De var to, nå er det bare en igjen

For noen dager siden døde en av to gjenlevende franske soldater fra første verdenskrig. Louis de Cazenave, 1897 - 2008, i sitt 111. leveår og i sitt tredje århundre.

Nå er det bare en igjen som sto midt i det. Lazare Ponticelli, også 110 år gammel. En igjen som falt, reiste seg og gikk videre. En fire år lang marsj gjennom skrik og blod, tap og smerter, stolthet og kameratskap på vei mot 11. november 1918. En igjen som husker. Hva sier han i dag om dette meningsløse, ufattelige?

"Noe absurd, nytteløst ! Hva tjener det til å massakrere mennesker? Ingenting kan rettferdiggjøre det, ingenting !"

Hvis han ble den siste, ville han nekte en nasjonal begravelsesseremoni.
"Det er ikke riktig å vente på den siste poilu*. Det er en fornærmelse mot alle de andre, som døde uten å ha mottatt den æren de fortjente. De kjempet som meg. De hadde rett til en gest mens de levde, bare en liten gest hadde vært nok. "

Han ble den siste.
*En av gatene i byen "vår" i Sør-Frankrike heter Rue Poilu, etter de franske soldatene i første verdenskrig som ble kalt poilu. Direkte oversatt betyr det hårete, og det henspeiler på soldatenes skjegg og barter, som ble et slags kjennetegn. De marsjerte nok også i denne gaten. Det kan vi tenke litt på når vi rusler der blant dagens fredelige lokalbefolkning og rike turister.

"Jeg skyter på deg, jeg kjenner deg ikke. Hvis bare du hadde gjort meg noe vondt..."