Stories in storeys

Jeg liker filmer som har mange små, nære historier å fortelle. Så må gjerne historiene vikles eller veves litt inn i hverandre - eller ikke. New York Stories er en av dem. Smoke er en annen, fra samme by. Men historier om mennesker bak vinduer i en bygård eller i en tobakkskiosk finner du overalt, det gjelder bare å se dem. Historier kan spinnes fra en balkong i Sør-Frankrike. La meg begynne nederst og klatre oppover. Helt uten tanke på andre klatreturer i livet - jeg kunne like gjerne begynt øverst og firt meg ned.

Nederst holder grønnsakshandleren til. Vi kaller ham bare "biske Bernard". Med et slikt oppnavn, eller skal jeg si oppsyn, handler vi ikke mye hos ham, og har heller ikke mye å berette. Det har nok derimot de gamle damer som sitter på murkanten foran grønnsakskurvene og renser bønner som et påskudd for sludder og pludder.

Første historie eller portrett blir dermed om den enslige lille mannen et stykke over midtveis i livet i etasjen over. Vi behøver ikke å se bak vinduet for å få litt av hans historie, han henger nemlig ut av det. Der inntar han sine måltider - kyllinglår gnages rene, kastes ned på gaten og skylles ned med øl. Der tørker han seg og kler seg etter en dusj, han har innrettet seg praktisk og kan ta trusen rett inn fra snoren foran vinduet og henge håndkleet der etterpå. Vel vitende eller uvitende om at vi har særdeles godt innsyn? Der sliper han sine kniver og pusser sine revolvere. Når han blir oppmerksom på at jeg følger (en smule bekymret) med på disse syslene, forteller han meg høyt og stolt at han er sikkerhetsvakt på et stort varehus, med fin dress og skytevåpen. Han forsvinner og kommer enda stoltere tilbake, denne gangen veivende med en rifle. Jeg prøver meg på et beundrende smil og trekker meg tilbake mens jeg tenker at det er rart sikkerhetsvakter har slike gamle muskedundere og en grønnoransje klesdrakt til forveksling lik en veiarbeiders. Han har ikke så ofte besøk, men av og til ber han inn til lystig og fuktig lag, og bruddstykker av smågrove samtaler kommer rett inn til oss. Men leiligheten og omgangskretsen blir større med vinduet åpent, da får han selskap av alle som passerer på gaten og kan slenge ut høylytte kommentarer i all enkelhet, særlig til små skjørt som svinser forbi. Og blid - det er han. Det er betryggende det...tror jeg...

På balkongen over sitter et ungt og pent par. Han tynn og lett lutende, innhyllet i røyk og med en nesten trist aura. Som en James Dean, samme hår, samme skjorte, samme drag over ansiktet. I mine spinnerier blir han da en mislykket forfatter. Hun ung, liten og nett i hvit silkemorgenkåpe med et hvitt håndkle skjødesløst, men elegant viklet rundt det mørke håret. Slik kunne hun vært Natalie Wood og jeg aner en stenk av glamour. De holder seg for seg selv og gir dermed grobunn for spinneriene. At hun i virkeligheten jobber i bank etter avbrutte jusstudier, hører ikke hjemme i historien. Det er informasjon fra en snakkesalig svigermor som steller jordbærplantene hennes når de er borte. Jeg foretrekker å overhøre svigermor og holde meg til min egen historie, med en anelse tristesse og mystikk.

Klatrer vi enda en etasje opp, møter vi en gammel italiensk dame med blå kjole og ensomt ansikt. Hun kom hit fra Padova nær Venezia den 9. november 1951, uten å kunne et ord fransk. 55 år etter kan hun det, men den italienske aksenten er sterk. Kanskje har den blitt sterkere igjen nå som hun er gammel? Etter 30 år her ble hun enke og siden har hun levd alene. Hun foretrekker det, hun sier hun har en âme solitaire. Hun kommer ut på balkongen hver morgen i blå kjole og hver kveld i nattkjole. Da vi hadde gjester, vinket hun inn til dem i sengen om morgenen. De vinket tilbake, og på et forunderlig vis ble det naturlig og hyggelig. Hun tar sin daglige tur til bakeren rett oppi gata, hun er for dårlig til bens til å gå lengre enn det. Men hun kan se helt til stranden. Hun er svært stolt av sønnen som jobber i sosialetaten her i byen, som vi aldri har sett. Han ble enkemann like tidlig som hun ble enke, og aksenten blir enda sterkere når hun forteller om svigerdatteren. C’était une bonne femme. Hun har snille øyne og er glad i planter og barn. Og med snille øyne og en god latter forsøker hun å kaste en bunt nyplukket mynte fra balkongkassen over til vår balkong. Den lander langt nede på den brostensbelagte gaten, og jeg løper så fort jeg kan ned for å redde den. Vi tenker på henne når vi kjenner lukten og smaken av den. Vi tenker at vi burde ha fulgt hennes kjerringråd og satt den inn på barnerommet for å jage myggen vekk fra myk babyhud.

Spinneriene kunne fortsatt, men da ville de ikke passet inn i et blogformat. Jeg kunne klatret helt til topps, til dansken som hvert år raust låner ut leiligheten til sin ekskone og hennes nye mann, men jeg gjør som i New York Stories og går bak tre vinduer.