Det er 20 år siden Tsjernobyl. For mange av oss er det en ferdiglest side i en bok som vi ikke er så nysgjerrige på slutten på. Mange av ofrene må fortsatt lese side etter side, kapittel etter kapittel, i en påtvungen bok med ukjent slutt som de frykter. Redsel er et stikkord. Redsel for langtidsvirkningene av å bo i dette området har ført til alvorlige psykiske problemer for mange, mange. Hvis vi tenker tilbake til 1986, flimrer det kanskje bilder av barneøyne i deformerte barneansikter forbi som noe av det som gjorde sterkest inntrykk. I dag er mange av barna voksne. Andre barn har blitt født i ettervirkningene av Tsjernobyl. Hvordan er livene deres? Barneøyne forteller fortsatt om stor nød. Mange lever på barnehjem under høyst kritikkverdige forhold. Til og med lenket til en seng. Små ben trasker på en vei som skulle gått til skolen, men som istedet går rett ut på gata. De har blitt kastet ut hjemmefra. En munn mindre å mette. Barnehjemsbarna trenger hjelp. Gatebarna trenger hjelp. Men Tsjernobyl er ikke lenger på topp-10 listen over store katastrofer på planeten vår. Hjelpen er det vanskelig å få.
Den største utfordringen er å ikke glemme Tsjernobyl.
- Irina Grushevaya, president International Association for Humanitarian Cooperation
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar