20 september 2007
19 september 2007
Vakker vals
Now in Vienna there's ten pretty women
There's a shoulder where Death comes to cry
There's a lobby with nine hundred windows
There's a tree where the doves go to die
There's a piece that was torn from the morning
And it hangs in the Gallery of Frost
Ay, Ay, Ay, Ay
Take this waltz, take this waltz
Take this waltz with the clamp on its jaws
Oh I want you, I want you, I want you
On a chair with a dead magazine
In the cave at the tip of the lily
In some hallways where love's never been
On a bed where the moon has been sweating
In a cry filled with footsteps and sand
Ay, Ay, Ay, Ay
Take this waltz, take this waltz
Take its broken waist in your hand
This waltz, this waltz, this waltz, this waltz
With its very own breath of brandy and Death
Dragging its tail in the seacontinued below...
There's a concert hall in Vienna
Where your mouth had a thousand reviews
There's a bar where the boys have stopped talking
They've been sentenced to death by the blues
Ah, but who is it climbs to your picture
With a garland of freshly cut tears?
Ay, Ay, Ay, Ay
Take this waltz, take this waltz
Take this waltz it's been dying for years
There's an attic where children are playing
Where I've got to lie down with you soon
In a dream of Hungarian lanterns
In the mist of some sweet afternoon
And I'll see what you've chained to your sorrow
All your sheep and your lilies of snow
Ay, Ay, Ay, Ay
Take this waltz, take this waltz
With its "I'll never forget you, you know!"
And I'll dance with you in Vienna
I'll be wearing a river's disguise
The hyacinth wild on my shoulder,
My mouth on the dew of your thighs
And I'll bury my soul in a scrapbook,
With the photographs there, and the moss
And I'll yield to the flood of your beauty
My cheap violin and my cross
And you'll carry me down on your dancing
To the pools that you lift on your wrist
Oh my love, Oh my love
Take this waltz, take this waltz
It's yours now. It's all that there is.
- Leonard Cohen
There's a shoulder where Death comes to cry
There's a lobby with nine hundred windows
There's a tree where the doves go to die
There's a piece that was torn from the morning
And it hangs in the Gallery of Frost
Ay, Ay, Ay, Ay
Take this waltz, take this waltz
Take this waltz with the clamp on its jaws
Oh I want you, I want you, I want you
On a chair with a dead magazine
In the cave at the tip of the lily
In some hallways where love's never been
On a bed where the moon has been sweating
In a cry filled with footsteps and sand
Ay, Ay, Ay, Ay
Take this waltz, take this waltz
Take its broken waist in your hand
This waltz, this waltz, this waltz, this waltz
With its very own breath of brandy and Death
Dragging its tail in the seacontinued below...
There's a concert hall in Vienna
Where your mouth had a thousand reviews
There's a bar where the boys have stopped talking
They've been sentenced to death by the blues
Ah, but who is it climbs to your picture
With a garland of freshly cut tears?
Ay, Ay, Ay, Ay
Take this waltz, take this waltz
Take this waltz it's been dying for years
There's an attic where children are playing
Where I've got to lie down with you soon
In a dream of Hungarian lanterns
In the mist of some sweet afternoon
And I'll see what you've chained to your sorrow
All your sheep and your lilies of snow
Ay, Ay, Ay, Ay
Take this waltz, take this waltz
With its "I'll never forget you, you know!"
And I'll dance with you in Vienna
I'll be wearing a river's disguise
The hyacinth wild on my shoulder,
My mouth on the dew of your thighs
And I'll bury my soul in a scrapbook,
With the photographs there, and the moss
And I'll yield to the flood of your beauty
My cheap violin and my cross
And you'll carry me down on your dancing
To the pools that you lift on your wrist
Oh my love, Oh my love
Take this waltz, take this waltz
It's yours now. It's all that there is.
- Leonard Cohen
14 september 2007
Hey Mr Paella Man
Paella! ropte mannen muntert, med rødt forkle og rød hatt på snei. Jeg syntes det var litt for tidlig på dagen for denslags, så jeg takket pent nei. Men han lot meg ikke slippe så lett! Han fulgte etter meg til ostedisken, stakk fjeset sitt oppi mitt og erklærte høyt og tydelig at han elsket å imitere dialekter. Hvorpå han svitsjet til klingende Alsace-mål. Jeg lo delvis høflig, delvis småforundret. En slik paellamann hadde jeg aldri møtt. Så kom han på at han hadde en jobb å gjøre, vendte tilbake til gryten og prøvde å friste andre handlende med paella. I det jeg fortsatte mot fiskedisken, hørte jeg ham rope etter meg:
- Jeg liker å le, Madame! Så jeg morer meg helt alene. Jeg må det, ellers hadde jobben min blitt for kjedelig.
En velsignet evne, min gode paellamann. Neste gang skal jeg ta en smak.
- Jeg liker å le, Madame! Så jeg morer meg helt alene. Jeg må det, ellers hadde jobben min blitt for kjedelig.
En velsignet evne, min gode paellamann. Neste gang skal jeg ta en smak.
26 august 2007
Wherever I lay my hat...
…eller – borte bra men hjemme best når borte er hjemme og hjemme er borte.
Betraktninger fra en trebent totning med et ben i Luxembourg, et ben i Frankrike og et ben i Norge.
Hvor er hjemme når du får et nytt hjemland? Kan mange steder være hjemme? Først - hva er egentlig hjemme? Kryss av for alternativ(ene) som passer for deg:
Der nakne barneføtter trådte graset – spede spirer som fikk vokse?
Der du har bodd lengst?
I et rom i et hus i en hage?
I byen eller på landet eller i landet?
I et miljø eller en kultur?
Der du legger fra deg hatten din – eller tannbørsten for den del?
Der hjertet er – eller dine næreste og kjæreste?
Eller rett og slett der du føler deg hjemme?
Det vil ikke bli foretatt noen samlet vurdering eller analyse av svarene, det må det bli opp til den enkelte å gjøre for sin egen del. Men jeg vil tippe – og håpe – at mange krysser av for det siste alternativet, da gjerne i kombinasjon med et eller flere av de andre.
Oppfølgerspørmål til frivillig refleksjon: Hva gjør at du føler deg hjemme – eller eventuelt ikke gjør det?
Jeg ville svart noe om å trives innenfor husets fire vegger, i byen og i kulturen og ha gode venner. At min lille familie var der sammen med meg ville være en helt naturlig forutsetning. Tilbake til røttene? Ikke på barndommens tre, men kanskje til røttene som moderlandet omfavner sine barn med, som mødre flest. Eller kanskje der nye røtter slår rot.
For hva når du får nye vegger i en ny by i et nytt land og en ny kultur? Det er da du merker moderlandets favntak i form av språk – ikke så mye det vi snakker, men alle koder vi får inn med modermelken og som vi ikke tenker over før vi kommer et sted med et helt nytt sett med koder. I form av kultur og samfunn, som disse kodene er en del av. Hvordan oppfører vi oss her? Hvordan er vi mot hverandre her? Hvordan fungerer ulike funksjoner som trygdesystem, helsevesen, barnehager og skoler? Hvordan lever vi her, rett og slett? Det å lære et nytt levesett krever tid og energi, og det går mye på de små tingene som du ikke tenkte over i hverdagen hjemme fordi de gikk av seg selv. Å føle seg hjemme i et nytt land tar enda lengre tid, og her kommer nok disse røttene inn. Noen røtter må få feste seg i utenlandsk jord, og de viktigste hjelperne er det sosiale nettverket. Venner. Det tar tid å få venner. Dermed kan den hyggelige bakeren på hjørnet eller naboen bli viktige hjelpere til å begynne med. Så må du opparbeide deg forståelse for – og kanskje enda viktigere – følelse for landet, for kulturelle, sosiale og geografiske omgivelser. Da kommer hjemmefølelsen snikende og du forstår at du kan føle deg hjemme flere steder.
Så kommer det paradoksale i at det å slå røtter i et nytt land kan avstedkomme en viss rotløshet, akkurat som om de nye røttene rev opp noen av de gamle. Ikke helt hjemme i det nye landet i kraft av å være utlending, ikke helt hjemme i gamlelandet i kraft av påvirkning fra en annen kultur og å se landet utenfra – på godt og vondt. Dette kan være forvirrende. Og bare for å øke forvirringen, kan man også finne på å skaffe seg et hjem i et tredje land – fordi man føler seg så hjemme der…
En tannbørste i hvert land? Kanskje, men tannbørstenes plassering bør velges med omhu. Jeg har en tannbørste i et hus i et lite, rart land med et lite rart språk og veldig mange andre språk på alle gatehjørner som heter Luxembourg, som kaller seg Europas grønne hjerte og som mitt hjerte etter hvert banker litt for. Jeg har en tannbørste i en skakk liten leilighet i en gamleby i Frankrike, og er jeg innimellom usikker på hvor hjertet mitt er, vil jeg alltid finne det igjen der. Og jeg har en tannbørste i en seilbåt i Norge, som fungerer som vårt sted i gamlelandet om sommeren. Og når sjøen er blank og kvelden lys og jeg ser med øyne utenfra, i et skjær av nyperosenostalgi, kan jeg kjenne røttene og tenke at jeg godt kan ha tannbørster her på mer permanent basis.
Betraktninger fra en trebent totning med et ben i Luxembourg, et ben i Frankrike og et ben i Norge.
Hvor er hjemme når du får et nytt hjemland? Kan mange steder være hjemme? Først - hva er egentlig hjemme? Kryss av for alternativ(ene) som passer for deg:
Der nakne barneføtter trådte graset – spede spirer som fikk vokse?
Der du har bodd lengst?
I et rom i et hus i en hage?
I byen eller på landet eller i landet?
I et miljø eller en kultur?
Der du legger fra deg hatten din – eller tannbørsten for den del?
Der hjertet er – eller dine næreste og kjæreste?
Eller rett og slett der du føler deg hjemme?
Det vil ikke bli foretatt noen samlet vurdering eller analyse av svarene, det må det bli opp til den enkelte å gjøre for sin egen del. Men jeg vil tippe – og håpe – at mange krysser av for det siste alternativet, da gjerne i kombinasjon med et eller flere av de andre.
Oppfølgerspørmål til frivillig refleksjon: Hva gjør at du føler deg hjemme – eller eventuelt ikke gjør det?
Jeg ville svart noe om å trives innenfor husets fire vegger, i byen og i kulturen og ha gode venner. At min lille familie var der sammen med meg ville være en helt naturlig forutsetning. Tilbake til røttene? Ikke på barndommens tre, men kanskje til røttene som moderlandet omfavner sine barn med, som mødre flest. Eller kanskje der nye røtter slår rot.
For hva når du får nye vegger i en ny by i et nytt land og en ny kultur? Det er da du merker moderlandets favntak i form av språk – ikke så mye det vi snakker, men alle koder vi får inn med modermelken og som vi ikke tenker over før vi kommer et sted med et helt nytt sett med koder. I form av kultur og samfunn, som disse kodene er en del av. Hvordan oppfører vi oss her? Hvordan er vi mot hverandre her? Hvordan fungerer ulike funksjoner som trygdesystem, helsevesen, barnehager og skoler? Hvordan lever vi her, rett og slett? Det å lære et nytt levesett krever tid og energi, og det går mye på de små tingene som du ikke tenkte over i hverdagen hjemme fordi de gikk av seg selv. Å føle seg hjemme i et nytt land tar enda lengre tid, og her kommer nok disse røttene inn. Noen røtter må få feste seg i utenlandsk jord, og de viktigste hjelperne er det sosiale nettverket. Venner. Det tar tid å få venner. Dermed kan den hyggelige bakeren på hjørnet eller naboen bli viktige hjelpere til å begynne med. Så må du opparbeide deg forståelse for – og kanskje enda viktigere – følelse for landet, for kulturelle, sosiale og geografiske omgivelser. Da kommer hjemmefølelsen snikende og du forstår at du kan føle deg hjemme flere steder.
Så kommer det paradoksale i at det å slå røtter i et nytt land kan avstedkomme en viss rotløshet, akkurat som om de nye røttene rev opp noen av de gamle. Ikke helt hjemme i det nye landet i kraft av å være utlending, ikke helt hjemme i gamlelandet i kraft av påvirkning fra en annen kultur og å se landet utenfra – på godt og vondt. Dette kan være forvirrende. Og bare for å øke forvirringen, kan man også finne på å skaffe seg et hjem i et tredje land – fordi man føler seg så hjemme der…
En tannbørste i hvert land? Kanskje, men tannbørstenes plassering bør velges med omhu. Jeg har en tannbørste i et hus i et lite, rart land med et lite rart språk og veldig mange andre språk på alle gatehjørner som heter Luxembourg, som kaller seg Europas grønne hjerte og som mitt hjerte etter hvert banker litt for. Jeg har en tannbørste i en skakk liten leilighet i en gamleby i Frankrike, og er jeg innimellom usikker på hvor hjertet mitt er, vil jeg alltid finne det igjen der. Og jeg har en tannbørste i en seilbåt i Norge, som fungerer som vårt sted i gamlelandet om sommeren. Og når sjøen er blank og kvelden lys og jeg ser med øyne utenfra, i et skjær av nyperosenostalgi, kan jeg kjenne røttene og tenke at jeg godt kan ha tannbørster her på mer permanent basis.
Lazing on a Sunday afternoon
Som tatt rett ut av en Brelett reklame syklet vi nynnende av gårde med tyske stier under hjulene mens vi vinket muntert til Luxembourg på den andre siden av en søndagsdoven Moselelv. Vi beundret vinranker med blanke struttende druer som formelig ba om å bli plukket og skottet på svanene som satte stumpen i været uten blygsel. Idyllen ble raskt brutt i det den gikk over til en campingplass som strakk seg så langt øyet kunne se og – fryktet vi – enda lenger, for eksempel langs hele Moselelven. Det var et yrende campingliv, med grilling, mekking og drekking. Grilldressen så ut til å være like obligatorisk her som hjemme. De som kastet den, hadde gjerne en viss pondus, tanga og interessante tatoveringer. Vi passerte blomstrende, velpleide campinghager, gjerne dekorert med flagg og vimpler, små vindduppetitter (eller gå-rundter som vår datter kaller dem) i muntre farger og fasonger, falske kråker og ekte hunder. Jeg stusset over at hagegnomene glimret med sitt fravær, de hadde liksom passet så godt inn der. Vi gled forbi et eldre ektepar, som i en dogmefilm. Han satt og stirret ufravikelig på en radio. Hun satt ti meter bortenfor og kjederøkte. Men mange hoder løftet seg fra campingsengene og smilte forbløffet da vi kom forbi, for en sykkelvogn med to barn i er et sjeldent syn på disse kanter. Moselelven er ikke bare et mekka for happy campers, men også for motorbåt- og vannsportentusiaster. Båtene vi passerte hadde velklingende navn som Natascha.
Men så bredte vinland seg ut foran oss igjen, og det var bare å sykle rett inn i det, blant vakre vinranker hvis farge skiftet navn fra pinot blanc til pinot noir. Og akkurat i det vår søken etter et egnet sted for lunsj i det grønne antok et hint av desperasjon, åpenbarte en grønn eng ved elven seg. Som om ikke det var nok, sto det et velplassert, stort lønnetre på den. Jeg trasket ned dit mens jeg latet som jeg løp lett med flagrende hvite lingevanter og stråhatt. Duk dekk deg – med gode oster, godt brød, vin og søtsaker. Druer måtte vi besørge på annet vis – slang for voksne = drueslang fra vinranker. Lavt hang de og søte og deilige var de. Jeg var litt usikker på allemannsrettens funksjon i Tyskland og dukket ned i det høye gresset da en politibåt tøffet forbi på elven. En luxembourgsk sådan… Men etter litt lokal musserende ble jeg tøff i trynet og bykset inn i maisåkeren for å gå på maisslang.
Det hadde vært en fin søndag på landet.
Men så bredte vinland seg ut foran oss igjen, og det var bare å sykle rett inn i det, blant vakre vinranker hvis farge skiftet navn fra pinot blanc til pinot noir. Og akkurat i det vår søken etter et egnet sted for lunsj i det grønne antok et hint av desperasjon, åpenbarte en grønn eng ved elven seg. Som om ikke det var nok, sto det et velplassert, stort lønnetre på den. Jeg trasket ned dit mens jeg latet som jeg løp lett med flagrende hvite lingevanter og stråhatt. Duk dekk deg – med gode oster, godt brød, vin og søtsaker. Druer måtte vi besørge på annet vis – slang for voksne = drueslang fra vinranker. Lavt hang de og søte og deilige var de. Jeg var litt usikker på allemannsrettens funksjon i Tyskland og dukket ned i det høye gresset da en politibåt tøffet forbi på elven. En luxembourgsk sådan… Men etter litt lokal musserende ble jeg tøff i trynet og bykset inn i maisåkeren for å gå på maisslang.
Det hadde vært en fin søndag på landet.
24 august 2007
Kvinner og klær
Den er uslåelig, herlig og nyttig - logikken vi kvinner ofte benytter oss av i shoppingøyemed. Attpåtil kan den vrenges i takt med plaggene i prøverommet. Som når du med et etter hvert velutviklet vinkelsyn ser et skilt med 3 for 100, skjener bort, blar febrilsk i klærne og oppdager at der henger det plagg på plagg fra et favorittmerke. Du gnir deg i øynene og klyper deg i armen, konstaterer at klærne fortsatt henger der og river med en haug inn i prøverommet. Vel ute spør du for sikkerhets skyld om du virkelig skal betale en hundrings for herligheten - eller under 5 % av full pris - og river opp en lapp før ekspeditrisen rekker å ombestemme seg. Det kalles kupp det! Eufori! Vel hjemme tar du deg i å lure på om de to kjolene er kule - eller om de er kjerringkjoler - og lander på at de er kule kjerringkjoler og at du er ung nok til å sikre kulhetsfaktoren. Et visst element av selvbedrag muligens - både i logikken, aldersbegrepet og speilbildet...
Når du så noen dager etterpå faller langflat for en kjole i et utstillingsvindu mens du venter på grønt lys og bare mååå ha den - ja da trår denne vidunderlige logikken til igjen. Javel så kostet den nesten tretten hundrelapper - men tre kjoler og en genser for 1.400 - det er billig det!
Apropos kjerringkjoler. Som liten fikk jeg forklart at kirken er et hus som Gud bor i. En dag gikk jeg forbi dette huset akkurat da gudstjenesten var over og menigheten strømmet ut, og jeg ropte forbløffet - der var det mange Guder i kjerringkjoler...
Delvis inspirert av Alliene
Når du så noen dager etterpå faller langflat for en kjole i et utstillingsvindu mens du venter på grønt lys og bare mååå ha den - ja da trår denne vidunderlige logikken til igjen. Javel så kostet den nesten tretten hundrelapper - men tre kjoler og en genser for 1.400 - det er billig det!
Apropos kjerringkjoler. Som liten fikk jeg forklart at kirken er et hus som Gud bor i. En dag gikk jeg forbi dette huset akkurat da gudstjenesten var over og menigheten strømmet ut, og jeg ropte forbløffet - der var det mange Guder i kjerringkjoler...
Delvis inspirert av Alliene
06 juli 2007
Morgenkåpen
Vi så dem av og til. De støttet seg ustøtt til hverandre, mest ham til henne, i de bratte trappene, og avslo alltid tilbud om hjelp, hans avslag mumlende takknemlig, hennes biskt og bryskt. Han var sliten og ustelt og slepte bena etter seg, men han smilte. Gammel nå. Hun var også sliten, men sterk nok til å stikke et grått hode ut og kjefte for dette og hint. Iført morgenkåpen som garderoben hennes var blitt redusert til. Av og til fant vi henne rett utenfor døren vår med et forvirret uttrykk, alltid i morgenkåpen, alltid bisk – så fortet hun seg inn til tryggheten og uvissheten bak sin egen dør. Vi hørte dem oftere. Lyder bærer godt gjennom åpne vinduer i en kronglete og gammel sørfransk bygård. Hans smerter. Hennes fortvilelse, sinne og fornektelse overfor ord hun ikke ville høre. ...han er svært syk. ...han kan ikke bo her lenger. ...du klarer ikke dette alene. Hun ville ikke høre. Taklet det som best hun visste, med fortsatt bryskhet. De ble.
Så kom bankingen på døren om natten. Om vi kunne hjelpe? Hennes mann hadde falt ut av sengen, og hun klarte ikke å hjelpe ham opp igjen. Så kom spørsmålet...om vi trengte ekstra sengetøy? Biskheten måtte vike plass for en hjelpesløshet, en skjelving i stemmen. Hun hadde mistet ham. Hun trengte ikke sengetøyet hans nå. Hun var blitt mindre, og hun kunne ikke hjelpe for tårene som kom. Så hun fortet seg inn igjen, til tryggheten og tomheten bak sin egen dør. Men hun takket nå for tilbud om hjelp. Sorgens tid er sterke følelser tid, også når det aller meste av livet er tilbakelagt. En tanke omtanke i form av blomster og hun omfavnet oss og kalte oss ses petits amis. Behov for nærhet. Men så tok hun seg inn igjen og lukket døren fort bak seg. En liten stund etter banket det på. Om vi kunne hjelpe henne å hente ned en vase – hun nådde ikke opp? Så så vi henne ikke mer. Neste gang vi kom, tråkket ukjente inn og ut av leiligheten som var like gammel og slitt som de hadde vært. Da vi spurte etter henne, fikk vi vite at hun var død samme morgen. Så hadde hun fulgt etter ham. Det var noe godt ved det. Sønnen kastet allerede iherdig og bestemt ut alt, absolutt alt. En dyprød lenestol i fløyel, med gråslitte armlener der hender hadde hvilt i mange år – et liv. En stokk, en rullator - en gammel mann. En blass pelskåpe...så fin hun må ha følt seg i den for tredve, kanskje førti år siden - en kvinne. Flere dager etterpå så vi biter av pelskåpen i oppgangen og ute på gaten. Og morgenkåpen.
Så kom sterk malingslukt inn gjennom åpne vinduer. Slette alle spor.
Så kom bankingen på døren om natten. Om vi kunne hjelpe? Hennes mann hadde falt ut av sengen, og hun klarte ikke å hjelpe ham opp igjen. Så kom spørsmålet...om vi trengte ekstra sengetøy? Biskheten måtte vike plass for en hjelpesløshet, en skjelving i stemmen. Hun hadde mistet ham. Hun trengte ikke sengetøyet hans nå. Hun var blitt mindre, og hun kunne ikke hjelpe for tårene som kom. Så hun fortet seg inn igjen, til tryggheten og tomheten bak sin egen dør. Men hun takket nå for tilbud om hjelp. Sorgens tid er sterke følelser tid, også når det aller meste av livet er tilbakelagt. En tanke omtanke i form av blomster og hun omfavnet oss og kalte oss ses petits amis. Behov for nærhet. Men så tok hun seg inn igjen og lukket døren fort bak seg. En liten stund etter banket det på. Om vi kunne hjelpe henne å hente ned en vase – hun nådde ikke opp? Så så vi henne ikke mer. Neste gang vi kom, tråkket ukjente inn og ut av leiligheten som var like gammel og slitt som de hadde vært. Da vi spurte etter henne, fikk vi vite at hun var død samme morgen. Så hadde hun fulgt etter ham. Det var noe godt ved det. Sønnen kastet allerede iherdig og bestemt ut alt, absolutt alt. En dyprød lenestol i fløyel, med gråslitte armlener der hender hadde hvilt i mange år – et liv. En stokk, en rullator - en gammel mann. En blass pelskåpe...så fin hun må ha følt seg i den for tredve, kanskje førti år siden - en kvinne. Flere dager etterpå så vi biter av pelskåpen i oppgangen og ute på gaten. Og morgenkåpen.
Så kom sterk malingslukt inn gjennom åpne vinduer. Slette alle spor.
07 juni 2007
Matprat
På tide med matprat igjen. Vi er jo tross alt rimelig matglade - og mindre glede blir det ikke av å bo her*. Jeg har tidligere raljert om det høyst velassorterte og fråtsende - nei jeg mener fristende - utvalget i butikkene, hvor vi blir stående foran hyllene (alle generelt, champagnehyllene spesielt) med tindrende tinntallerkenøyne - som barn foran godtedisken. Jeg har også himlet med øynene over avansert matkultur i skoler og barnehager. Jeg har ikke lagt ut om store restaurantopplevelser, men det er ikke fordi det er mangel på dem. Jeg har derimot lagt ut et menyforslag. Det jeg nå har bitt meg merke i, er hvordan dette sterke matfokuset på særdeles fornøyelig og karakteristisk vis sniker seg inn der du minst venter det. I politikken, der en president i en osterepublikk blir satt på uante prøvelser. I historien, når deltakerne i et quiz-show får følgende spørsmål: - hvilken av disse personene kunne ha spist middag med Louis XIV? (på norsk ville nok ordlyden vært en annen, à la - hvilken av disse personene levde samtidig med Louis XIV?...). Og særdeles brillefint i en brillebutikk - når det bedyres at du hvis du finner samme produkt billigere et annet sted ikke bare får pengene tilbake - men en flaske champagne på kjøpet. Hva forteller dette oss? Elementary, my dear Watson - for franskmenn flest er mat mer enn mat. De har skjønt det, de!
Hmmm. Matblogg neste?
* Jeg ser i denne sammenhengen Lux nærmest som en del av Frankrike - unnskyld Lux...
Hmmm. Matblogg neste?
* Jeg ser i denne sammenhengen Lux nærmest som en del av Frankrike - unnskyld Lux...
06 juni 2007
D
Robert Capa - 6. juni 1944, ukjent soldat
Dette er det mest kjente av den ungarskfødte fotografen Robert Capas berømte bilder tatt på D-dagen 6. juni 1944. Bare 11 negativer overlevde og ble et vitnesbyrd til verden - om en dødsdag... og en ny dag. Når du har bodd i Normandie, får du et spesielt forhold til datoen i dag - minner overalt... På krigskirkegården i Arromanches - talløse hvite kors, ufattelig sterke i sin renhet og enkelthet. Kanskje fikk den ukjente soldaten på bildet sitt hvilested under ett av dem. På Omaha Beach - hvor sanden blir litt mykere, bølgene litt fredeligere og blikket når litt lenger enn på andre strender.
- After what seemed an eternity, Capa turned away from the beach killing zone and spotted an incoming LCI (landing craft, infantry). He headed for it. "I did not think and I didn't decide it," he later wrote. "I just stood up and ran toward the boat. I knew that I was running away. I tried to turn but couldn't face the beach and told myself, 'I am just going to dry my hands on that boat.'"
23 mai 2007
Kongen av Frankrike
Tidlig, tidlig morgen. Følgende samtale finner sted mellom pappa som gjespende flipper innom nyhetene og Lille Morgenfugl 4 år (LM) som kommer svinsende forbi:
LM: -pappa, det er jo France Inter jo! (Fransk radiokanal av det seriøse slaget.)
Pappa (forklarer litt om radio og TV og spør): - hvorfor trodde du det?
LM: - fordi de snakker om Nicolas Sarkozy
Pappa: - han er litt som en konge i Frankrike han, og da snakker de om ham overalt.
LM: - det var litt rart...
LM: -pappa, det er jo France Inter jo! (Fransk radiokanal av det seriøse slaget.)
Pappa (forklarer litt om radio og TV og spør): - hvorfor trodde du det?
LM: - fordi de snakker om Nicolas Sarkozy
Pappa: - han er litt som en konge i Frankrike han, og da snakker de om ham overalt.
LM: - det var litt rart...
16 mai 2007
Jeg kan noe som ikke du Cannes
My Blueberry Nights med Norah Jones åpner i dag den 60. filmfestivalen i Cannes. Vi vet at Cannes er stilett på rødt teppe, stjernesmil som kappglitrer med sol og edle stener og et eksklusivt fesjå. (Apropos fesjå - jeg hadde ikke hatt synderlig mye imot å bli flue for en dag når Oceans 13 - gjengen slentrer oppover det berømte teppet, det ville sannsynligvis vært eneste sjanse til å få et glimt av så mye som hælen til George Clooney. Med mindre sikkerhetstiltakene også er rettet mot fluene. ) Vi vet at mange av filmene, smale som brede, vil komme til en kino nær oss. Her er et par ting ikke så mange vet om Cannes i disse dager:
- To tonn hummer, 800 kg languster, tre tonn fisk, 350 kg foie gras, 50 kg kaviar, 40 tonn frukt og grønnsaker, 250 kg sjokolade, 15 000 flasker champagne og 8 500 flasker vin grands crus serveres under festivalen - på Hôtel Majestic alene. Realt eta- og drikkegilde med andre ord!
- Tre tonn klær vaskes daglig. 10 000 kjoler og smokinger renses daglig på ett av renseriene. 25 000 såper sørger for rene og pene mennesker under festivalen og de samme menneskene er med på å produsere 2,6 millioner tonn søppel!
- 25 000 planter pryder Croisetten og 150 blomsterbuketter settes daglig sammen på Carlton alene.
- Det tidligere omtalte 60 m lange røde teppet skiftes tre ganger daglig.
- Mer enn 150 yachter "pryder" Cannes-bukta, de fleste av det porno slaget. Verstingen i år er innpå 80 meter lang og 15 meter bred.
Det koster å væra kar. Visstnok skal flere av Oceans 13-gjengen benytte anledningen til å sette fokus på situasjonen i Darfur. I det lyset burde hummeren og champagnen få en viss bismak, for ikke å si settes i vrangstrupen. Og øko-Cannes? Not! Snurr film!
- To tonn hummer, 800 kg languster, tre tonn fisk, 350 kg foie gras, 50 kg kaviar, 40 tonn frukt og grønnsaker, 250 kg sjokolade, 15 000 flasker champagne og 8 500 flasker vin grands crus serveres under festivalen - på Hôtel Majestic alene. Realt eta- og drikkegilde med andre ord!
