Lang stang

Forrige innlegg minnet meg på en episode på Sankthanshaugen for noen år siden.
Jeg trasket hjemover. Foran meg gikk en mann og trillet sykkelen sin. Det som fikk meg til å legge ekstra merke til ham, var at han var drøye to meter og usannsynlig tynn. Idet jeg skulle passere ham, stakk han til min store forskrekkelse ansiktet klin oppi mitt og skrek "LANG STANG!!"

Etter den første forskrekkelsen, lo jeg ukontrollert hele veien hjem og i mange dager etterpå. Det gjør jeg forsåvidt fortsatt når jeg tenker på det.

Aliens

Hver dag kl. 11.30 fylles stille bydelsgater av larmende horder av fremmedartede vesener som inntar en enhetlig form av masse i bevegelse. Minutter senere bølger massen inn på den lokale matbutikken og sprer seg som store, subbende maur blant hyllene før de former svarte køer foran kassene. En annen stakkar som våger / forviller seg ut, for ikke å si inn i butikken, på dette tidspunktet, bør enten flykte (hvilket kan kreve sin kvinne, siden man da gjerne blir kjerringa mot strømmen - eller mot en udelelig masse) - eller trekke pusten dypt og hive seg ut i det. Velger man det siste, kan det være interessant å fordrive tiden i den svarte kassakøen med å observere hva disse vesenene liker å spise:

Meny 1: Jordbær, fitness snacks og designervann.
Meny 2: Sandwich og juice, iste eller brus.
Meny 3: Pølse i mini-baguette, pizzastykke eller nudler og brus (cola) eller øl.
Meny 4: Snacks, kjeks og/eller godis og cola eller drikke med enda høyere koffeininnhold.
Meny 5: Babymat fra glass (!!).

Siden jeg neppe kan kalles en kostholdsekspert, skal jeg avstå fra å kommentere menyene (den observante leser vil allikevel notere seg en vag form for rangering). Men meny nr. 5 må dog sies å være den mest overraskende. Og meny nr. 4 ser ut til å selge best.

Når massen løser seg opp - eller jeg justerer blikk og fantasi - ser jeg at det er vesener med høy gjenkjennelsesfaktor og variasjonsgrad som jeg om noen år får to av i mitt eget hjem. Det er unektelig lenge siden jeg var der selv, men jeg har i høyeste grad vært der. Tar jeg retrospekt/nostalgibrillene på, ser jeg at mye har forandret seg (eller jeg har forandret meg), men jeg ser også meg selv i blikkene, uttrykkene, armene som er låst i hverandre. Jeg hører meg selv i knisingen, ropingen, kommentarene og de fortrolige samtalene - om gutter & sånn. Jeg husker følelsen av enhet og ensomhet og veien mot individualitet. Jeg husker følelsene.
Og jeg husker matpakka med brunost og Totenpølse og ingen eller begrenset adgang til matbutikken.

Skinostalgi

Frisørsalongen på hjørnet er av det slitne slaget, til og med de lilla permanenthodene glimrer med sitt fravær. Jeg er litt usikker på hvem sine hoder de ønsker å få under saksen med den nye vindusutstillingen, men de kan i hvert fall få ett poeng for originalitet og ett til for rimelig løsning. To par glassfiberski med tilhørende staver ble sikkert euforiske over å bli hentet fra støvete kjellermørke og opp i lyset, men lykken ble akk så kortvarig i det de straks ble forvist bak glass sammen med - uforståelig nok - et par sjampoflasker. Kan tenke meg det rykket lengselsfullt i tuppene da snøfillene virvlet rundt i går. Men snøen, den ertekroken, forsvant før skiene rakk å hente fram igjen følelsen av å synke ned i nysnø. Så nå står de der og sturer, like ørkesløse og rustne som frisørsaksene.

Jeg deler ikke skienes fornemmelse for sne. Ikke ti ville hester kunne få meg til å sette meg i bilen og kjøre en 6-7 timer + et par til i stampe for å komme til snømekka i Sveits eller Frankrike slik som horder av luxemburgere forbereder seg på nå som karnevalferien står for døren. Nei, ikke ti ville hester...men kanskje to snille jenter. De har mye større drakraft...

Men litt empati har jeg dog, selv med et par ski bak glass, og jeg tok turen sammen med dem tilbake til glansdagene for en tjue års tid siden. Skienes glansdager altså (frisørens også, for alt jeg vet) - jeg kan ikke påstå jeg noensinne har hatt glansdager på ski. Men disse lignet i hvert fall på mine egne den gangen jeg snørte min sekk og spente mine ski og trofast noterte lysløypekilometre for å få merke. Belønningen var appelsinen i sekken, ekstrabelønningen en sukkerbit som ble dyttet godt ned i appelsinen og straks bredte sin sødme. Og autografen til Pål Gunnar bredte rødme.

At et utstillingsvindu i en frisørsalong skulle gi meg et anfall av nostalgi - attpåtil skinostalgi - var høyst uventet. Kanskje ikke ønsket effekt for salongen - men hva hadde de regnet med, egentlig?

Hva er det med Breakfast Club?

Først - hva er det egentlig med dette 80-tallet som gjør at vi som vokste opp i det ynder å gå ned mimreveien? Eller er det slik uansett hvilket tiår vi gikk fra barn til cirka voksne? Her en kveld hadde vi ingenting bedre fore enn å mimre fra kinolerretet. Hvilken film forbinder du mest med 80-tallet? Her i gården var svaret ganske klart - Breakfast Club. Om fem høyst ulike unge mennesker som ufrivillig må oppholde seg i samme rom en hel dag. Judds hundeøyne, Mollys trutmunn og Allys sku(m)leblikk under luggen. Men - hva er det egentlig med denne frokostklubben da? Vi fant ut at vi faktisk bør se den igjen for å se om vi finner svaret. Andre kinoer langs mimreveien viste den kvelden En offiser og en Gentleman, Top Gun og Saint Elmos Fire. Er det ikke da ganske pussig* at jeg i dagene etter hørte Up Where we Belong, Take my Breath Away og Saint Elmos Fire opptil flere ganger på radioen? Når det gjelder sistnevnte, var det visst noe med den filmen også, men det husker jeg i hvert fall ikke (bare Rob Lowe), men låta sitter visst. Og hvis noen nå har glemt musikken fra Breakfast Club - Don't you Forget...about me (Simple Minds).

* Dette kan sikkert delvis tilskrives franske radiokanalers hang til mimring, i særdeleshet kanalen Nostalgie. I Frankrike er forøvrig virkelig de gamle eldst, i hvert fall sangere. To aktuelle og svært gode eksempler på det er ingen ringere enn Charles Aznavour, on tour & still going strong, 82 år gammel, og Mireille Mathieu, som som 60-åring har forandret seg mistenkelig lite (det gjelder også bolleklippen), om hun enn er noe stivere til beins og i maska. Avsporing.

- Dear Mr. Vernon, we accept the fact that we had to sacrifice a whole Saturday in detention for whatever it is we did wrong, but we think you're crazy for making us write an essay telling you who we think we are. You see us as you want to see us, in the simplest terms, in the most convenient definitions. But what we found out is that each one of us is a brain, and an athlete, and a basketcase, a princess, and a criminal. Does that answer your question? Sincerely yours, The Breakfast Club.