Jeg velger meg Simone Veil

« Da vi kom til Birkenau - min mor, min søster Milou og jeg - , var vi som kveg. Vi ble befølt og beglodd mens kommentarene haglet - siden har jeg ikke klart tilfeldig berøring -, vi var sultne, tørste, og jeg har siden hatt veldig vanskelig for å sove... Tatoveringen kom tidlig i prosessen. Håret ble klippet, så fulgte tatoveringen. Det ga en følelse av noe endelig, en evig fordømmelse. Leiren...det lå en forferdelig stank over den, fra krematoriene, fra kropper som brant uten stans, en røyk som alltid dekket himmelen. Det var skitt overalt og veldig, veldig kaldt - jeg husker trær fanget i isen, det eneste minnet om noe litt vakkert.

Jeg var priviligert og beskyttet. Uten tvil fordi jeg var 16 år gammel og man så ikke mange unge fjes. Dessuten ble ikke kvinnene i vår vogn barbert, vi så menneskelige ut. Leirsjefen, som var polsk og snakket litt fransk, tok meg til side og sa: "Du er for pen til å dø her. Jeg skal finne noe til deg så du kan overleve. Jeg sa at jeg ikke under noen omstendigheter ville forlate min mor og min søster. Noen dager senere ble vi sendt for å arbeide i Bobrek, i en liten Siemens-fabrikk med ganske slapp disiplin. Jeg var der fra juli 1944 til januar 1945. Jeg ble så flyttet til SS-kjøkkenet, hvor jeg kunne stjele litt mat til min mor og søster. Vi hadde store rivjern og måtte fylle tønner med poteter til suppe. Vi måtte rive veldig fort, og jeg husker at jeg fylte tønnene med like mye blod og hud som poteter...

Mor døde av tyfus i Bergenbelsen. Hun var i en elendig forfatning, fysisk og moralsk. Jeg tror døden var en ønsket utvei for henne, for alt i henne var slukket. Jeg får ofte spørsmål om hva som gjorde at jeg holdt ut, hva som ga meg vilje: jeg har en dyp tro på at det var henne. Mamma har alltid vært med meg. Da jeg ble valgt til president i Europaparlamentet - det symbolske aspektet - en tidligere deportert som leder av denne forsamlingen - var svært viktig. Jeg vet ikke hva faren min ville tenkt, for han forble svært anti-tysk, så jeg vet ikke om han en gang ville vært for Europa. Men jeg er sikker på at mamma ville ønsket denne forsoningen, og min deltakelse i den ville gjort henne svært lykkelig.»

- Simone Veil.

Simone Veil (80) studerte jus og politikk etter krigen og ble dommer. I 1969 gikk hun inn i politikken, og hennes politiske karriere tok av da daværende president Valéry Giscard d'Estaing besluttet å feminisere regjeringen. Hun ble kjent og hyllet for å liberalisere prevensjon og få innført abortloven i Frankrike i 1975. Hun var og er en glødende Europa-forkjemper og ble Europaparlamentets første kvinnelige president i 1979. I 1993 ble hun Frankrikes første kvinnelige minister. I en alder av 80 år gjør Simone Veil fortsatt en innsats på flere kanter for Europa. Hun gløder fortsatt.

Om en sterk kvinne. Om en mors betydning. Om forsoning. Alt ligger i blikket.