Skinostalgi

Frisørsalongen på hjørnet er av det slitne slaget, til og med de lilla permanenthodene glimrer med sitt fravær. Jeg er litt usikker på hvem sine hoder de ønsker å få under saksen med den nye vindusutstillingen, men de kan i hvert fall få ett poeng for originalitet og ett til for rimelig løsning. To par glassfiberski med tilhørende staver ble sikkert euforiske over å bli hentet fra støvete kjellermørke og opp i lyset, men lykken ble akk så kortvarig i det de straks ble forvist bak glass sammen med - uforståelig nok - et par sjampoflasker. Kan tenke meg det rykket lengselsfullt i tuppene da snøfillene virvlet rundt i går. Men snøen, den ertekroken, forsvant før skiene rakk å hente fram igjen følelsen av å synke ned i nysnø. Så nå står de der og sturer, like ørkesløse og rustne som frisørsaksene.

Jeg deler ikke skienes fornemmelse for sne. Ikke ti ville hester kunne få meg til å sette meg i bilen og kjøre en 6-7 timer + et par til i stampe for å komme til snømekka i Sveits eller Frankrike slik som horder av luxemburgere forbereder seg på nå som karnevalferien står for døren. Nei, ikke ti ville hester...men kanskje to snille jenter. De har mye større drakraft...

Men litt empati har jeg dog, selv med et par ski bak glass, og jeg tok turen sammen med dem tilbake til glansdagene for en tjue års tid siden. Skienes glansdager altså (frisørens også, for alt jeg vet) - jeg kan ikke påstå jeg noensinne har hatt glansdager på ski. Men disse lignet i hvert fall på mine egne den gangen jeg snørte min sekk og spente mine ski og trofast noterte lysløypekilometre for å få merke. Belønningen var appelsinen i sekken, ekstrabelønningen en sukkerbit som ble dyttet godt ned i appelsinen og straks bredte sin sødme. Og autografen til Pål Gunnar bredte rødme.

At et utstillingsvindu i en frisørsalong skulle gi meg et anfall av nostalgi - attpåtil skinostalgi - var høyst uventet. Kanskje ikke ønsket effekt for salongen - men hva hadde de regnet med, egentlig?