Paella! ropte mannen muntert, med rødt forkle og rød hatt på snei. Jeg syntes det var litt for tidlig på dagen for denslags, så jeg takket pent nei. Men han lot meg ikke slippe så lett! Han fulgte etter meg til ostedisken, stakk fjeset sitt oppi mitt og erklærte høyt og tydelig at han elsket å imitere dialekter. Hvorpå han svitsjet til klingende Alsace-mål. Jeg lo delvis høflig, delvis småforundret. En slik paellamann hadde jeg aldri møtt. Så kom han på at han hadde en jobb å gjøre, vendte tilbake til gryten og prøvde å friste andre handlende med paella. I det jeg fortsatte mot fiskedisken, hørte jeg ham rope etter meg:
- Jeg liker å le, Madame! Så jeg morer meg helt alene. Jeg må det, ellers hadde jobben min blitt for kjedelig.
En velsignet evne, min gode paellamann. Neste gang skal jeg ta en smak.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar