Høw ridiculøus!

Sønic Visions Festivål. Spot øn Denmårk. 2 days 25 bånds.

Kan noen være så utsøkt vennlige å forklare denne latterlige bruken av ø og å for meg?? Skal det liksom være kult?? De skulle bare visst hvor teit og poengløst det både ser og høres ut å stæsje det engelske språket med en skråstrek her og en liten runding der. Ikke er det første gangen jeg ser det heller, yoghurten Fjørd er et annet eksempel (jeg har ikke smakt den - prinsipp).

Så neimen om jeg skal på noen festivål! Høwever Sønic! Ikke for å se danske Murder, belgiske An Orange Car Crashed (ikke noe rart forresten, til opplysning er belgiere elendige sjåfører!), norske Superfamily (min egen får holde) eller lokale Glitter and Trauma (pussig kombinasjon - men jeg kan tenke meg opplevelsen ville vært mer traumatisk enn glitrende).

Autentisitet

"A mes yeux, le Luxembourg s'est toujours voilé derrière un masque, derrière un vernis difficile a percer. Le Luxembourgeois est si distant: les rares personnes ouvertes au dialogue ne se donnent pas facilement. Or celles qui se donnent à voir ne m'intéressent pas et celles que j'aimerais percer à jour ne se donnent pas. C'est un constat que j'ai pu vérifier en m'installant à Lyon. Alors, au contact des Lyonnais avec lesquels le rapport est aisé, sans détour et franc, je me suis rendue à l'évidence que ma perception des choses n'était pas erronnée."-

"I mine øyne har Luxembourg alltid gjemt seg bak en maske, bak et lag det er vanskelig å trenge gjennom. Luxemburgeren holder avstand: de få som er åpne for dialog er ikke lett synlige. De som viser seg, interesserer meg ikke og de som jeg ønsker å trenge gjennom til viser seg ikke.
Sannheten i denne påstanden kunne jeg kontrollere da jeg kom til Lyon. Der, i kontakt med mennesker det var fritt og ukomplisert å forholde seg til, ble jeg klar over at min oppfatning ikke var feil."

- Corina Ciocârlie, rumensk forfatter bosatt i Luxembourg*

Hun har rett. Dette er hva jeg har komme fram til: Jeg ser masken og laget som mangel på identitet, nasjonalitet og autentisitet. Stakkars Luxembourg, hvordan kan hun ha sjanse til å finne dette når nesten halve befolkningen er utlendinger og rundt 100 000 til strømmer over grensene hver dag for å jobbe. Gjennom mangfold? Kanskje, men mangfold i en rik manns verden blir lett uniformt. Når jeg flytter videre, til Lyon eller andre steder, vil jeg lete etter autentisitet. I landet. I menneskene.

*Vedlegget i gårsdagens avis, som sitatet er hentet fra, heter passende nok "Identitet og nasjonalitet".

Med utebrillene på

Når du flytter til det store utland, er et par nye briller en del av velkomstpakken. Med utebrillene på nesen, ser du gamlelandet gjennom nye glass. Enkelte sider ved det blir tydeligere, andre mer flytende, noen sider vil du helst ikke se, andre ser du rett og slett ikke mens atter andre blir rent ut rosenrøde.

Mine utebriller har lært meg å sette (mer) pris på ganske mye, for eksempel norsk ammekultur. Etter samme spørsmål fra omtrent ti forskjellige personer på barselavdelingen her i Lux - "skal du amme og i så tilfelle hvor lenge" - ble jeg bare kjent som "hun som skal amme minst ett år". Nå skal det sies at jeg besvarte spørsmålet på en heller demonstrativ måte, som en motvekt til alle de som bare pakker vekk puppen med en gang som den største selvfølge. Og nå snakker jeg om hva det er kultur for og ikke, andre sider ved amming lar jeg ligge.

Jeg holdt løftet mitt med glans, men må innrømme at jeg gjorde det mer diskret enn jeg ville gjort i Norge. Denne aktiviteten avstedkom adskillig flere blikk fra forbipasserende enn hjemme, særlig da det etter hvert ble en ganske stor baby som forsynte seg. Og jeg, jeg prøvde å legge inn en passe dose selvfølgelighet, sikkert ispedd trass, i mitt eget blikk tilbake. Noen blikk var anerkjennende også altså, la meg forte meg å si det.

Derfor var det så befriende deilig da jeg i går så en mor* amme en ganske stor baby mens hun gikk på gaten i fin sommerkjole og lo mot sin mann. Det ble jeg i veldig godt humør av.


* Hvis jeg skal gjette, var denne moren av sør-amerikansk opprinnelse...

Der hvor solen aldri skinner

Lillesøs (2), i det hun åpnet døren i dag tidlig: "Se mamma! Lys! Lys! Det er lys på trærne!"
Mamma: "Ja, lille venn, det er solen det".

Hilsen fra Luxembourg, landet der solen (nesten) aldri skinner

Frauenparkplatz

At man har egne parkeringsplasser for funksjonshemmede er en selvfølge (og kanskje de som misbruker dem burde få en behandlig som får dem til å ligne mannen i illustrasjonen - og ja, nå er jeg diskriminerende nok til å anta at flest menn urettmessig stjeler disse plassene...).