- Tre tonn klær vaskes daglig. 10 000 kjoler og smokinger renses daglig på ett av renseriene. 25 000 såper sørger for rene og pene mennesker under festivalen og de samme menneskene er med på å produsere 2,6 millioner tonn søppel!
- 25 000 planter pryder Croisetten og 150 blomsterbuketter settes daglig sammen på Carlton alene.
- Det tidligere omtalte 60 m lange røde teppet skiftes tre ganger daglig.
- Mer enn 150 yachter "pryder" Cannes-bukta, de fleste av det porno slaget. Verstingen i år er innpå 80 meter lang og 15 meter bred.
Det koster å væra kar. Visstnok skal flere av Oceans 13-gjengen benytte anledningen til å sette fokus på situasjonen i Darfur. I det lyset burde hummeren og champagnen få en viss bismak, for ikke å si settes i vrangstrupen. Og øko-Cannes? Not! Snurr film!
03 mai 2007
28 april 2007
Aliens
Hver dag kl. 11.30 fylles stille bydelsgater av larmende horder av fremmedartede vesener som inntar en enhetlig form av masse i bevegelse. Minutter senere bølger massen inn på den lokale matbutikken og sprer seg som store, subbende maur blant hyllene før de former svarte køer foran kassene. En annen stakkar som våger / forviller seg ut, for ikke å si inn i butikken, på dette tidspunktet, bør enten flykte (hvilket kan kreve sin kvinne, siden man da gjerne blir kjerringa mot strømmen - eller mot en udelelig masse) - eller trekke pusten dypt og hive seg ut i det. Velger man det siste, kan det være interessant å fordrive tiden i den svarte kassakøen med å observere hva disse vesenene liker å spise:
Meny 1: Jordbær, fitness snacks og designervann.
Meny 2: Sandwich og juice, iste eller brus.
Meny 3: Pølse i mini-baguette, pizzastykke eller nudler og brus (cola) eller øl.
Meny 4: Snacks, kjeks og/eller godis og cola eller drikke med enda høyere koffeininnhold.
Meny 5: Babymat fra glass (!!).
Siden jeg neppe kan kalles en kostholdsekspert, skal jeg avstå fra å kommentere menyene (den observante leser vil allikevel notere seg en vag form for rangering). Men meny nr. 5 må dog sies å være den mest overraskende. Og meny nr. 4 ser ut til å selge best.
Når massen løser seg opp - eller jeg justerer blikk og fantasi - ser jeg at det er vesener med høy gjenkjennelsesfaktor og variasjonsgrad som jeg om noen år får to av i mitt eget hjem. Det er unektelig lenge siden jeg var der selv, men jeg har i høyeste grad vært der. Tar jeg retrospekt/nostalgibrillene på, ser jeg at mye har forandret seg (eller jeg har forandret meg), men jeg ser også meg selv i blikkene, uttrykkene, armene som er låst i hverandre. Jeg hører meg selv i knisingen, ropingen, kommentarene og de fortrolige samtalene - om gutter & sånn. Jeg husker følelsen av enhet og ensomhet og veien mot individualitet. Jeg husker følelsene.
Og jeg husker matpakka med brunost og Totenpølse og ingen eller begrenset adgang til matbutikken.
Meny 1: Jordbær, fitness snacks og designervann.
Meny 2: Sandwich og juice, iste eller brus.
Meny 3: Pølse i mini-baguette, pizzastykke eller nudler og brus (cola) eller øl.
Meny 4: Snacks, kjeks og/eller godis og cola eller drikke med enda høyere koffeininnhold.
Meny 5: Babymat fra glass (!!).
Siden jeg neppe kan kalles en kostholdsekspert, skal jeg avstå fra å kommentere menyene (den observante leser vil allikevel notere seg en vag form for rangering). Men meny nr. 5 må dog sies å være den mest overraskende. Og meny nr. 4 ser ut til å selge best.
Når massen løser seg opp - eller jeg justerer blikk og fantasi - ser jeg at det er vesener med høy gjenkjennelsesfaktor og variasjonsgrad som jeg om noen år får to av i mitt eget hjem. Det er unektelig lenge siden jeg var der selv, men jeg har i høyeste grad vært der. Tar jeg retrospekt/nostalgibrillene på, ser jeg at mye har forandret seg (eller jeg har forandret meg), men jeg ser også meg selv i blikkene, uttrykkene, armene som er låst i hverandre. Jeg hører meg selv i knisingen, ropingen, kommentarene og de fortrolige samtalene - om gutter & sånn. Jeg husker følelsen av enhet og ensomhet og veien mot individualitet. Jeg husker følelsene.
Og jeg husker matpakka med brunost og Totenpølse og ingen eller begrenset adgang til matbutikken.
24 april 2007
Green Heart of Europe
Vi bor i Europas grønne hjerte*. Det lyder ganske fint - og det er nok det de som styrer og steller med turisme her i landet håper at mange reiselystne skal synes også. Jeg medgir at Luxembourg, a.k.a. Disneyland, ikke er det mest opplagte reisemålet, samtidig gir jeg forfatterne bak slagordet dobbelt rett:1. Det er grønt her. Våren er grønnere enn grønn. Jeg håper man ikke kan få overdose av sol & grønt...
