Med utebrillene på

Når du flytter til det store utland, er et par nye briller en del av velkomstpakken. Med utebrillene på nesen, ser du gamlelandet gjennom nye glass. Enkelte sider ved det blir tydeligere, andre mer flytende, noen sider vil du helst ikke se, andre ser du rett og slett ikke mens atter andre blir rent ut rosenrøde.

Mine utebriller har lært meg å sette (mer) pris på ganske mye, for eksempel norsk ammekultur. Etter samme spørsmål fra omtrent ti forskjellige personer på barselavdelingen her i Lux - "skal du amme og i så tilfelle hvor lenge" - ble jeg bare kjent som "hun som skal amme minst ett år". Nå skal det sies at jeg besvarte spørsmålet på en heller demonstrativ måte, som en motvekt til alle de som bare pakker vekk puppen med en gang som den største selvfølge. Og nå snakker jeg om hva det er kultur for og ikke, andre sider ved amming lar jeg ligge.

Jeg holdt løftet mitt med glans, men må innrømme at jeg gjorde det mer diskret enn jeg ville gjort i Norge. Denne aktiviteten avstedkom adskillig flere blikk fra forbipasserende enn hjemme, særlig da det etter hvert ble en ganske stor baby som forsynte seg. Og jeg, jeg prøvde å legge inn en passe dose selvfølgelighet, sikkert ispedd trass, i mitt eget blikk tilbake. Noen blikk var anerkjennende også altså, la meg forte meg å si det.

Derfor var det så befriende deilig da jeg i går så en mor* amme en ganske stor baby mens hun gikk på gaten i fin sommerkjole og lo mot sin mann. Det ble jeg i veldig godt humør av.


* Hvis jeg skal gjette, var denne moren av sør-amerikansk opprinnelse...