At Ikea og etter hvert andre parkeringsplasser har familieparkering, er også helt på sin plass.

Men Frauenparkplatz? Hva skal man synes om det? Man kan som kvinne ha minst tre reaksjoner:

1) Parkere elegant på en umerket parkeringsplass, stige verdig ut med nesen en smule i sky og marsjere foraktelig og full av rettferdig vrede forbi kvinneparkeringsplassene. Når man kommer hjem, forfatter man en velkomponert og velfundert klage til Likestillingsombudet.
2) Juble og/eller trekke et lettelsens sukk og kjøre skamløst rett inn.
3) Fnyse indignert i likestillingens navn, men allikevel være dobbeltmoralsk nok til å parkere der.

Jeg må nok bare innrømme at jeg tilhører siste kategori, men at jeg noen ganger (vel og merke hvis det er flust av andre parkeringsmuligheter), tar en modifisert variant av ener'n.

I rettferdighetens - og kvinners sikkerhets - navn, grunnen til at disse plassene er plassert nærme utgangen er neppe at vi skal slippe å gå så langt på høye hæler. De er også oftere videoovervåket enn andre parkeringsplasser.

Og alle som skal hente bilen i et tomt parkeringshus sent om kvelden og har glemt hvor de satte bilen vet hvor guffent det er! Moralen? Kanskje å ikke se rødt (i dobbelt forstand) med en gang.

Lazing on a Sunday afternoon

Som tatt rett ut av en Brelett reklame syklet vi nynnende av gårde med tyske stier under hjulene mens vi vinket muntert til Luxembourg på den andre siden av en søndagsdoven Moselelv. Vi beundret vinranker med blanke struttende druer som formelig ba om å bli plukket og skottet på svanene som satte stumpen i været uten blygsel. Idyllen ble raskt brutt i det den gikk over til en campingplass som strakk seg så langt øyet kunne se og – fryktet vi – enda lenger, for eksempel langs hele Moselelven. Det var et yrende campingliv, med grilling, mekking og drekking. Grilldressen så ut til å være like obligatorisk her som hjemme. De som kastet den, hadde gjerne en viss pondus, tanga og interessante tatoveringer. Vi passerte blomstrende, velpleide campinghager, gjerne dekorert med flagg og vimpler, små vindduppetitter (eller gå-rundter som vår datter kaller dem) i muntre farger og fasonger, falske kråker og ekte hunder. Jeg stusset over at hagegnomene glimret med sitt fravær, de hadde liksom passet så godt inn der. Vi gled forbi et eldre ektepar, som i en dogmefilm. Han satt og stirret ufravikelig på en radio. Hun satt ti meter bortenfor og kjederøkte. Men mange hoder løftet seg fra campingsengene og smilte forbløffet da vi kom forbi, for en sykkelvogn med to barn i er et sjeldent syn på disse kanter. Moselelven er ikke bare et mekka for happy campers, men også for motorbåt- og vannsportentusiaster. Båtene vi passerte hadde velklingende navn som Natascha.

Men så bredte vinland seg ut foran oss igjen, og det var bare å sykle rett inn i det, blant vakre vinranker hvis farge skiftet navn fra pinot blanc til pinot noir. Og akkurat i det vår søken etter et egnet sted for lunsj i det grønne antok et hint av desperasjon, åpenbarte en grønn eng ved elven seg. Som om ikke det var nok, sto det et velplassert, stort lønnetre på den. Jeg trasket ned dit mens jeg latet som jeg løp lett med flagrende hvite lingevanter og stråhatt. Duk dekk deg – med gode oster, godt brød, vin og søtsaker. Druer måtte vi besørge på annet vis – slang for voksne = drueslang fra vinranker. Lavt hang de og søte og deilige var de. Jeg var litt usikker på allemannsrettens funksjon i Tyskland og dukket ned i det høye gresset da en politibåt tøffet forbi på elven. En luxembourgsk sådan… Men etter litt lokal musserende ble jeg tøff i trynet og bykset inn i maisåkeren for å gå på maisslang.

Det hadde vært en fin søndag på landet.

Matprat

På tide med matprat igjen. Vi er jo tross alt rimelig matglade - og mindre glede blir det ikke av å bo her*. Jeg har tidligere raljert om det høyst velassorterte og fråtsende - nei jeg mener fristende - utvalget i butikkene, hvor vi blir stående foran hyllene (alle generelt, champagnehyllene spesielt) med tindrende tinntallerkenøyne - som barn foran godtedisken. Jeg har også himlet med øynene over avansert matkultur i skoler og barnehager. Jeg har ikke lagt ut om store restaurantopplevelser, men det er ikke fordi det er mangel på dem. Jeg har derimot lagt ut et menyforslag. Det jeg nå har bitt meg merke i, er hvordan dette sterke matfokuset på særdeles fornøyelig og karakteristisk vis sniker seg inn der du minst venter det. I politikken, der en president i en osterepublikk blir satt på uante prøvelser. I historien, når deltakerne i et quiz-show får følgende spørsmål: - hvilken av disse personene kunne ha spist middag med Louis XIV? (på norsk ville nok ordlyden vært en annen, à la - hvilken av disse personene levde samtidig med Louis XIV?...). Og særdeles brillefint i en brillebutikk - når det bedyres at du hvis du finner samme produkt billigere et annet sted ikke bare får pengene tilbake - men en flaske champagne på kjøpet. Hva forteller dette oss? Elementary, my dear Watson - for franskmenn flest er mat mer enn mat. De har skjønt det, de!

