Frossent øyeblikk (Lys & Farge)

Isdronning (Lys & Farge)

Lys & farge (adventskalender)

Eleanor Rigby

Nobody came...

Eleanor rigby picks up the rice in the church where a wedding has been
Lives in a dream
Waits at the window, wearing the face that she keeps in a jar by the door
Who is it for?

All the lonely people
Where do they all come from ?
All the lonely people
Where do they all belong ?

Father mckenzie writing the words of a sermon that no one will hear
No one comes near.
Look at him working. darning his socks in the night when there's nobody there
What does he care?

All the lonely people
Where do they all come from?
All the lonely people
Where do they all belong?

Eleanor rigby died in the church and was buried along with her name
Nobody came
Father mckenzie wiping the dirt from his hands as he walks from the grave
No one was saved

All the lonely people
Where do they all come from?
All the lonely people
Where do they all belong?

Høw ridiculøus!

Sønic Visions Festivål. Spot øn Denmårk. 2 days 25 bånds.

Kan noen være så utsøkt vennlige å forklare denne latterlige bruken av ø og å for meg?? Skal det liksom være kult?? De skulle bare visst hvor teit og poengløst det både ser og høres ut å stæsje det engelske språket med en skråstrek her og en liten runding der. Ikke er det første gangen jeg ser det heller, yoghurten Fjørd er et annet eksempel (jeg har ikke smakt den - prinsipp).

Så neimen om jeg skal på noen festivål! Høwever Sønic! Ikke for å se danske Murder, belgiske An Orange Car Crashed (ikke noe rart forresten, til opplysning er belgiere elendige sjåfører!), norske Superfamily (min egen får holde) eller lokale Glitter and Trauma (pussig kombinasjon - men jeg kan tenke meg opplevelsen ville vært mer traumatisk enn glitrende).

S.O.S!

Det var det. Da har jeg omsider blitt selve bildet, eller klisjéen om du vil, på en Expatfrue. For hvorfor ville jeg ellers finne på å ta en cocktail midt på blanke formiddagen?? FØR 12.00 til og med?? Ikke hvilken som helst cocktail heller, for den saks skyld, men en BARE for jenter. Girls only. Skinnende rosa (både flaske og innhold), med en overraskende frisk smak av litchi og bringebær.*

Neida, neida. La meg berolige dere (og meg selv...), det handlet ikke om en cocktailpause fra shopping på Kenzo med expat-venninner. Dette var et rent nødstilfelle! Jeg befant meg på et sted jeg absolutt ikke burde befinne meg på en lørdag formiddag, nemlig på shoppingsenteret Auchan. Og akkurat som folkemengdene og hyllekilometrene tok kvelertak på meg, så jeg denne skinnende, lokkende rosa flasken... Jeg styrte rett gjennom mengden og grep plastkruset den smilende salgsdamen ga meg med usigelig lettelse.

Det funka! Og til alt overmål kjøpte jeg en flaske også - til en Bridget Jones venninne riktignok (lurer på om hun deler...??) *



* Dette er ikke en reklame for den nye cocktaildrinken Girl!. Eller er det det?

Tatt av vannet

Laetidor II, blå som havet den tilhører, har vært et landemerke i havnen i årevis. Den har vært såre fornøyd med å ligge der og duppe kokett for forbipasserende, sole seg i glansen av storebrødrene Yacht og Katamaran og leve på minnene fra fordums storhetstid da den prydet forsiden av et flymagasin.

Så kom novemberregnet. Det falt ubarmhjertig på land, mann og strand, det fosset ned brosteinsgater, det pisket opp havet, og det falt på og fylte opp Laetidor. Langsomt sank båten til bunns. Mens staute politimenn sto på rekke og rad, armene på ryggen, bena godt fra hverandre, og observerte, satte dykkere og havnevesen i gang en redningsaksjon. Med hodet så vidt over vannet, ble Laetidor sakte slept til en tryggere havn og løftet opp av sterke maskinarmer. Men det var ingenting å gjøre.Laetidor måtte ende sine dager på en gravplass for båter og annet skrap.

Så kom regnet og tok Laetidor, og bølgene som var vant til å skvulpe mot hennes baug vet ikke helt hvor de skal gjøre av seg.

Hele kongeriket

Tusser og troll, huldra og draugen...
...og et eget kongerike for to små

På en dag som denne

Men dette er også Luxembourg - på en dag som denne...

Autentisitet

"A mes yeux, le Luxembourg s'est toujours voilé derrière un masque, derrière un vernis difficile a percer. Le Luxembourgeois est si distant: les rares personnes ouvertes au dialogue ne se donnent pas facilement. Or celles qui se donnent à voir ne m'intéressent pas et celles que j'aimerais percer à jour ne se donnent pas. C'est un constat que j'ai pu vérifier en m'installant à Lyon. Alors, au contact des Lyonnais avec lesquels le rapport est aisé, sans détour et franc, je me suis rendue à l'évidence que ma perception des choses n'était pas erronnée."-

"I mine øyne har Luxembourg alltid gjemt seg bak en maske, bak et lag det er vanskelig å trenge gjennom. Luxemburgeren holder avstand: de få som er åpne for dialog er ikke lett synlige. De som viser seg, interesserer meg ikke og de som jeg ønsker å trenge gjennom til viser seg ikke.
Sannheten i denne påstanden kunne jeg kontrollere da jeg kom til Lyon. Der, i kontakt med mennesker det var fritt og ukomplisert å forholde seg til, ble jeg klar over at min oppfatning ikke var feil."

- Corina Ciocârlie, rumensk forfatter bosatt i Luxembourg*

Hun har rett. Dette er hva jeg har komme fram til: Jeg ser masken og laget som mangel på identitet, nasjonalitet og autentisitet. Stakkars Luxembourg, hvordan kan hun ha sjanse til å finne dette når nesten halve befolkningen er utlendinger og rundt 100 000 til strømmer over grensene hver dag for å jobbe. Gjennom mangfold? Kanskje, men mangfold i en rik manns verden blir lett uniformt. Når jeg flytter videre, til Lyon eller andre steder, vil jeg lete etter autentisitet. I landet. I menneskene.

*Vedlegget i gårsdagens avis, som sitatet er hentet fra, heter passende nok "Identitet og nasjonalitet".

