Aliens

Hver dag kl. 11.30 fylles stille bydelsgater av larmende horder av fremmedartede vesener som inntar en enhetlig form av masse i bevegelse. Minutter senere bølger massen inn på den lokale matbutikken og sprer seg som store, subbende maur blant hyllene før de former svarte køer foran kassene. En annen stakkar som våger / forviller seg ut, for ikke å si inn i butikken, på dette tidspunktet, bør enten flykte (hvilket kan kreve sin kvinne, siden man da gjerne blir kjerringa mot strømmen - eller mot en udelelig masse) - eller trekke pusten dypt og hive seg ut i det. Velger man det siste, kan det være interessant å fordrive tiden i den svarte kassakøen med å observere hva disse vesenene liker å spise:

Meny 1: Jordbær, fitness snacks og designervann.
Meny 2: Sandwich og juice, iste eller brus.
Meny 3: Pølse i mini-baguette, pizzastykke eller nudler og brus (cola) eller øl.
Meny 4: Snacks, kjeks og/eller godis og cola eller drikke med enda høyere koffeininnhold.
Meny 5: Babymat fra glass (!!).

Siden jeg neppe kan kalles en kostholdsekspert, skal jeg avstå fra å kommentere menyene (den observante leser vil allikevel notere seg en vag form for rangering). Men meny nr. 5 må dog sies å være den mest overraskende. Og meny nr. 4 ser ut til å selge best.

Når massen løser seg opp - eller jeg justerer blikk og fantasi - ser jeg at det er vesener med høy gjenkjennelsesfaktor og variasjonsgrad som jeg om noen år får to av i mitt eget hjem. Det er unektelig lenge siden jeg var der selv, men jeg har i høyeste grad vært der. Tar jeg retrospekt/nostalgibrillene på, ser jeg at mye har forandret seg (eller jeg har forandret meg), men jeg ser også meg selv i blikkene, uttrykkene, armene som er låst i hverandre. Jeg hører meg selv i knisingen, ropingen, kommentarene og de fortrolige samtalene - om gutter & sånn. Jeg husker følelsen av enhet og ensomhet og veien mot individualitet. Jeg husker følelsene.
Og jeg husker matpakka med brunost og Totenpølse og ingen eller begrenset adgang til matbutikken.