En tur til Buljong

Vi tilbringer ofte lørdagen i et annet land. Denne lørdagen fikk Belgia for en gangs skyld æren av vårt besøk, uten at anledningen var IKEA. Belgia er et land mange fleser rett gjennom på vei til et annet og mer attraktivt land. Det er liksom ikke noe stas å svare at du skal på biltur til Belgia når naboen lurer på hvor du skal på ferie. En kjapp tur langs motorveiene bekrefter dette. Landet er flatt, flatt og...flatt. Men så har Belgia gjort et sjakktrekk. De har nemlig satt opp ganske utradisjonelle skilt for å lokke automobilistene av motorveiene. Istedetfor et heller intetsigende brunt skilt (hvorfor er det fargen brun som har blitt valgt til å symbolisere fine ting?), kommer store, iøynefallende bilder midt i fleisen på de veifarende, i hvert fall de som ikke kjører med skylapper eller har blitt for sløvet av veien og landskapet. Bildene akkompagneres av en kort, poetisk tekst som skal tjene til å vekke nysgjerrigheten. I dag skjente vi av motorveien mot plongez dans un vert poème - dykk ned i grønn poesi. Og det var det, selv i desember. Innimellom dekket rimfrost den grønne poesien, men det var også et fint dikt. Dama til Eirik hjalp oss. Det er ikke meg, og han er ikke utro, dama er en slik elektronisk duppeditt som med irriterende monoton stemme forteller deg hvor du skal kjøre. Hvorfor hun heter dama? Enkelt. Hun maser, hun forteller hva du skal gjøre, hun blander seg inn i kjøringen, hun kan være lunefull, hun kan plutselig bare koble ut og hun mister av og til styringen helt. Men som regel er hun til å stole på og fører deg på rett vei. I dag førte hun hos heller ikke på ville veier, men på veier vi ikke hadde valgt eller funnet selv. Små landeveier gjennom grå landsbyer og skoger med hjemmesnekrede jaktstoler à la stolene til tennisdommere - en jegerkonges trone. Og gjennom - ja - denne grønne poesien. Hun førte oss til byen som heter Bouillon - eller Buljong på godt norsk. En hyggelig liten by i de belgiske Ardenner delt i to av elva Semois. Historisk interesserte kjenner kanskje en fyr som het Godefroy av Bouillon. Det hyggeligste var restauranten vi fant høyt over byen i et gammelt kråkeslott i bindingsverksstil. Inne ble vi tatt varmt imot av vertskapet, en overivrig bikkje og matmoren, så ble vi hensatt til en nostalgisk jul i et engelsk herskapshus. Vi kom sent og kunne nyte husets gastronomi i ensom majestet mens Helena løp fra stue til stue. Vi blir særdeles fornøyde når en måfåtur ender i en så hyggelig og god opplevelse. Slår köttbullar fra IKEA langt ned i støvlene! Vi tror det kan være verdt det å følge flere skilter i Belgia, med eller uten dama.