Noe i øynene

Det er ikke mange tiggere å se, eller skal jeg si overse, i Lux sentrum. I dag fant jeg ut at jeg ikke ville overse en av dem som setter sitt preg på gatebildet lenger. Han satt der han alltid sitter, urørlig som en veldig sørgelig versjon av disse sølvfargede, frosne gatekunstnerne som får barn til å skvette som frosker når de finner det for godt å avsløre sin ikke-statue status. Helt totalt uten sammenligning forøvrig. Jeg kan ikke engang se for meg at han får noen til å skvette. Han er jo nesten ikke der. Det var tristheten hans som fikk meg til å stoppe foran ham i dag, riktignok etter først å ha gått forbi en gang. Den lå over den lute ryggen og rant ned det tjafsete håret, men mest av alt var den i øynene som stirret ned i asfalten. Jeg nølte. En gang for mange år siden ble jeg stoppet av en av Oslos narkomane som lurte på om jeg kunne kjøpe en pølse til ham. Det var endatil i Torggata, der hovedstadens ukronede pølsekonger kjemper en innbitt kamp for å kapre pølsespisende kunder. Byen beste pølser, kun kr. 10! Litt lenger ned - verdens beste pølser, kun kr. 10,-!. Jeg angrer fortsatt på at jeg ikke etterkom et så ærlig ønske. Derfor lurte jeg nå på om jeg skulle tilby ham mitt nyinnkjøpte bakverk som lå i vesken eller om jeg skulle grave fram klingende mynt. Valget falt på det siste. Blikket løftet seg fra det asfaltgrå og lyste faktisk opp. I takknemlighet? Ja, i takknemlighet, jeg velger å tro det. Takkefrasen lød ekte. Og i smilet var det varme, det kunne jeg se bare jeg så bortenfor den ene tanna. Jeg prøvde å legge varme i mine ønsker om en god dag, selv om jeg var usikker på om det var riktig å si. For meg er det vanskelig å se at hans dag kunne bli god, men han har kanskje lagt listen et annet sted... Jeg gikk videre med et litt egoistisk håp om å ha gjort en liten forskjell. La meg her tilføye at jeg ikke føler meg særlig inspirert av verken John Fredriksen eller George Clooney.

I går kveld inntok Eirik det man trygt kan kalle et bedre måltid på en luksuriøs klubb, Cercle Münster. Så luksuriøs at man må være medlem og punge ut med EUR 1250 i engangsinngangsbillett og EUR 375 i året. Men, som hovmesteren hadde sagt til Eirik, det er jo bare 1 euro om dagen, monsieur.. Man kan også komme inn bakveien, via medlemsskap i en tilsvarende klubb et annet sted i verden. Eller ved at sjefen din har et slikt medlemsskap. Jeg har vært litt misunnelig fordi Eirik kan gå dit og ikke jeg, selv om jeg innbiller meg at det er litt Gutteklubben Grei. Men nå filosoferte jeg istedet litt over hva en klingende euromynt kan bety for ulike mennesker, mens jeg gumlet på bakverket som vokste litt i munnen. Men bare litt.