2. Vi er i hjertet av Europa, ikke først og fremst geografisk, men politisk. Lille Lux har på få år vokst seg stor i Europa, i skyggen av tunge tyske graner og dominerende fransk ekeskog. Der det for bare et tiår siden stort sett var åkre og - ja, grønt - vokser nå istedet EU-institusjonene som mektige, vidtfavnende plataner i betong og glass. Men noen steder, mellom betong og glass, biter standhaftige sauer seg fortsatt godt fast i gresset, som for å bekrefte at ja - hjertet er grønt.
Og hjertet mitt - det banker nok litt for Lille Lux, litt grønt...
*(Visstnok påberoper både Latvia og Slovenia seg å være Europas grønne hjerte også - feel free to do the tour)
20 april 2007
13 april 2007
12 april 2007
06 april 2007
Sør-franske trappetrinn
Rockette snakker om trapper - å sitte i en trapp og bare være til... Vår lille sør-franske by burde være særdeles velegnet til dette formålet. 1) Det er lettere å bare være til her... 2) Den er en trappeby, du kommer ikke utenom dem. De er fine, men de er som regel veien, ikke målet. De tar deg opp i høyden. Der du kan myse mot solen, ta inn duften av pinjetrær og se Korsika på en klar dag. De tar deg ned til havet. Der du kan spise is, dingle med bena og se på båtene som dupper. Vi går i dem, peser i dem, løper i dem, hopper i dem - ett trinn av gangen eller to. Men jeg tror ikke vi sitter nok i dem.
Jeg har andre steder - noen av dem kan noen ganger kalles trappetrinn. Disse snirkler seg gjennom Nice:
Harmonia Mundi, en oase av en liten platebutikk langt fra bygatelarmen. Første gang jeg ramlet inn der, gikk jeg etter musikken - og kjøpte den. De spiller musikk jeg får lyst på, de har et bord du kan synke ned ved for å bla i bøker, og de har mennesker med smil og peiling bak disken.
Les Fées de la Création - en annen bitteliten oase - for unge, franske designere som vil opp og fram og for design- men ikke Gucci-interesserte forbipasserende. Innehaversken er usedvanlig søt, klærne, skoene, veskene og smykkene er spennende, morsomme og originale. Til og med prøverommet er en liten oase. Denne kombinasjonen får deg i godt humør, særlig når den også resulterer i et vellykket impulskjøp signert Fanny fra Nîmes.
Vin sur Vin - eller 20 / Vin - vår favorittrestaurant. Den ligger sentralt men allikevel litt bortgjemt, utenfor turisters allfarvei. Navnet er et ordspill. 20 på fransk er vingt og uttales som vin (vin). I det franske karaktersystemet er (var?) 20/20 (vingt/vingt) toppkarakter (den henger høyere enn vindruene og ble meg aldri forunt). Vinen er vellagret og velsmakende, maten vellaget og velsmakende og kelnerne kjappe og velformulerte. Vin er gjennomgangstema, og synes du vinen er god, kan du kjøpe den med hjem. Når de så har den beste desserten ever - ja, da blir jeg sittende godt i det trappetrinnet og bare være til. Sprø, gylne nem fylt med smeltet toblerone og kokte, lett grillede pærer. Nem - nam!
Allikevel - med så god tilgang på virkelige trappetrinn, burde vi prøve å sitte mer i dem. Bare sitte.
Jeg har andre steder - noen av dem kan noen ganger kalles trappetrinn. Disse snirkler seg gjennom Nice:
Harmonia Mundi, en oase av en liten platebutikk langt fra bygatelarmen. Første gang jeg ramlet inn der, gikk jeg etter musikken - og kjøpte den. De spiller musikk jeg får lyst på, de har et bord du kan synke ned ved for å bla i bøker, og de har mennesker med smil og peiling bak disken.
Les Fées de la Création - en annen bitteliten oase - for unge, franske designere som vil opp og fram og for design- men ikke Gucci-interesserte forbipasserende. Innehaversken er usedvanlig søt, klærne, skoene, veskene og smykkene er spennende, morsomme og originale. Til og med prøverommet er en liten oase. Denne kombinasjonen får deg i godt humør, særlig når den også resulterer i et vellykket impulskjøp signert Fanny fra Nîmes.
Vin sur Vin - eller 20 / Vin - vår favorittrestaurant. Den ligger sentralt men allikevel litt bortgjemt, utenfor turisters allfarvei. Navnet er et ordspill. 20 på fransk er vingt og uttales som vin (vin). I det franske karaktersystemet er (var?) 20/20 (vingt/vingt) toppkarakter (den henger høyere enn vindruene og ble meg aldri forunt). Vinen er vellagret og velsmakende, maten vellaget og velsmakende og kelnerne kjappe og velformulerte. Vin er gjennomgangstema, og synes du vinen er god, kan du kjøpe den med hjem. Når de så har den beste desserten ever - ja, da blir jeg sittende godt i det trappetrinnet og bare være til. Sprø, gylne nem fylt med smeltet toblerone og kokte, lett grillede pærer. Nem - nam!
Allikevel - med så god tilgang på virkelige trappetrinn, burde vi prøve å sitte mer i dem. Bare sitte.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
