Christiane til minne

Det kan virke litt rart å skrive om dødsannonser, men jeg gjør det allikevel. Jeg bør sikkert begynne med å presisere at jeg ikke kaster meg over dem, men de opptar såpass mange sider i avisen vi holder her i Lux, at det er vanskelig å ikke legge merke til dem. Ikke fordi så mange dør, men fordi

a) en person som har gått bort kan få et par sider alene, siden slekt, venner, arbeidsplass / kolleger, foreninger og lag alle setter inn minst en annonse. Det kan være at personen gjorde seg bemerket i mange sammenhenger (og jeg håper ikke det fungerer som et popularitets- eller viktighetsbarometer) eller at omstendighetene rundt dødsfallet var spesielt tragiske.

b de døde minnes. Etter seks uker (katolsk seks ukers messe), årsdager og andre dager de som sto dem nær ønsker å minnes dem. Det synes jeg er fint. Vi må ikke glemme. Derfor har vi Allehelgensdag, som er helligdag her.

Bilder og ord forsterker inntrykket, av sorgen og av hvem de var. De er ikke ansiktsløse.

I går traff bildet av Christiane Heiser meg, ung, med et smil som gjør øynene til smale halvmåner og med armene godt rundt en golden retriever. Hun ble drept 21 år gammel på et universitetscampus i Brüssel. Moren, faren og broren hennes skriver:

" For 15 år siden, slukket en ond og nådeløs hånd ditt unge liv, fullt av fremtidsprosjekter. 15 år med håp om rettferdighet i forhold til den skyldige har merket oss, og uten støtte og hjelp fra alle våre venner og bekjente som ikke har glemt oss, hadde livet uten deg, kjære Christiane, vært uutholdelig. Vi håper vi en dag kan avslutte denne saken, full av smerte og håpløshet. Takk til alle som ikke har glemt deg".

Det gjør inntrykk. Det føles viktig.