Impressions de Cannes

Cannes. Flashy folk + flashy butikker + pornobåter i havna = høy bling-bling faktor. Men det er ikke det som gjør inntrykk. Det som gjør inntrykk, er menneskene som blir borte i alt dette. Det som gjør inntrykk er kontrastene.

Som bagladyen i den lille sorte. Juggelbehengt. Flokete hår i et forsøk på en frisyre. Er man uteligger i Cannes, så må man prøve å være det standsmessig. Da får det ikke hjelpe at effekten av den lille akk så lårkorte sorte med dype utringninger er ganske hjerteskjærende når kroppen, som den nevnte sorte skjuler lite av, ligner på en sumobryters og når posene som henger på den slitte trillebagen er avslørende mange og skitne. De inneholder det hun har, bortsett fra den lille sorte og juggelet. Blikket er også avslørende. Og ganglaget. Sliten nå.

På nabobordet på restauranten sitter det en eller annen fransk-amerikansk blanding med falske smil og falske tenner. Like diskret kledd som bagladyen var indiskret, men like avslørende. Bling-bling. Fra den andre kanten av restauranten nærmer en ung spinkel jente seg. Forsiktig holder hun fram et pappkrus og får avslaget hun venter seg fra paret på det nærmeste bordet. I det hun nærmer seg mitt bord, kommer bling-bling damen fra nabobordet farende og snerrer mot jenta som til en hund med rabies: - Dégage de là! Ha deg vekk! Det var slik forakt i blikk og stemme at jeg ble sittende målløs og apetittløs. Jenta forsvant med halen mellom bena, jeg så henne ikke en gang. Hadde jeg sett henne, eller hadde jeg vært snartenkt nok, skulle jeg ropt henne tilbake og gitt henne penger. Eller jeg skulle ha gått bort til nabobordet og sunget - oh, think twice, it's just another day for you and me in paradise. Som det ble, og som det ofte blir, gjorde jeg ikke annet enn å stirre på henne, med all forakt jeg kunne oppdrive, og riste på hodet. Ikke at jeg tror det nytter med slike som henne, men kanskje noen andre rundt bordet kunne think twice.

Det satt to barn ved det bordet. De lærer at det er lov å behandle medmennesker med slik mangel på respekt. Hadde damen hatt en liten silkehund i en Gucci-bag, hadde hun behandlet dyret mye, mye bedre. I det minste hadde jenta krav på et høflig nei, kanskje til og med et smil. Vi kjenner ikke hennes historie.

She calls out to the man on the street
sir, can you help me?
It's cold and I've nowhere to sleep,
Is there somewhere you can tell me?

He walks on, doesn't look back
He pretends he can't hear her
Starts to whistle as he crosses the street
Seems embarrassed to be there

Oh think twice, it's another day for
You and me in paradise
Oh think twice, it's just another day for you,
You and me in paradise

She calls out to the man on the street
He can see she's been crying
She's got blisters on the soles of her feet
Can't walk but shes trying

Oh think twice...

Oh lord, is there nothing more anybody can do
Oh lord, there must be something you can say

You can tell from the lines on her face
You can see that she's been there
Probably been moved on from every place
cos she didn't fit in there

Oh, think twice...

Hildring

- de fjerne øyer svever! Fjell kan fly!

She joined the navy

Hun er 90 år og snart ved veis ende. Er litt engstelig nå, for å være alene i det store huset som er hjemme og som huser henne og mer enn 50 år med liv og minner, men som har blitt for stort og uhåndterlig og kanskje litt skremmende. Engstelig for å være alene punktum. Og engstelig for den store endringen det ville være å komme på gamlehjem, samtidig som hun blomstrer opp litt på daghjem. Engstelig for ikke å vite hva som skjer eller hva som nettopp har skjedd. For det blir så fort borte, det som nettopp har skjedd, så veldig fort borte... Og det blir for vanskelig å skille dagene fra hverandre og å forholde seg til innholdet i dem. Da blir verden et ganske forvirrende sted.

Hun spiser ikke mat med mindre noen er der og spiser den sammen med henne. Hun fortviler når hun får vin i gave, for hun drikker jo ikke alene - men kanskje har hun glemt at hun gjør jo det. Velsigne henne og whatever it takes for å takle dagen.

Jeg var så heldig å bli kjent med henne mens hun ennå var ung og sprek og et par og åtti. Høy og flott og rank i ryggen, med flagrende gevanter og flagrende hender og en sterk stemme som bar over alles, med en munter og slående replikk eller med sang. Varm og raus og så veldig levende. Jeg har neppe møtt noen mer vital person, uansett alder, det er ikke overvettes mange av dem.
Og det er bildet som sitter fast.

Hun har forlengst kommet dit at alt var mye bedre under krigen. Og da var hun også ung og sprek og høy og flott og rank i ryggen, og slik gikk hun inn i den norske marinen i England. Akkurat det kan få fram noe av den livslange kraften og vitaliteten i henne, og med ganske sikker røst og armene hevet synger hun, med så mange da capo vi bare vil ha:

We joined the Navy to see the world
And what did we see? We saw the sea
We saw the Pacific and the Atlantic
But the Atlantic isn't romantic
And the Pacific isn't what it's cracked up to be

We joined the Navy to do or die
But we didn't do and we didn't die
We were much too busy looking at the ocean and the sky
And what did we see? We saw the sea
We saw the Atlantic and the Pacific
But the Pacific isn't terrific
And the Atlantic isn't what it's cracked up to be

(Fra filmen "Follow the Fleet" fra 1936 med Astaire / Gingers)


Velsigne henne.

(U)foranderlig

Mye er uforanderlig. Fra balkongen vår er mye uforanderlig. Kirketårnet, som enten kan virke lett invaderende eller behagelig og på et vis betryggende - vi velger det siste - og bakenfor det blinker fyrtårnet på Cap Ferrat utrettelig.

Bygården vis-à-vis har skiftet farge, men bak de nygule veggene konstaterer vi at den biske Bernard fortsatt selger grønnsakene sine på gateplan. Over ham, henger fortsatt Tarzan i underbuksa ut gjennom vinduet og inntar sine lunsjer som han hiver restene av på gata under. Ut av vinduet henger også et flunkende nytt badehåndkle på utstilling, det prydes av en steilende hingst og noe som er til forveksling likt Taj Mahal i bakgrunnen. Tør vedde på han er stolt av denne nyervervelsen, den gamle hingsten begynte nemlig å bli rimelig charcoal... Og Tarzan - tja, han kan vel neppe kalles en hingst, så til tross for paraderingen i underbukse og vifting med ymse våpen, velger vi å tro at han er relativt harmløs.