Hmmm. Matblogg neste?

* Jeg ser i denne sammenhengen Lux nærmest som en del av Frankrike - unnskyld Lux...

Green Heart of Europe

Vi bor i Europas grønne hjerte*. Det lyder ganske fint - og det er nok det de som styrer og steller med turisme her i landet håper at mange reiselystne skal synes også. Jeg medgir at Luxembourg, a.k.a. Disneyland, ikke er det mest opplagte reisemålet, samtidig gir jeg forfatterne bak slagordet dobbelt rett:

1. Det er grønt her. Våren er grønnere enn grønn. Jeg håper man ikke kan få overdose av sol & grønt...

2. Vi er i hjertet av Europa, ikke først og fremst geografisk, men politisk. Lille Lux har på få år vokst seg stor i Europa, i skyggen av tunge tyske graner og dominerende fransk ekeskog. Der det for bare et tiår siden stort sett var åkre og - ja, grønt - vokser nå istedet EU-institusjonene som mektige, vidtfavnende plataner i betong og glass. Men noen steder, mellom betong og glass, biter standhaftige sauer seg fortsatt godt fast i gresset, som for å bekrefte at ja - hjertet er grønt.

Og hjertet mitt - det banker nok litt for Lille Lux, litt grønt...

*(Visstnok påberoper både Latvia og Slovenia seg å være Europas grønne hjerte også - feel free to do the tour)

Cacharelbarn

Jeg har fått med meg noe om to motebegivenheter i Tigerstaden med hver sin prinsesse tilstede. Mitt blikk på mote er fra en ganske annen arena, men med svært høy prinsessefaktor:

Antrekk 1:
Rosa foldeskjørt, rosa semsket kåpe med pelskant, filthatt med roser på bremmen og hvite støvler med pelskant. Det gjør seg med korketrekkerkrøller som stikker ut under hatten.

Antrekk 2:
Brun, gjerne rutete ullkjole, nystrøket lyseblå bluse, lyseblåe strømpebukser, beige ullkåpe og pent knyttede brune småsko. Håret bør også være brunt, men i hvert fall glatt og klippet rett av i nakken, pent holdt på plass av nøytrale spenner. Et Burberry skjerf vil være prikken over i'en.

Antrekk 3:
Jeans med glitter, olajakke med leopardkant, hvite joggesko med glitter og dansende hestehale.

Modellene er noget ustrukturerte og gir blanke i om antrekket er praktisk for sandkassa eller ei. De gir også blanke i om antrekkene er kjøpt hos Little V.I.P (Dior, Cacharel) eller rett og slett hos allestedsnærværende H&M. De gir derimot ikke blanke i fargevalget, og de i brunt, har antageligvis foreldre som overstyrer dem. Rosa ruler! Parkdresser og ullundertøy har ingen hørt om - kulde og regn er innevær for Cacharelbarn!

"Luxembourg has been good to us"

Da vi flyttet hit for halvannet år siden, spurte vi amerikanske Catherine om hvordan hun trivdes i Lux. Hun trakk litt på det og sa - Luxembourg has been good to us - to put it that way. Hvis noen spør meg nå, stjeler jeg ordene hennes.

Lux er - rikt, trygt, strukturert, tilrettelagt, enkelt og ...komfortabelt.
Lux har - goder i hopetall, særlig for familier. Eks.: Jo flere barn, desto høyere stønader (nei, vi skal ikke ha flere barn...).
Lux er - bittelite (str. Snåsa) og litt rart, sentralt i Europa i dobbelt forstand, veldig internasjonalt.
Lux har - kultur, innbefattet meget(!) god mat og vin (Mosel renner også innom her), fransk innflytelse og mye grønt ("The Green Heart of Europe").
Lux er - max en halvtime fra Frankrike, Tyskland og Belgia.
Lux mangler - sjarme, sjel , spenning og sol (OK, satt på spissen, men det var litt morsomt å bruke klisjéer på -s). Og gode arkitekter.
Lux har for mye - vann. Og feilen er at det er i luften.

Kanskje alle disse s-ene er grunnen til at Catherine fra Brooklyn, NYC trakk litt på det, og den observante leser vil skjønne at jeg nok også gjør det. Hva som er sjarme & sjel og hvor viktig det er, er jo opp til hver og en å definere, men for meg har det i et land i hvert fall med kombinasjonen natur, kultur, arkitektur, og - såklart - mennesker å gjøre. Hvilket får meg til å spekulere på om det internasjonale samfunnet og den medfølgende gjennomtrekken spiller inn. Eller - kanskje er det som med appetitten som kommer mens man spiser - sjarmen kommer mens man bor her...