Wherever I lay my hat...

…eller – borte bra men hjemme best når borte er hjemme og hjemme er borte.

Betraktninger fra en trebent totning med et ben i Luxembourg, et ben i Frankrike og et ben i Norge.

Hvor er hjemme når du får et nytt hjemland? Kan mange steder være hjemme? Først - hva er egentlig hjemme? Kryss av for alternativ(ene) som passer for deg:

 Der nakne barneføtter trådte graset – spede spirer som fikk vokse?
 Der du har bodd lengst?
 I et rom i et hus i en hage?
 I byen eller på landet eller i landet?
 I et miljø eller en kultur?
 Der du legger fra deg hatten din – eller tannbørsten for den del?
 Der hjertet er – eller dine næreste og kjæreste?
 Eller rett og slett der du føler deg hjemme?

Det vil ikke bli foretatt noen samlet vurdering eller analyse av svarene, det må det bli opp til den enkelte å gjøre for sin egen del. Men jeg vil tippe – og håpe – at mange krysser av for det siste alternativet, da gjerne i kombinasjon med et eller flere av de andre.

Oppfølgerspørmål til frivillig refleksjon: Hva gjør at du føler deg hjemme – eller eventuelt ikke gjør det?

Jeg ville svart noe om å trives innenfor husets fire vegger, i byen og i kulturen og ha gode venner. At min lille familie var der sammen med meg ville være en helt naturlig forutsetning. Tilbake til røttene? Ikke på barndommens tre, men kanskje til røttene som moderlandet omfavner sine barn med, som mødre flest. Eller kanskje der nye røtter slår rot.

For hva når du får nye vegger i en ny by i et nytt land og en ny kultur? Det er da du merker moderlandets favntak i form av språk – ikke så mye det vi snakker, men alle koder vi får inn med modermelken og som vi ikke tenker over før vi kommer et sted med et helt nytt sett med koder. I form av kultur og samfunn, som disse kodene er en del av. Hvordan oppfører vi oss her? Hvordan er vi mot hverandre her? Hvordan fungerer ulike funksjoner som trygdesystem, helsevesen, barnehager og skoler? Hvordan lever vi her, rett og slett? Det å lære et nytt levesett krever tid og energi, og det går mye på de små tingene som du ikke tenkte over i hverdagen hjemme fordi de gikk av seg selv. Å føle seg hjemme i et nytt land tar enda lengre tid, og her kommer nok disse røttene inn. Noen røtter må få feste seg i utenlandsk jord, og de viktigste hjelperne er det sosiale nettverket. Venner. Det tar tid å få venner. Dermed kan den hyggelige bakeren på hjørnet eller naboen bli viktige hjelpere til å begynne med. Så må du opparbeide deg forståelse for – og kanskje enda viktigere – følelse for landet, for kulturelle, sosiale og geografiske omgivelser. Da kommer hjemmefølelsen snikende og du forstår at du kan føle deg hjemme flere steder.

Så kommer det paradoksale i at det å slå røtter i et nytt land kan avstedkomme en viss rotløshet, akkurat som om de nye røttene rev opp noen av de gamle. Ikke helt hjemme i det nye landet i kraft av å være utlending, ikke helt hjemme i gamlelandet i kraft av påvirkning fra en annen kultur og å se landet utenfra – på godt og vondt. Dette kan være forvirrende. Og bare for å øke forvirringen, kan man også finne på å skaffe seg et hjem i et tredje land – fordi man føler seg så hjemme der…

En tannbørste i hvert land? Kanskje, men tannbørstenes plassering bør velges med omhu. Jeg har en tannbørste i et hus i et lite, rart land med et lite rart språk og veldig mange andre språk på alle gatehjørner som heter Luxembourg, som kaller seg Europas grønne hjerte og som mitt hjerte etter hvert banker litt for. Jeg har en tannbørste i en skakk liten leilighet i en gamleby i Frankrike, og er jeg innimellom usikker på hvor hjertet mitt er, vil jeg alltid finne det igjen der. Og jeg har en tannbørste i en seilbåt i Norge, som fungerer som vårt sted i gamlelandet om sommeren. Og når sjøen er blank og kvelden lys og jeg ser med øyne utenfra, i et skjær av nyperosenostalgi, kan jeg kjenne røttene og tenke at jeg godt kan ha tannbørster her på mer permanent basis.