Vår i ham

Byens klokker er ganske samstemte. Trinne lillevisere strutter mot firetallet, magre storevisere skritter i takt mot tolv, og uniformerte grå menn strømmer ut i gatene som på kommando. Mange går målrettet og konsentrert om skotuppene sine mot en destinasjon, mens andre myser litt forvirret rundt seg og børster av seg støv før de skynder seg etter de målrettede. Ute i den lyse dagen blir de en malplassert kontrast til våren, ingen brune kontorvegger å gli inn i. Harald går som alle andre, med blikket festet på det velkjente, trygge grå og tankene på papirbunkene som ligger igjen på skrivebordet. Tankene på Vera, vever og nett, som sikkert venter med et mykt smil og fiskekaker fra Johs Johansens Eftf., har ikke trengt gjennom papirene ennå. Uten å tenke over det, løsner han på slipset. Idet han svinger inn i sin egen gate, blir det grå synsfeltet forstyrret av tykke hvite streker. En paradis, tegnet med djerve, urette krittstreker. Harald nøler litt, kikker forsiktig rundt seg i den tomme gaten, smiler et smil han har glemt – og hopper. Han skal til å gå videre, men i stedet tar han av seg jakken, ruller opp skjorteermene og lar en leken vårsol treffe blek underarmshud. Så hopper han en gang til. Han kommer på smilet som venter og skynder seg hjem. Det Harald ikke vet, er at fra en benk under et tre i knopp noen meter unna har en gammel dame sett ham og dagen hennes er blitt bedre. Og fra et vindu i en ganske ny boligblokk ved enden av gaten, har Vera sett sin mann hoppe paradis og tenkt forundret at slik er det lenge siden hun har sett ham.