekkene er kjøpt hos Little V.I.P (Dior, Cacharel) eller rett og slett hos allestedsnærværende H&M. De gir derimot ikke blanke i fargevalget, og de i brunt, har antageligvis foreldre som overstyrer dem. Rosa ruler! Parkdresser og ullundertøy har ingen hørt om - kulde og regn er innevær for Cacharelbarn!

14 februar 2007

Evig troskap

Albert giftet seg under krigen. Det var ikke tiden for pomp og prakt og hvit brudekjole. Men ut av krigen tok Albert med seg en drøm om sin kone som hvit brud. Den beholdt han, gjennom et liv med daglige runder til ventende postkasser, gjennom timer med pensel foran et lerret, gjennom 55 år i tykt og tynt. I flere år kom paret innom en brudesalong på byturen sin. De vekslet noen ord med innehaversken, så beundrende på kjolene og ømt på hverandre. Nærmere drømmen turte de ikke komme. Inntil Albert tok mot til seg og betrodde seg til damen i brudesalongen. - Gjør det, sa hun, gjør det! Så en dag var de der for å prøve brudekjole. Da den vordende hvite brud skulle komme ut av prøverommet, snudde Albert ryggen til med tårene rennende nedover 80 år gamle kinn. Han måtte jo ikke se henne! På sin 55. bryllupsdag, så Albert sin kone komme mot seg i hvitt i et lite kapell i Østerrike. Løftet om evig troskap var vel egentlig overflødig. Ute falt sneen og gjorde det mykt.

12 februar 2007

Piaf

Piaf. En enkel sort kjole. To hender. En stemme. Det var nok for Frankrike, men hun var for trist, for realist, for lite sexy for Amerika. En litt ny Piaf på et nytt språk og Amerika rullet ut den røde løperen. Le piaf, spurven på parisisk, fløy høyt, sang inntrengende, stupte tidlig. Et idol. En legende. En tragedie. Piaf lever 44 år etter vingene fikk hvile. Filmen om henne, La Môme, åpnet Berlinfestivalen på torsdag. Nydelige Marion Cotillard gjør en sterk tolkning. Se den. Jeg tror den er fin.

For me, singing is a way of escaping. It's another world. I'm no longer on earth. - Edith Piaf

10 februar 2007

Ukens ord

Ukens ord er et av de første jeg leste om i min nyinnkjøpte etymologibok for mange år siden, naturlig nok siden det begynner på a, og betydningen av det gjorde et visst inntrykk:

Amasone: De fleste vet at dette var krigerske kvinnfolk, men ikke alle vet at de bare hadde ett bryst. De brente (!) nemlig av seg det høyre brystet for at det skulle være lettere å spenne buen! (Eventuelle kjevhendte amasoner omtales ikke.) Derav navnet, som kommer fra gresk mazós (bryst), med nektelse a, altså brystløs. Det kan også komme fra hebraisk amitz = sterk, eller farsi ha-mazan = krigere. De levde i tidlig bronsealder, i Scythia i nærheten av Hellas. Det feministiske søsterskapet var nådeløst - de hadde bryllupsnatt en gang i året, men alle guttebarn som denne natten resulterte i, ble drept.

Andre relaterte ord:
- Amazonas (Amasonenes elv): Francisco Orellana ga elven dette navnet etter kamp mot tapuyane midt på 1540-tallet. Kvinnene deltok i kampen. Regnskogen fikk sitt navn av samme grunn.
- Gammal gammal gammal osv. Amazon (se bilde) - relasjon for meg ukjent. Men en gammel brystløs amasone fremstår muligens som like attraktiv som en gammal Amazon. Jeg nekter å tro at en gammal Amazon er like sterk.
- Amazone.com. Navnet er visstnok inspirert av Brasil, ikke kvinner.
- Grace Jones - inkarnasjon?
- Ordet er også brukt i filmer og bøker, det er navnet på en feministisk bokhandel og på en papegøye - og det er også et annet navn på butch.
Nok om amasoner - jeg sier bare au au au!

09 februar 2007

Skinostalgi

Frisørsalongen på hjørnet er av det slitne slaget, til og med de lilla permanenthodene glimrer med sitt fravær. Jeg er litt usikker på hvem sine hoder de ønsker å få under saksen med den nye vindusutstillingen, men de kan i hvert fall få ett poeng for originalitet og ett til for rimelig løsning. To par glassfiberski med tilhørende staver ble sikkert euforiske over å bli hentet fra støvete kjellermørke og opp i lyset, men lykken ble akk så kortvarig i det de straks ble forvist bak glass sammen med - uforståelig nok - et par sjampoflasker. Kan tenke meg det rykket lengselsfullt i tuppene da snøfillene virvlet rundt i går. Men snøen, den ertekroken, forsvant før skiene rakk å hente fram igjen følelsen av å synke ned i nysnø. Så nå står de der og sturer, like ørkesløse og rustne som frisørsaksene.

Jeg deler ikke skienes fornemmelse for sne. Ikke ti ville hester kunne få meg til å sette meg i bilen og kjøre en 6-7 timer + et par til i stampe for å komme til snømekka i Sveits eller Frankrike slik som horder av luxemburgere forbereder seg på nå som karnevalferien står for døren. Nei, ikke ti ville hester...men kanskje to snille jenter. De har mye større drakraft...

Men litt empati har jeg dog, selv med et par ski bak glass, og jeg tok turen sammen med dem tilbake til glansdagene for en tjue års tid siden. Skienes glansdager altså (frisørens også, for alt jeg vet) - jeg kan ikke påstå jeg noensinne har hatt glansdager på ski. Men disse lignet i hvert fall på mine egne den gangen jeg snørte min sekk og spente mine ski og trofast noterte lysløypekilometre for å få merke. Belønningen var appelsinen i sekken, ekstrabelønningen en sukkerbit som ble dyttet godt ned i appelsinen og straks bredte sin sødme. Og autografen til Pål Gunnar bredte rødme.

At et utstillingsvindu i en frisørsalong skulle gi meg et anfall av nostalgi - attpåtil skinostalgi - var høyst uventet. Kanskje ikke ønsket effekt for salongen - men hva hadde de regnet med, egentlig?

04 februar 2007

Ukens ord

Karriere: Fra latinsk carrus = kjerre. Carraria var da kjerrevei. Karriere (fra fransk carrière) kan i mer moderne betydning kalles løpebane (selv om den faktisk for noen til tider kan være som en humpete kjerrevei). Place de la Carrière i Nancy i Frankrike , den eldste av mange vakre plasser i denne byen, omgitt av gullportaler, heter så fordi konkurranser, turneringer og leker som involverte hest og kjerre fant sted der - den var ikke et fesjå for hodejegere. Og Carriera Scura (på gammelt provençalsk) eller Rue Obscure i Villefranche-sur-Mer går under middelalderske hvelvinger og er dermed en mørk vei - den har ingenting med lyssky og/eller obskur virksomhet å gjøre. Således kan man si at dagens forståelse av ordet karriere, som ofte involverer vertikal klatring på yrkesstigen, er snever, også med tanke på nyere arbeidsformer og strukturer. Kanskje vi kan ta i bruk den opprinnelige betydningen av ordet og si at karriere har med egne veivalg å gjøre, egen løpebane - vertikal eller horisontal spiller mindre rolle. Kanskje vi kan si at hvis du, når du ser tilbake, alt i alt er fornøyd med veivalgene, så har du gjort karriere.

