Don Quijotes barn

Røde telt står i lang lang rekke på stranden i Nice, langs den ikke ukjente Promenade des Anglais. Det var også et sted å ha speiderleir, tenkte jeg - inntil jeg kom nærmere og så bokstavene på teltveggene: SDF. Sans domicile fixe - UFB, uten fast bopæl. Bak de røde teltene står bevegelsen Les Enfants de Don Quichotte - Don Quijotes barn*. I teltene bor de som ikke har noe annet sted å bo. Det er mange av dem i Frankrike, rundt 100 000, og teltene er det ikke mange nok av. De første teltene ble satt opp langs Canal Saint Martin i Paris. Bevegelsen har skapt en egen erklæring som har fått navnet Canal Saint Martin-erklæringen. Den innledes slik: Vi, borgere, nekter å godta den umenneskelige situasjonen som noen av oss befinner seg i, uten fast bosted. Vi vil få en slutt på denne skandalen, og skammen den innebærer for et land som vårt. De vil få en slutt på bruken av forkortelsen SDF - ved å skaffe alle et bosted. Det er litt av et mål og litt av en vei å gå. De starter med teltene, som siden desember har spredd seg fra Paris og utover landet. Initiativtagerne er de tre brødrene Legrand, to kunstnere og en student. Med seg på veien har de andre kunstnere og artister, politikere og ulike organisasjoner - og stadig flere mennesker som bryr seg. Imens lover politikerne, med statsminister Dominique de Villepin i spissen, mer permanente løsninger raskt. Imens diskuteres det i media hva politikerne egentlig ønsker å foreta seg. En ting er det sosiale og moralske ansvaret, en annen ting er det politiske spill - vil de vinne eller tape stemmer ved å kjempe de bostedsløses sak? Og imens føler noen av hovedpersonene seg som dyr i en zoologisk hage, og velger sin plass under broen fremfor et rødt telt. La oss håpe Don Quijotes barn har sparket politikerne bak. Vi må tro at det nytter å bry seg. Du kan bry deg ved å skrive under på erklæringen her.

* Det har ikke lykkes meg å finne ut hvorfor bevegelsen kaller seg nettopp dette (hvilket muligens røper at jeg ikke kjenner min Don Quijote).