Over ham igjen, har James Dean wannabe, omsluttet av mystiske røykringer, flyttet. Røykringer kan det fortsatt være, til og med enda mer mystiske, men gedigne skrå parasoller beskytter for innsyn kanskje nettopp fordi de nye beboerne ikke nødvendigvis vil avsløre hva de røyker. Samme for oss, men dessverre funker ikke parasollene som støydempere for primalskrik og andre ulyder (jada, jeg har tatt kjerringtesten).

Men over bråkebøttene er det litt for stille. Der observerer vi bare mørke rom og en basilikumplante som dør litt mer hver dag. Da lurer vi på hvor den nydelige italienske gamle damen som kaster urter over på balkongen vår er og blir litt bekymret.

Mye er foranderlig...

Se opp - se ned II

Vanligvis vil jeg preke om hvordan vi stirrer ned på skotupper og grå asfalt mens vi strener avgårde i stedet for å ofre et sekund eller to og se rundt oss og gjerne opp også. Farger, detaljer på en bygning, en krokodillesky, et smil...

Men noen ganger lønner det seg å se ned.

2321

Da jeg sist var i Paris og kom forbi l'Hôtel de Ville (Rådhuset), var det ikke den imponerende bygningen i seg selv som fikk meg til å stoppe. Det var heller ikke de glade menneskene i skøyteringen foran den. Det som fikk meg til å stoppe og det som fikk meg til å fryse, var dette bildet og denne påminneren. Telleren på toppen talte dagene i fangenskap for Ingrid Betancourt. 2154.

I går stoppet telleren foran Rådhuset i Paris på 2321. Hennes historie er den om 2321 dager i fangenskap og kamp, om overveldende mot og vedvarende håp. Hennes historie er den om en mor tvunget til å være uten barna sine i over seks år av livene deres. Endelig ble hennes historie den om frihet. Og hennes historie gjør et overveldende inntrykk.

Hun ble et kraftfull symbol på hver mann og hver kvinne som har fått friheten sin brutalt berøvet av FARC geriljaen. Telleren stoppet for henne og 14 av hennes medgisler i går, men den fortsetter å telle dager for mange andre. Jeg håper hun fortsetter å stå som et symbol for dem, på håp og frihet.

Lille Clément

Han het Clément Levy. Han ble født den 1. november 1940. Han var en liten jødisk gutt. Innesperret i Blois i Loiredalen noen måneder etter sin tredje fødselsdag. Gasset ihjel i Auschwitz en måned senere.

I dag passer Clément på barna som leker på en fredelig liten lekeplass i Blois. Foreldrene ser på bildet av ham, leser de få linjene - og mellom linjene - og gråter.

Baffled in Bourgogne

Når du:

1) Tar av på måfå fra den monotone motorveien og intetanende havner i en nydelig middelalderlandsby midt på den bølgende bourgognske bygda
2) Finner landsbyens eneste restaurant og den viser seg å ha en nyervervet stjerne og en bistro med hyggelige priser og enda hyggeligere interiør og omgivelser - faktisk det hyggeligste du kan huske å ha sett
3) Når restaurantens patron (til forveksling lik en langsom Reodor Felgen) tryller frem et bord selv om det er fullt
3) Møter lokalkjente som forteller deg at du har funnet det fineste stedet i mils omkrets og som videre legger ut med stor begeistring om sine jakteventyr rundt omkring i verden

Da får du først hakeslepp og så et salig, mett smil som varer resten av turen hjem. Og noe å leve på en stund.

Sleepy in Sologne

Châsse, nature, pêche, tradition. Jakt, natur, fiske, tradisjon. Ganske dekkende for Sologne omtrent midt i Frankrike, og man kan jo gjette på at det politiske partiet med samme navn (CNPT) står sterkt her. Varselskiltene langs veien, som ser ut som de er prydet med musikantene i Bremen i en villsvin/rådyr/hjort-variant, og jaktstolene i skogkanten understreker dette. Bak tunge smijernsporter og for enden av lange, støvete alléer ligger godt skjulte, staselige landsteder, eid av parisere og andre som søker skogens ro - om enn avbrutt av skudd fra jegere og lokale krypskyttere. Pariserne feier ned hit på halvannen time.

Når det gjelder naturbiten, blir den som besøker de solognske dype skoger slått av hvor vakre og fredelige disse skogene er. Det er langt mellom tunge granstammer, skogen antar som regel et langt mer åpent og smilende format. Bregneunderskogen står høyere enn undertegnede, og er et utslag av et annet naturfenomen i Sologne, de tydeligvis berømte myrtjernene med tilhørende flora og fauna.

Sologne overrasket oss allikevel aller mest med landsbyene sine, så urhyggelige og sjarmerende at det er til å bli rent fra seg av. Søvnige og bedagelige, med små chocolate box cottages i rød murstein med tredetaljer og obligatoriske skodder og et og annet innslag av bindingsverk. Innimellom minimalistiske Hans&Grete hus og ikke så rent sjelden et slott. Sologne henger nemlig sammen med ikke ukjente Loire, og da vet jo de fleste at slottene ligger strødd, det ene vakrere enn det andre, men det vakreste av dem alle heter Chenonceaux.

Sologne har lokket oss til seg helt siden vi leste Cathrine Løchstøers Frankrike på Tvers. Takket være henne, lærte vi historien om søstrene Caroline og Stéphanie Tatin, som for en hundre års tid siden drev et hotell i de solognske skoger. Da La Belle Epoques jaktherrer inntok hotellet og forventet full oppvartning og søstrene var nesten tomme for søtsaker, laget de i kreativ befippelse en opp-ned eplekake - den berømte tarte Tatin. I dag havner denne kaken på mange dessertasjetter - med den rette siden opp - inkludert i vårt bryllup, hvor den ble servert med historien om søstrene og kakens tilblivelse. Det var derfor stor stas for oss å bo på Hôtel Tatin og spise kaken der, i hagen på en midtsommerkveld av det helt perfekte slaget.

Never forget

Vi har akkurat vært i Berlin. Dette er Berlin opptatt av. Kanskje særlig på denne dagen.

Med utebrillene på

Når du flytter til det store utland, er et par nye briller en del av velkomstpakken. Med utebrillene på nesen, ser du gamlelandet gjennom nye glass. Enkelte sider ved det blir tydeligere, andre mer flytende, noen sider vil du helst ikke se, andre ser du rett og slett ikke mens atter andre blir rent ut rosenrøde.

Mine utebriller har lært meg å sette (mer) pris på ganske mye, for eksempel norsk ammekultur. Etter samme spørsmål fra omtrent ti forskjellige personer på barselavdelingen her i Lux - "skal du amme og i så tilfelle hvor lenge" - ble jeg bare kjent som "hun som skal amme minst ett år". Nå skal det sies at jeg besvarte spørsmålet på en heller demonstrativ måte, som en motvekt til alle de som bare pakker vekk puppen med en gang som den største selvfølge. Og nå snakker jeg om hva det er kultur for og ikke, andre sider ved amming lar jeg ligge.

Jeg holdt løftet mitt med glans, men må innrømme at jeg gjorde det mer diskret enn jeg ville gjort i Norge. Denne aktiviteten avstedkom adskillig flere blikk fra forbipasserende enn hjemme, særlig da det etter hvert ble en ganske stor baby som forsynte seg. Og jeg, jeg prøvde å legge inn en passe dose selvfølgelighet, sikkert ispedd trass, i mitt eget blikk tilbake. Noen blikk var anerkjennende også altså, la meg forte meg å si det.

Derfor var det så befriende deilig da jeg i går så en mor* amme en ganske stor baby mens hun gikk på gaten i fin sommerkjole og lo mot sin mann. Det ble jeg i veldig godt humør av.


* Hvis jeg skal gjette, var denne moren av sør-amerikansk opprinnelse...

40

So

Happy

I've

Turned


40

Pour Jean le Boucher

Glamour, glitter, Gucci. Høy sigarføring, høy champagneføring, høye skjørtekanter, høye hæler.
Alt i høy grad tilstede i Cannes i disse dager og forøvrig alt ingredienser i Côte d’Azurs bouillabaisse. Men det fine er at du har så mange ingredienser å velge i, at du kan om ikke velge disse helt og holdent bort, så i hvert fall fremheve helt andre smaker, helt andre krydre, slik at de blir blasse og overflødige og havner som grums i bunnen av suppekjelen.

Vi lar andre kokker ta seg av disse ingrediensene. Istedet får vår bouillabaissevariant sin helt spesielle, udefinerbare smak av det genuint franske og den genuint lokale koloritt. Og hver gang blir suppa til på slump, vi slenger gjerne nye ingredienser oppi, mens andre sikrer velkjente og velkomne smaker. Av farger, dufter, lyder, hav.

Hverdagslivet her i vår lille bit av denne verdensberømte kyststripen er langt fra bildene fra den røde løperen i Cannes. Vi ser et langt mer autentisk, levende og nostalgisk bilde, bokstavelig talt rett utenfor stuevinduene våre. Der finner vi for eksempel Joëlle. Vi kaller henne delidama, fordi hun dag ut og dag inn står bak sin lille delikatessedisk og prøver å tjene til livets opphold mens hun sladrer med byens gamle damer og får noen av dem til å hjelpe seg med å prise varene på gammeldags vis. Nå ligger det en hjemmesnekret kondolanseprotokoll på disken hennes, noen sider revet ut av en rutebok. Ved siden av den står en tom plastboks pakket inn i aluminiumsfolie og med en skjev sprekk i lokket til mynter. På boksen står en lapp ”pour Jean le Boucher”. Til Jean Slakteren.

Jean Slakteren holdt inntil nylig til rett oppi gata, mellom grønnsakshandleren og bakeren. Han var selve bildet på en raus og jovial franskmann, røslig og smilende i sitt hvite slakterforkle, tidvis observert nynnende i trappene med en dyreskrott slengt over ryggen og med en på alle måter tydelig kjærlighet til biffene sine. Alle var innom slakteren, alle kjente Jean le Boucher, alle er berørt. Samtidig fortsetter livet på plassene og i brostensgatene fordi det er naturlig slik.

Dette er vår bit, dette er hva vi forsøker å konservere og fremkalle smaken av. Men for all del – hver sin bouillabaisse, det plager ikke oss.

Gamle Goncourtgubber

I Frankrike kryr det av prestisjetunge académies, mange av litterær og/eller lingvistisk art. Det er jo ikke akkurat noen hemmelighet at franskmenn er særdeles stolte av språket sitt (og det med rette, selv om det til tider kan grense mot hovmod). Det mest prestisjetunge er antageligvis l'Académie Francaise. Et annet er Académie Goncourt, som hvert år deler ut Prix Goncourt - Goncourt prisen (og den henger høyt - svært høyt) - til den forfatteren de mener har levert årets beste bok. I 2007 gikk prisen til Gilles Leroy for boken "Alabama Song". Tittelen er nok ingen referanse til Alabamas "nasjonalsang", men kanskje til The Doors låt med samme tittel, som de forøvrig lånte fra ingen andre enn Berthold Brecht, opprinnelig tonsatt av Kurt Weill. Tittelen er helt sikkert en referanse til hovedpersonens hjemstat. Den handler om Zelda Sayre, som giftet seg med ikke ukjente F. Scott Fitzgerald, og hennes vei til galskapen.

Tilbake til dette akademiet. Det består av 10 tidligere prisvinnere, hvorav syv menn og tre kvinner. Kjønnsfordelingen stusser jeg ikke over, dette er tross alt Frankrike,men derimot stusser jeg litt over alderen. Gjennomsnittsalderen er over 80 år, selv etter at to ungfoler på 62 og 63 år slapp gjennom nåløyet (det hadde nemlig kommet reaksjoner på den noe høye alderen). Pennen er sikkert fortsatt skarp, likeså hjernen, men kunne det tenkes at enda yngre krefter kunne bringe litt liv & røre i Akademiet? Gilles Leroy for eksempel, med sine 50 år blir han reneste barnerumpa.

Fontenøren

En fontenør må da komme på ti-på-topp listen over rare yrker? Eller fontenemester kanskje? Fonteniker? Tittelen skjemmer ingen - jeg er sikker på at alle fontenører (og det kan da umulig være så mange av dem...??) er misunnelige på Gilles Butez. Han innehar nemlig det som må være en av de mest prestisjefylte fontenørstillinger i verden, nemlig i selveste Versailles. Der sørger han og hans 12 kolleger for at vannet danser akkurat som det gjorde til Solkongens forlystelse og adspredelse mens han promenerte i parken sin. I dag danser de til den samme musikken som i gode gamle glansdager fylte ballsalene med dansende høyheter. Og i dag danser de for alt annet enn høyheter som kommer strømmende til dette sagnomsuste slottet i et håp om å få et glimt av fordums magi. Og ifølge M Butez er magien der - i vannet.

Jeg velger meg april - NOT!

Avril avril macht wass er will, sier de her. Og i dag benytter april sin siste anledning for året til å gjøre med været akkurat som den vil, og det til fulle. Lik en okse som raser mot det flagrende røde eller trollet mot sola, og med maitrusselen faretruende nær, blåser den syv vintre på oss og gjør lys om til mørke så forvirrede gatelys skrur seg på midt på blanke formiddagen.

Er det noe rart en stakkar er værsyk, sier jeg bare...

Merci d'être sympa

Jeg liker det når byens busser fornøyd ruller rundt med bakenden dekket med følgende melding, illustrert med fredsblomster: Merci d'être sympa. Takk for at du er snill.
Ikke en reklamekampanje, men en holdningskampanje. Jeg tror hensikten er å introdusere dette som trafikkregel nr. 1, men det kan trygt (og forsåvidt litt trist - i en ideell verden ville vi ikke trenge påminnelser om å være snille...) overføres til hele det offentlige rom. Du kan sikkert huske en gang en fremmed smilte til deg, eller til og med sa noe morsomt til deg i forbifarten, og at det faktisk reddet dagen din.

Men jeg må jo si jeg lurer litt på om bussjåførene har fått med seg denne kampanjen...

Så gå ut og vær snille mot en fremmed! I morgen den dag!

Tankeblomst

Jeg skjønner ikke helt hvorfor denne utsøkte lille blomsten heter stemorsblomst? En slik blomst er da ikke det første vi tenker på når vi sier ordet stemor, er det vel? Jeg mener med Askepott og det hele. Ikke det at mange stemødre rundt omkring ikke fortjener å ha en blomst oppkalt etter seg, men dog...

Det franske språket lever opp til sitt rykte og har et vakkert ord for denne lille blomsten - en tanke - pensée. Slik kan du altså plante tanker i hagen din, du kan til og med plante gule tanker, blå tanker, lilla tanker, hvite tanker... Og ikke nok med det, du kan plante store og små tanker også. En filosofisk hage!

På engelsk er ett av navnene for denne blomsten hjertensro - Heart's Ease. Det er også ganske fint, og det er vel nettopp hva du vil finne i en hage full av tanker.

Så jeg tar meg herved den frihet å omdøpe denne lille blomsten til tankeblomst.

Fugledansen

Jeg spiste lunsj på en benk i byparken i dag i selskap av et andepar, nær nok til å studere de petroleumsgrønne og lilla sjatteringene og det noe pussige ganglaget. Men artigere var det å studere de forbipasserende som uten unntak stoppet opp og kikket på gakk-gakkene, det kom smil på strenge fjes og noen ga seg endatil til å kvekke.

Jeg tror det betyr at det er vår. Dessuten er det håp.

Hva har du under skjørtet, Ruth?

Lørdag ettermiddag ble en mann arrestert på et herværende kjøpesenter etter at en sikkerhetsvakt observerte det han mente var en noe pussig oppførsel fra mannen side. Det viste seg at mannen hadde et kamera i skoen, og med det filmet han oppunder skjørtene og kjolene til intetanende kvinnelige shoppere. Man kan jo spørre seg hvor avslørende filmene kunne få blitt, han hadde vel neppe en lyskasteranordning og i tillegg er det i høyeste grad strømpebuksevær her. Dessuten må det ha krevd sin mann når det gjelder fotarbeid. Hjemme hos mannen fant politiet seks par tilsvarende spesialsko.

Ja, ja. Nok en grunn til å skygge kjøpesentre på lørdag ettermiddag.

Bristeferdig

En dråpe klamrer seg fast klamrer seg fast
og så når den faller faller den fortere enn du rekker å se

Påsketur, ingenting er som påsketur

Første påskedag. Obligatorisk tur- og utfluktsdag. Men man behøver da slettes ikke spenne sine ski og snøre sin sekk. Man kan for eksempel velge å legge turen langs kyststien som går fra Cap d'Ail til Monaco. Nærmere pied dans l'eau (labbene i vannet) kommer du ikke uten å bli våt på de samme labbene. Bølgene kaster seg mot klippene i ren fryd og rett bak vugger det store blå, overbærende som en mor som betrakter barnas uskyldige rampestreker. Majestetiske Belle Epoque villaer skuer ut over alt det blå, staute og utilnærmelige i all sin prakt, uten et øyeblikk å røpe sin lengsel etter svunne glansdager. Den gangen Greta Garbo lente seg elegant mot et rekkverk og blåste røykringer ut over det samme evige blå før hun snudde seg og hevet glasset mot sin kollega Sacha Guitry, i silkeslåbrok i vinduet i nabovillaen. Kanskje er villaen "The Rock" fortsatt beæret med Garbos nærvær, var jeg henne ville jeg i hvert fall gått igjen der.

Og istedetfor kvikklunsj kan man for eksempel velge påskelunsj på fransk vis, på La Pinède (Furuskogen - navnet lyder unektelig bedre på fransk). Restauranten lever opp til sitt navn, den er bokstavelig talt bygget rundt furutrær, av den karakteristiske Provençe typen, som strekker seg ut av restauranten og mot havet. Påskemeny: Middelhavsbuffet av det overdådige slaget (ja, vi er langt fra norske høyfjellshotell), grillet loup (direkte oversatt ulv, på tallerkenen ligner ulven mest på en havabbor) med ovnsbakte løk- og tomatvariasjoner, og som avslutning en real påskesjokoladekake. Forøvrig tilbød menyen også lam, som seg hør og bør, men det var mange ulver og få lam blant gjestene, ulver som ulte godlynt i flokk dog. To par jenteøyne matchet havet utenfor da de fikk et gedigent og kunstferdig innpakket påskeegg plassert foran seg. Og solbærtoddy på termos ble byttet ut med espresso inntatt meget lett henslengt i gedigne, sløye kurvstoler med plass til hele familien, rett ut mot havet.

Kan du noen steder bedre ha det... Råere enn rått rett og slett.

Glade på Den Glade Hval

Jeg tror ikke det er så mange andre hvaler her enn den som svingende serverer glade gjester et enkelt men solfylt og smakfullt måltid. Men skulle en og annen hval forville seg inn her i en av verdens vakreste bukter, så nåde den om den ikke var overstadig glad! Denne spesifikke glade hvalen tilbyr blå plaststoler og mat fra en skranglete bu, men gleden blir slettes ikke mindre av den grunn, heller tvert imot. Den Glade Hval ville ikke kledd snipp og klede over armen. Og når han spøkefullt serverer salat som smiler med tomatfjes, olivenøyne og løkmunn, når roséen er kald i små kjøkkenglass og espressoen sterk og god og når bena dupper i takt med båtene i den lille havnen - ja, da kunne ingen bedt om mer - fra en hval eller fra hvem det måtte være.

Den siste poilu

Så var det ingen. Lazare Ponticelli, 1897 - 2008. Den siste poilu. Den siste av 8,5 millioner franske soldater under den første verdenskrig. 1,4 millioner av dem døde. 900 om dagen. 20 000 den 22. august 1914. På slagmarker ikke så langt herfra.

Med ham lukkes et kapittel i historien. Men vi og fremtidige generasjoner bør ikke lukke boken.

Hvil i fred, Monsieur Ponticelli.

Lang stang

Forrige innlegg minnet meg på en episode på Sankthanshaugen for noen år siden.
Jeg trasket hjemover. Foran meg gikk en mann og trillet sykkelen sin. Det som fikk meg til å legge ekstra merke til ham, var at han var drøye to meter og usannsynlig tynn. Idet jeg skulle passere ham, stakk han til min store forskrekkelse ansiktet klin oppi mitt og skrek "LANG STANG!!"

Etter den første forskrekkelsen, lo jeg ukontrollert hele veien hjem og i mange dager etterpå. Det gjør jeg forsåvidt fortsatt når jeg tenker på det.

Crescendo i gågata?

Han stilte seg opp midt i gågata. Masken (type forurensningsbeskyttelse) gjorde meg nysgjerrig nok til å stoppe halvt opp. Noe i de langsomme, breakdanceaktige bevegelsene fikk meg til å tro at her har vi en eller annen performance artist. Han trakk opp genserermene og smurte seg godt inn med usynlig krem. Så vendte han ansiktet mot himmelen, trakk masken ned, pustet dypt inn og slapp pusten ut med et høyt sukk av velvære. Behovet for nye sko overvant nysgjerrigheten min og jeg ilte til "Underground Shoes".

Et kvarter senere var jeg tilbake i gågata, fornøyd dinglende med splitter nye vårsko i en papirpose. Da kommer et menneske rennende midt imot meg med hodet en halvmeter foran skuldrene, mens han roper ut noe utydelig som lyder som eder & galle eller muligens dommedagsprofeti. Han skjente mellom lunsjtidtravle mennesker og jeg hørte tiraden forsvinne med stor fart nedover gata. Et par minutter senere hørte jeg ham igjen, på vei tilbake. Ikke performance - men spik spenna gæern.

Mennesker som skiller seg ut er et sjeldent syn i Luxembourg. Reaksjonene var i hovedsak:
1) Kulerunde øyne som uttrykte morskap, forbauselse, lett forskrekkelse eller en blanding.
2) Smil og lattermilde kommentarer
3) Fort-la-oss-gå-i-en-stor-bue-utenom-og-se-brydd-ned (i verste fall med en lett nedlatende hoderysting)

Kulerunde øyne har jeg uansett (til en viss irritasjon / indignasjon når folk tror jeg er vettaskremt når jeg egentlig er i perfekt harmoni med meg selv og omverdenen), så de slapp jeg ikke unna nå heller. Antageligvis kunne man i dem lese enn viss morskap og forbauselse, men også en nysgjerrighet eller interesse, kall det hva du vil.

Hvem er du?
Hvorfor og hvordan havnet du her, rennende og skrikende i gågata?
Hva smurte du på armene dine?
Hva føltes så godt da du dro ned masken - og føltes det faktisk godt?
Tror du på det du roper ut?
Ville du gjøre en flue fortred?
Hvordan var du som guttunge og ser moren din fortsatt den guttungen når hun ser deg?
Hvordan er din verden?
Hvordan har du det egentlig?

Up close

Vår i ham

Byens klokker er ganske samstemte. Trinne lillevisere strutter mot firetallet, magre storevisere skritter i takt mot tolv, og uniformerte grå menn strømmer ut i gatene som på kommando. Mange går målrettet og konsentrert om skotuppene sine mot en destinasjon, mens andre myser litt forvirret rundt seg og børster av seg støv før de skynder seg etter de målrettede. Ute i den lyse dagen blir de en malplassert kontrast til våren, ingen brune kontorvegger å gli inn i. Harald går som alle andre, med blikket festet på det velkjente, trygge grå og tankene på papirbunkene som ligger igjen på skrivebordet. Tankene på Vera, vever og nett, som sikkert venter med et mykt smil og fiskekaker fra Johs Johansens Eftf., har ikke trengt gjennom papirene ennå. Uten å tenke over det, løsner han på slipset. Idet han svinger inn i sin egen gate, blir det grå synsfeltet forstyrret av tykke hvite streker. En paradis, tegnet med djerve, urette krittstreker. Harald nøler litt, kikker forsiktig rundt seg i den tomme gaten, smiler et smil han har glemt – og hopper. Han skal til å gå videre, men i stedet tar han av seg jakken, ruller opp skjorteermene og lar en leken vårsol treffe blek underarmshud. Så hopper han en gang til. Han kommer på smilet som venter og skynder seg hjem. Det Harald ikke vet, er at fra en benk under et tre i knopp noen meter unna har en gammel dame sett ham og dagen hennes er blitt bedre. Og fra et vindu i en ganske ny boligblokk ved enden av gaten, har Vera sett sin mann hoppe paradis og tenkt forundret at slik er det lenge siden hun har sett ham.

Bijouteri

Klikk på bildet...

Vår i meg II

Vår i meg

Alt er det samme
Samme morgen samme bord og stol og dør
Allikevel kjennes verden ny
og ingenting som før
Noe skal skje men jeg vet ikke hva og når
Det nye livet står og holder pusten utenfor

Vår på vei
En fremmed hvitveis lister seg
Hemmelighetsfull og blek som jeg
Vår i meg
Tør jeg tør jeg

Og en som trodde
Dette sterke søte suget var forbi
Kan finne krefter til å reise seg
og gå og være fri
For kan hende blir det utdelt
nye kort hver vår
Til dem som tør å prøve lykken
Enda et år

Vår på vei
En fremmed hvitveis lister seg
Hemmelighetsfull og blek som jeg
Vår i meg
Tør jeg tør jeg
Tør jeg tør jeg

Kom hit og syng duett med meg
Kan vi bli søsken
Vår og jeg vår og jeg
Vår i meg
Tør jeg tør jeg tør jeg tør

Vår i meg
En skjelvende hvitveis lister seg
Hemmelighetsfull og blek som jeg
Vår i meg
Tør jeg tør jeg tør
Jeg tør jeg tør

- Anne Grete Preus

Naturkontrast

Troll til kjerring?

Jeg har visst blitt tagget! Det har aldri skjedd før. Så, på Rockettes oppfordring - Kjerringtesten!

Hvis du ikke er sikker på om du holder på å bli, eller kanskje allerede ER kjerring, bør du ta kjerringtesten. Hvis du nikker gjenkjennende til mindre enn 5 av kjerringtegnene under, kan du slappe av vel vitende om at du langt fra er noen kjerring. Treff på 5 -10 kjerringtegn viser at du er i faresonen. 10 - 20 JA viser at det definitivt er fare på ferde, mens over 20 JA tyder på at du burde gått av med pensjon.

Du bruker mer penger i uka enn i helgene
Det kan faktisk hende. Har ikke oversikten.

Du har duk og blomsterpotte på TV-en

Er en dukhater og det som eventuelt måtte finne veien oppi blomsterpotter her i huset må pent klare seg selv.

Du rydder jevnlig i dypfryseren
Er en gang i året jevnlig?

Du synes det kunne vært gøy å prøve “en sånn hurtigvin”
Hva er hurtigvin?

Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag
Sjelden, og hvis jeg gjør det er det et resultat av tilfeldigheter heller enn planlegging.

Du synes fersk gjær er bedre enn tørr gjær

Har ikke noe forhold til gjær, bollebakeren i huset er ikke meg.

Du synes middag kl 19.00 er sent

Litt sent med barn. Tidlig uten barn.

Du har fem kasser med julepynt
Er ikke så glad i jula jeg, og dermed ei heller julepynt, men siden jeg nå ser julen gjennom barneøyne igjen, så har det forandret seg litt. Har en kasse.

Du kjøper julepynt på salg i januar
Ulp! Jeg tror jeg har gjort det én gang faktisk, på Shishi på Sankthanshaugen.

Du snakker helst med kvinner på fest

Ja, på jentefest.

Du blir lykkelig over en ny kjele
Mmm...tefal....teflon....musikk i mine ører. Juuust kidding - men det som havner oppi kjelene kan jeg bli lykkelig over!

Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester
Tihi...kunne blitt interessant.

Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer
Nei. Operamint. Juuust kidding.

Du spiser alltid rekecocktail til forrett

Hallo! Dette er 2008.

Du synes det er festlig med fiskekabaret

En festlig fiskekabaret...en festlig fiskekabaret... Nei.

Du begynner å bruke de broderte dukene som du har fått av svigermor

Har både broderte duker og svigermor, men det er ingen sammenheng der. Ligger på kottet (dukene altså).

Du har ferdiglagede middager med på påskeferie
Jeg har hatt med en pai en gang på en av få hytteturer. Men det var ikke i påsken, så der slapp jeg unna et kjerringpoeng.

Du synes dronning Sonja har mange artige hatter
Riktig festlige, det har jeg alltid syntes. Juuust kidding.

Du går med lysebrune nylonstrømper til skjørt
Nei.

Du har tellekant på trusene
Jeg tror det er et års tid siden jeg lærte hva tellekant er. Og for ordens skyld - nei.

Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe

Vet dere hva, når jeg husker det ja, av miljøhensyn. Men de ligger slengt i bilen og ikke pent sammenbrettet i vesken. Snek meg unna et poeng der også.

Du sjekker kølappen på polet hver gang det plinger

Polet??? Ha, ha, jeg bor i Mellom-Europa.

Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser det fram på jobben

Hadde jeg hatt balkongkasse, og hadde den vært praktfull, tror jeg neppe jeg hadde kommet på å ta bilder av den og langt mindre vist dem fram.

Du synes det er for sent å gå på nier’n på kino

Nei.

Du får såpe i julegave

Ja, hjemmelaget av barnas grandtante hver jul. Men det er da for svingende ikke min skyld?

Du plukker bort støv og hår fra andres klær uten baktanker

Nei, selv om jeg synes løshår er ekkelt. Lurer litt på hva baktankene kunne vært?

Du bruker samme tepose to ganger

Nei, er en sløser.

Du har med pute når du skal kjøre langt i bil

Nei.

Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset

Nei.

Du har våtservietter i bilen
Ja, hvis bleietørk teller.

Du soler deg i vanlig BH
Vanlig BH = kjerring, uvanlig BH = ikke kjerring? Men nei.

Du danser swing til all slags musikk
Fasting med knesvikt. Nei, danser helst alene eller med en datter.

Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret
Æhem....(rødme)

Du kjøper “gode” sko
Jeg tror ofte det, men bommer som regel.

Du har paraply i håndvesken
Hva tror dere her som det regner hele tiden? Men nei, glemmer den oftere enn jeg tar den med.

Du tar selv initiativ til slektsstevne

Ha ha! Det kunne sikkert også blitt interessant.

Du tar vare på tomme rømmebokser og syltetøyglass
Nei.

Du bruker sukkerbit til kaffen

Dypper den og drikker fra skåla. Nei, men må helst ha noe søtt til espresso.

Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap

Kaffeselskap her = champagne og snacks. Jada...

Jeg gir meg selv et halvt poeng for pengeforbruk i uken vs helgen, et halvt for å kjøpt julepynt i januar en gang, et halvt for å dra rundt på miljøvennlige handleposer og æhem..et helt for svømmestilen*. Det skal jeg leve med.

Men dere - finnes slike kjerringer lenger da?

* Til mitt eget forsvar, ble jeg slått i hodet med noe hardt av en psykisk utviklingshemmet gutt da jeg var lita jente og gikk under vann. Har siden fått panikk hvis jeg får hodet under vann.

Image de Paris

Dagen i dag

Dagen i dag er boblende blå, gledelig grønn og kledelig krokuskokett.

Noe annet behøver den slettes ikke være.

