Slow motion

Venezuela (ved en viss (stormanns)gal herr Chavez) har besluttet å endre tidssone så ingen andre steder viser akkurat samme tid som dem. Hva så? Vi har hatt vår egen tidssone lenge vi. I den lille boblen av en verden vi befinner oss i akkurat nå, har vi stilt klokkene til vår egen tid. Viserne går litt saktere, stopper opp når de finner det for godt eller når øyeblikket tilsier det, for så å tikke fornøyd videre. Ingen hører om det tikkes i utakt, verden er i takt her allikevel. Fra sin hedersplass holder hans ærverdighet Kirkeklokken styr på alle sine ulydige undersåtter med faste, men milde og overbærende slag. Og solen går sin gang over himmelen og byen tømmes for mennesker ved nonsleite og andre tidsvisere trenger vi ikke.

Et kvarter og en evighet fra larm og mennesker som vrimler i fast forward er det slow motion som ruler. Som når slakteren i hvitt rusler trappene ned i sakte tempo med en fersk dyrerygg slengt over skulderen og nikker og ler brummende til alle han møter. Som når køen blir lang hos bakerdamen fordi alle skal utveksle siste nytt og ellers snakke om dette & hint. Som når en ettermiddagspastis blir til to mens det dovne livet glir forbi. Som når fyrtårnet blinker som et utrettelig evighetssymbol. Som når havet hypnotiserer.

Men selv ikke her kan vi stille klokken tilbake, hvor gjerne vi enn ville. Tilbake i vår fast forward verden vil vi allikevel trykke på en mental tilbakespolingsknapp og glede oss over at klokkene går fortere der - til vi kommer hit igjen. Bobleverden.