I'd just thank the people out there who have been with my up-and-down, weird-road, strange career and supported me and stuck with me all these years, I mean, they're my boss. That's what keeps me working.
- Johnny Depp

I have put only my talent into my works, I have put all my genius into my life.
- Oscar Wilde

03 februar 2007

Med loven i hånd



Frankrike, gauloisistenes høyborg, har forvist de fleste av landets ansatte (uansett rang - ingen nåde og én for alle, alle for én), elever og studenter, reisende til og fra landets flyplasser og togstasjoner og alle andre som måtte befinne seg i det offentlige rom, ut på gaten. I hvert fall i (x ganger ca 10 minutter) daglig (visstnok tar det rundt 7 minutter å røyke en sigarett, men jeg har heldigvis aldri kunnet ta tiden på akkurat det). Røykeloven som trådte i kraft den 1. februar omfatter foreløpig kun alle offentlige steder, så har nasjonens mange svorne røykere ut året på seg til å a) slutte å røyke eller b) stålsette seg til restauranter og utesteder også blir røykfrie. For de som velger alternativ a), godtgjør staten inntil EUR 50 årlig for ymse nikotinsubstitutter. Mange bedrifter ser med en viss uro på hva disse (x x 10 min) innebærer i totalt tapt arbeidstid og tilbyr ulike typer nødhjelp. Kampanjer og skremmende tall går ut til massene, med samme formål. Apropos alternativ b), så har noen etablissementer valgt å innføre forbudet allerede. Hva det har gjort med omsetningen vet jeg ikke, men målinger viser en dramatisk forbedring i luftkvaliteten - fra en dag til den neste. I dag passerte vi en restaurant som ganske enkelt annonserte sin røykfrihet med følgende velplasserte formulering: Ici on mange, on ne fume pas. Her spiser man, man røyker ikke. Jeg så ingen ledige bord. Ikke uventet er den nye loven omdiskutert (og franskmenn har snakketøyet i orden, må vite), men det virker ikke som om de som roper boikott utgjør noen stor trussel. De som smiler bredest, må vel være produsenter av røyking forbudt-skilt og av en slags pussig røykekabin som installeres i noen bedrifter og som tillater hyggelig passiar mellom røykere inside the box og ikke-røykere outside the box. Og så meg da, og mange med meg, som kan puste friere. Det var ikke uten en viss skadefryd vi idag påtok oss rollen som fransk røykepoliti i heisen i parkeringshuset - av alle steder. Forbudt er nemlig et ord mange velger å tolke relativt fritt i Frankrike, så skiltmakerne og myndighetene bør tenke på å bruke formuleringen røyking strengt forbudt for å nå frem.


01 februar 2007

Hemmeligheter


Vår fireåring lærer å skrive. Og hun lærer om overraskelser...og hemmeligheter... Fine, fristende ord som smaker spennende når du holder dem i munnen...hvisker dem - og spenningen gir gjenskinn i forventningsfulle blå. Bak denne døra skjulte det seg mange hemmeligheter, og hun klarte å holde nesten alle. Ikke verst når du er fire og bare får lov å dele hemmelighetene med Bamse! Det fine er at læringen er gjensidig, for vi store har nok glemt litt av det vi lærte...
Posted by Picasa

27 januar 2007

Cheese Republic

En ting som kan bli en utfordring for Sarko eller Ségo som fremtidig president i Frankrike, som de muligens ikke har tenkt på:

Hvordan kan man regjere i et land som har over 350 oster?
- Charles de Gaulle

Forøvrig var vår eldste datters første ord - nettopp - ost. Gikk verden henne imot, sutret hun sårt ooost buhu og smilte den til henne skrattet hun ha ha ha ost! Født frankofil?

20 januar 2007

Lykkens pamfilius

Kristiane har gjort meg oppmerksom på et fint uttrykk: Lykkens pamfilius. Et kjapt søk på Google ga meg mange danske treff - hvilket kanskje ikke er overraskende. Gjennom mine møter med dansker, har jeg fått et overveiende inntrykk av dem som et tilfreds, tilbakelent, humoristisk og lettere hedonistisk folkeferd. Noe en ikke ukjent reklamekampanje spiller på også. Uansett - lykkens pamfilius er så mangt:

En dansk film fra 1917
Et dansk maleri fra 1993
En dansk CD med Aarestrup
En dansk børnebok

Dessuten: For anden gang i løbet af kort tid er Kystvejens Nærkøb, den tidlige Q8 station, på kystvejen i Aabenraa lykkens Pamfilius. Og de to som ble lottomillionærer med mindre enn en ukes mellomrom, er vel Pamfiliuser de også.

For ordens skyld: Språkrådet har denne forklaringen: En lykkens pamfilius skriver seg fra det greske mannsnavnet Pamfilios ’elsket av alle’ (av pan- ’alt’ og filein ’elske’).

Et morsomt uttrykk som jeg skal bruke oftere... Takk, Kristiane :-).

19 januar 2007

Fredelig helg

Posted by Picasa
Villefranche-sur-Mer, januar 2007

Helenas øye

Posted by Picasa

18 januar 2007

Children of a Lesser God

International Visual Theatre, har åpnet nye dører i Paris, i dobbelt forstand. Skuespillerne spiller bokstavelig talt for døve ører - og det er nettopp det som er meningen. Stykkene er tospråklige, og det ene språket er sjeldent på teaterscener - tegnspråket. Og om applausen ikke er rungende hva lydnivå gjelder, runger allikevel entusiasmen godt og hørbart mellom veggene. (En liten nyervervet leksjon i tegnspråk: Å klappe = å vifte med hendene.) Teatret er mer enn et teater. De tilbyr også skaping og læring i ulike former, for eksempel tegnspråk. De utgir blant annet ordbøker, og bøker og interaktive CD-ROM for barn. De bedriver forskning. For første gang er Shakespeare gjort tilgjengelig for døve, stykket er Kong Lear. Noen av stykkene som settes opp handler om hvordan livet er når du ikke hører. Da er det godt at mange hørende også besøker teatret...

- Do you think there's someplace where we can meet that's not in silence and not in sound?

15 januar 2007

GoSégo!

Jeg har overhodet ingen ambisjoner om å blogge politisk - eller feministisk for den del (har vagt registrert noe om feministbloggere), men når en kvinne er presidentkandidat i Frankrike - ja da blir det fristende å heie på henne. Tenk om mannsbastionen Frankrike fikk kvinnelig president! Og hadde jeg bodd i Frankrike, har jeg en mistanke om at feministen i meg hadde våknet av dvalen. Paternaliserende, arrogante franske mannssjåvinster lever i beste velgående - jeg har møtt opptil flere av dem. Jeg vender tilbake til den politiske verden for å gi et godt eksempel på det: Mannlige politikere i nasjonalforsamlingen (og dem er det et overveldende flertall av - ca 88%) kaller det for le chant des vagins (hvis du ikke kan fransk, tror jeg det holder å vite at chant betyr sang) når kvinnelige kolleger markerer seg. Om hovedmotstander i presidentkampen, nåværende innenriksminister Nicolas Sarkozy, tar lignende uttrykk i sin munn vites ikke, men han har i hvert fall lovet å bli snillere og ikke lyve. Så få vi se om disse og andre muligens tyngre og/eller mindre fluffy valgløfter holder for Sarko versus Ségo. Blå versus rød. Mann versus kvinne.

"Luxembourg has been good to us"

Da vi flyttet hit for halvannet år siden, spurte vi amerikanske Catherine om hvordan hun trivdes i Lux. Hun trakk litt på det og sa - Luxembourg has been good to us - to put it that way. Hvis noen spør meg nå, stjeler jeg ordene hennes.

Lux er - rikt, trygt, strukturert, tilrettelagt, enkelt og ...komfortabelt.
Lux har - goder i hopetall, særlig for familier. Eks.: Jo flere barn, desto høyere stønader (nei, vi skal ikke ha flere barn...).
Lux er - bittelite (str. Snåsa) og litt rart, sentralt i Europa i dobbelt forstand, veldig internasjonalt.
Lux har - kultur, innbefattet meget(!) god mat og vin (Mosel renner også innom her), fransk innflytelse og mye grønt ("The Green Heart of Europe").
Lux er - max en halvtime fra Frankrike, Tyskland og Belgia.
Lux mangler - sjarme, sjel , spenning og sol (OK, satt på spissen, men det var litt morsomt å bruke klisjéer på -s). Og gode arkitekter.
Lux har for mye - vann. Og feilen er at det er i luften.

Kanskje alle disse s-ene er grunnen til at Catherine fra Brooklyn, NYC trakk litt på det, og den observante leser vil skjønne at jeg nok også gjør det. Hva som er sjarme & sjel og hvor viktig det er, er jo opp til hver og en å definere, men for meg har det i et land i hvert fall med kombinasjonen natur, kultur, arkitektur, og - såklart - mennesker å gjøre. Hvilket får meg til å spekulere på om det internasjonale samfunnet og den medfølgende gjennomtrekken spiller inn. Eller - kanskje er det som med appetitten som kommer mens man spiser - sjarmen kommer mens man bor her...

12 januar 2007

Lykkehuske

Barn lager fine ord. Lykkehuske = stor kurvhuske + liten jente + himmel i bevegelse. Jeg tror lykkehusken tåler voksne.

10 januar 2007

Hva er det med Breakfast Club?

Først - hva er det egentlig med dette 80-tallet som gjør at vi som vokste opp i det ynder å gå ned mimreveien? Eller er det slik uansett hvilket tiår vi gikk fra barn til cirka voksne? Her en kveld hadde vi ingenting bedre fore enn å mimre fra kinolerretet. Hvilken film forbinder du mest med 80-tallet? Her i gården var svaret ganske klart - Breakfast Club. Om fem høyst ulike unge mennesker som ufrivillig må oppholde seg i samme rom en hel dag. Judds hundeøyne, Mollys trutmunn og Allys sku(m)leblikk under luggen. Men - hva er det egentlig med denne frokostklubben da? Vi fant ut at vi faktisk bør se den igjen for å se om vi finner svaret. Andre kinoer langs mimreveien viste den kvelden En offiser og en Gentleman, Top Gun og Saint Elmos Fire. Er det ikke da ganske pussig* at jeg i dagene etter hørte Up Where we Belong, Take my Breath Away og Saint Elmos Fire opptil flere ganger på radioen? Når det gjelder sistnevnte, var det visst noe med den filmen også, men det husker jeg i hvert fall ikke (bare Rob Lowe), men låta sitter visst. Og hvis noen nå har glemt musikken fra Breakfast Club - Don't you Forget...about me (Simple Minds).

* Dette kan sikkert delvis tilskrives franske radiokanalers hang til mimring, i særdeleshet kanalen Nostalgie. I Frankrike er forøvrig virkelig de gamle eldst, i hvert fall sangere. To aktuelle og svært gode eksempler på det er ingen ringere enn Charles Aznavour, on tour & still going strong, 82 år gammel, og Mireille Mathieu, som som 60-åring har forandret seg mistenkelig lite (det gjelder også bolleklippen), om hun enn er noe stivere til beins og i maska. Avsporing.

- Dear Mr. Vernon, we accept the fact that we had to sacrifice a whole Saturday in detention for whatever it is we did wrong, but we think you're crazy for making us write an essay telling you who we think we are. You see us as you want to see us, in the simplest terms, in the most convenient definitions. But what we found out is that each one of us is a brain, and an athlete, and a basketcase, a princess, and a criminal. Does that answer your question? Sincerely yours, The Breakfast Club.

