Avskjed

Han satt på kne og holdt hennes små hender i sine store. Så inn i et lite fjes så likt sitt eget. Lenge. Da hun gikk fra ham på ben som ganske nylig hadde lært å gå, ble han stående stiv og urørlig. Blikket vek ikke fra henne. Hun snudde seg mot ham og gråt. Han sto like ubevegelig, med blikket like fast, men bak blikket beveget det seg. Kanskje raste det. Han fulgte henne med øynene til han bare kunne se de ørsmå museflettene som duppet opp og ned - så ble hun borte. Men han ble stående. Lenge. Kanskje så han henne. Bak blikket. Kanskje sto han der fortsatt da flyet tok henne høyt opp på himmelen og langt vekk.