Morgenkåpen

Vi så dem av og til. De støttet seg ustøtt til hverandre, mest ham til henne, i de bratte trappene, og avslo alltid tilbud om hjelp, hans avslag mumlende takknemlig, hennes biskt og bryskt. Han var sliten og ustelt og slepte bena etter seg, men han smilte. Gammel nå. Hun var også sliten, men sterk nok til å stikke et grått hode ut og kjefte for dette og hint. Iført morgenkåpen som garderoben hennes var blitt redusert til. Av og til fant vi henne rett utenfor døren vår med et forvirret uttrykk, alltid i morgenkåpen, alltid bisk – så fortet hun seg inn til tryggheten og uvissheten bak sin egen dør. Vi hørte dem oftere. Lyder bærer godt gjennom åpne vinduer i en kronglete og gammel sørfransk bygård. Hans smerter. Hennes fortvilelse, sinne og fornektelse overfor ord hun ikke ville høre. ...han er svært syk. ...han kan ikke bo her lenger. ...du klarer ikke dette alene. Hun ville ikke høre. Taklet det som best hun visste, med fortsatt bryskhet. De ble.

Så kom bankingen på døren om natten. Om vi kunne hjelpe? Hennes mann hadde falt ut av sengen, og hun klarte ikke å hjelpe ham opp igjen. Så kom spørsmålet...om vi trengte ekstra sengetøy? Biskheten måtte vike plass for en hjelpesløshet, en skjelving i stemmen. Hun hadde mistet ham. Hun trengte ikke sengetøyet hans nå. Hun var blitt mindre, og hun kunne ikke hjelpe for tårene som kom. Så hun fortet seg inn igjen, til tryggheten og tomheten bak sin egen dør. Men hun takket nå for tilbud om hjelp. Sorgens tid er sterke følelser tid, også når det aller meste av livet er tilbakelagt. En tanke omtanke i form av blomster og hun omfavnet oss og kalte oss ses petits amis. Behov for nærhet. Men så tok hun seg inn igjen og lukket døren fort bak seg. En liten stund etter banket det på. Om vi kunne hjelpe henne å hente ned en vase – hun nådde ikke opp? Så så vi henne ikke mer. Neste gang vi kom, tråkket ukjente inn og ut av leiligheten som var like gammel og slitt som de hadde vært. Da vi spurte etter henne, fikk vi vite at hun var død samme morgen. Så hadde hun fulgt etter ham. Det var noe godt ved det. Sønnen kastet allerede iherdig og bestemt ut alt, absolutt alt. En dyprød lenestol i fløyel, med gråslitte armlener der hender hadde hvilt i mange år – et liv. En stokk, en rullator - en gammel mann. En blass pelskåpe...så fin hun må ha følt seg i den for tredve, kanskje førti år siden - en kvinne. Flere dager etterpå så vi biter av pelskåpen i oppgangen og ute på gaten. Og morgenkåpen.

Så kom sterk malingslukt inn gjennom åpne vinduer. Slette alle spor.