08 januar 2007

Don Quijotes barn

Røde telt står i lang lang rekke på stranden i Nice, langs den ikke ukjente Promenade des Anglais. Det var også et sted å ha speiderleir, tenkte jeg - inntil jeg kom nærmere og så bokstavene på teltveggene: SDF. Sans domicile fixe - UFB, uten fast bopæl. Bak de røde teltene står bevegelsen Les Enfants de Don Quichotte - Don Quijotes barn*. I teltene bor de som ikke har noe annet sted å bo. Det er mange av dem i Frankrike, rundt 100 000, og teltene er det ikke mange nok av. De første teltene ble satt opp langs Canal Saint Martin i Paris. Bevegelsen har skapt en egen erklæring som har fått navnet Canal Saint Martin-erklæringen. Den innledes slik: Vi, borgere, nekter å godta den umenneskelige situasjonen som noen av oss befinner seg i, uten fast bosted. Vi vil få en slutt på denne skandalen, og skammen den innebærer for et land som vårt. De vil få en slutt på bruken av forkortelsen SDF - ved å skaffe alle et bosted. Det er litt av et mål og litt av en vei å gå. De starter med teltene, som siden desember har spredd seg fra Paris og utover landet. Initiativtagerne er de tre brødrene Legrand, to kunstnere og en student. Med seg på veien har de andre kunstnere og artister, politikere og ulike organisasjoner - og stadig flere mennesker som bryr seg. Imens lover politikerne, med statsminister Dominique de Villepin i spissen, mer permanente løsninger raskt. Imens diskuteres det i media hva politikerne egentlig ønsker å foreta seg. En ting er det sosiale og moralske ansvaret, en annen ting er det politiske spill - vil de vinne eller tape stemmer ved å kjempe de bostedsløses sak? Og imens føler noen av hovedpersonene seg som dyr i en zoologisk hage, og velger sin plass under broen fremfor et rødt telt. La oss håpe Don Quijotes barn har sparket politikerne bak. Vi må tro at det nytter å bry seg. Du kan bry deg ved å skrive under på erklæringen her.

* Det har ikke lykkes meg å finne ut hvorfor bevegelsen kaller seg nettopp dette (hvilket muligens røper at jeg ikke kjenner min Don Quijote).

05 januar 2007

Gå og si det!

Det kom en mann bort til cafébordet vårt og så snill ut og sa: - Jeg har lagt merke til dere hele uken og ville bare si at jeg synes det er flott dere reiser med små barn. Det får meg til å tenke på da mine barn var små og vi gjorde det samme, og det får meg til å savne det. Jeg vet at det er krevende, men det er verdt det. Så hadde han sagt det han hadde å si og tuslet tilbake til sin egen kvinnelige reisefølgetrio som skrålet på høylytt amerikansk om hvor lovely alt er her på Rivieraen. Han så fortsatt veldig snill ut, om enn ikke nevneverdig interessert i samtalen rundt bordet. Og vi, vi satt litt ettertenksomme. Vi tenkte - åja, dette kommer nok vi også til å savne - og svelget hastig neste kommentar om hvor styrete det er å reise med små barn. Og vi tenkte på at han kom bort til oss og faktisk sa hva han tenkte. Vi tenker da vel rett som det er hyggelige ting om andre som godt kan sies høyt, håper jeg? Hvorfor sier vi det ikke høyt oftere da? Hva er det verste som kan skje? Folk er rare hvis de ikke liker det - og da er det vel verst for dem. I dette tilfellet ikke bare varmet ordene til en fullstendig fremmed, de satte faktisk et par ting på plass også. Ja, varmer gjør de faktisk fortsatt. Så oppfordringen i det nye året er klar: Gå og si det!

01 januar 2007

Blanke ark

Når jeg i perfekt fugleperspektiv ser kjente landemerker under meg, brer varmen seg som om jeg allerede kjenner solen som på årets nest siste dag velger å markere de hvitkledde fjelltoppene bakenfor - som for å la bruden skinne alene. Julelysene, som utente tidlig i oktober bare virket irriterende og harry, gjør nå den lille byen vår om til en sør-fransk versjon av Skomakergata. Og det er liv i gatene og lysene viser vei rett ned til havet. Fyrtårnet på Cap Ferrat blinker det nye året inn, månen er nesten full og bare skyene beveger stjernene. Her er det fredelig og godt å gå ut av et gammelt år og inn i et nytt. Jeg kan ikke tenke meg noen bedre måte å tilbringe årets første dag på enn å plukke steiner på stranden og så gå hjem og male dem. Med ei som har vøri fire år i romjul'n. Godt nytt år.