Januar

Der hvor solen aldri skinner

Lillesøs (2), i det hun åpnet døren i dag tidlig: "Se mamma! Lys! Lys! Det er lys på trærne!"
Mamma: "Ja, lille venn, det er solen det".

Hilsen fra Luxembourg, landet der solen (nesten) aldri skinner

De var to, nå er det bare en igjen

For noen dager siden døde en av to gjenlevende franske soldater fra første verdenskrig. Louis de Cazenave, 1897 - 2008, i sitt 111. leveår og i sitt tredje århundre.

Nå er det bare en igjen som sto midt i det. Lazare Ponticelli, også 110 år gammel. En igjen som falt, reiste seg og gikk videre. En fire år lang marsj gjennom skrik og blod, tap og smerter, stolthet og kameratskap på vei mot 11. november 1918. En igjen som husker. Hva sier han i dag om dette meningsløse, ufattelige?

"Noe absurd, nytteløst ! Hva tjener det til å massakrere mennesker? Ingenting kan rettferdiggjøre det, ingenting !"

Hvis han ble den siste, ville han nekte en nasjonal begravelsesseremoni.
"Det er ikke riktig å vente på den siste poilu*. Det er en fornærmelse mot alle de andre, som døde uten å ha mottatt den æren de fortjente. De kjempet som meg. De hadde rett til en gest mens de levde, bare en liten gest hadde vært nok. "

Han ble den siste.
*En av gatene i byen "vår" i Sør-Frankrike heter Rue Poilu, etter de franske soldatene i første verdenskrig som ble kalt poilu. Direkte oversatt betyr det hårete, og det henspeiler på soldatenes skjegg og barter, som ble et slags kjennetegn. De marsjerte nok også i denne gaten. Det kan vi tenke litt på når vi rusler der blant dagens fredelige lokalbefolkning og rike turister.

"Jeg skyter på deg, jeg kjenner deg ikke. Hvis bare du hadde gjort meg noe vondt..."

Gudde Rutsch!

Godt uti januar kommer en nyttårshilsen fra Luxembourg på luxembourgsk - eller lëtzebuergesch.
Og det betyr akkurat det det høres ut som - luxembourgerne ønsker hverandre god rutsj - skli godt inn i det nye året, og gjennom hele året for den del.

Hold på hatten - gudde Rutsch - juhu!

Slow motion

Venezuela (ved en viss (stormanns)gal herr Chavez) har besluttet å endre tidssone så ingen andre steder viser akkurat samme tid som dem. Hva så? Vi har hatt vår egen tidssone lenge vi. I den lille boblen av en verden vi befinner oss i akkurat nå, har vi stilt klokkene til vår egen tid. Viserne går litt saktere, stopper opp når de finner det for godt eller når øyeblikket tilsier det, for så å tikke fornøyd videre. Ingen hører om det tikkes i utakt, verden er i takt her allikevel. Fra sin hedersplass holder hans ærverdighet Kirkeklokken styr på alle sine ulydige undersåtter med faste, men milde og overbærende slag. Og solen går sin gang over himmelen og byen tømmes for mennesker ved nonsleite og andre tidsvisere trenger vi ikke.

Et kvarter og en evighet fra larm og mennesker som vrimler i fast forward er det slow motion som ruler. Som når slakteren i hvitt rusler trappene ned i sakte tempo med en fersk dyrerygg slengt over skulderen og nikker og ler brummende til alle han møter. Som når køen blir lang hos bakerdamen fordi alle skal utveksle siste nytt og ellers snakke om dette & hint. Som når en ettermiddagspastis blir til to mens det dovne livet glir forbi. Som når fyrtårnet blinker som et utrettelig evighetssymbol. Som når havet hypnotiserer.

Men selv ikke her kan vi stille klokken tilbake, hvor gjerne vi enn ville. Tilbake i vår fast forward verden vil vi allikevel trykke på en mental tilbakespolingsknapp og glede oss over at klokkene går fortere der - til vi kommer hit igjen. Bobleverden.

An Englishman in New York

De fleste kjenner sangen, de fleste har tenkt over teksten. Men hvem var denne engelskmannen i New York? Han var Quentin Crisp. Hvem var Quentin Crisp (1908 - 1999)? Forfatter, kunstmodell, skuespiller og forteller. Men mest av alt var han en som nektet å være en annen enn den han var, tvertimot var han seg selv med en særlig utfordrende ekshibisjonisme i sin tid og sitt samfunn. Slik ble han en frontfigur og et ikon for homofile. Med sin sterke sminke, sitt lange karmosinrøde hår, sine lakkerte negler og elegante sandaler, sjokkerte han førkrigstidens London og provoserte homofobe til angrep. Det var en særdeles tøff tid å være seg selv for en som ham.

At night a candle's brighter than the sun

Under krigen ble han nektet å gjøre tjeneste på grunn av sin "seksuelle perversitet". Hva gjorde Quentin Crisp da? Jo, han sørget for lagre av sminke og henna, paraderte gjennom mørkeleggingen og plukket opp amerikanske soldater. Gjennom vennligheten og åpenheten han ble møtt med blant soldatene, ble hans kjærlighet til alt amerikansk født. Hans memoarer, "The Naked Civil Servant", ble utgitt og senere filmatisert. Berømmelsen omfattet senere andre bokutgivelser, forelesninger og teater- og filmroller, blant annet som Elizabeth I i "Orlando" og i "Philadelphia". Han var opptatt av manerer til spissene av de lange lakkerte fingerneglene og uttalte at forutsatt at man kunne leve på peanøtter og champagne, kunne han gå gjennom livet fra en sosial begivenhet til en annen. Enhver vert som inviterte Quentin Crisp, fikk kvelden reddet av fargerike og vittige historier, fremført med stil og glamour.

If "manners maketh man" as someone said, then he's the hero of the day.

Han ble en engelskmann i New York i 1981. Det var der Sting møtte ham og ga ham anerkjennelse ved å dedikere denne sangen til ham.

Takes more than combat gear to make a man.
Takes more than license for a gun.
Confront your enemies, avoid them when you can.
A gentleman will walk but never run

It takes a man to suffer ignorance and smile.
Be yourself no matter what they say.

Mon vi ikke alle har litt å lære av Quentin Crisp... Be yourself no matter what they say...

Bouana Anàia 2008

Godt nytt år på provençalsk - bouana anàia.

Kast noen steiner i vannet.