Av og til må man bare si det

Bli ferdig nå da, tenkte jeg utålmodig mens damen hos bakeren svinset rundt en kunde som tilsynelatende ikke skulle ha noe. Jeg aktet ikke å miste bussen, bussene er dessuten særdeles upålitelige her nede i sør og det er slettes ikke godt å vite når de dukker opp. Omsider svinset hun i min retning, og endatil kniste hun. Det var på tide, snøftet jeg til meg selv.

- Det er forloveden min, hvisket hun halvt forklarende, halvt unnskyldende.
Jeg ble straks litt mildere stemt. Så klarte hun ikke å holde seg:
- Han er kjærligheten i livet mitt! utbrøt hun.
- Han og sønnen vår. Jeg er så lykkelig!
Ordene kom rolig og enkelt, men intenst, og hun strålte. Jeg trodde henne og ble enda mildere stemt.

- Av og til må man bare si det, avsluttet hun.

Jeg rakk bussen, men det hadde visst ikke vært så farlig allikevel.

She joined the navy

Hun er 90 år og snart ved veis ende. Er litt engstelig nå, for å være alene i det store huset som er hjemme og som huser henne og mer enn 50 år med liv og minner, men som har blitt for stort og uhåndterlig og kanskje litt skremmende. Engstelig for å være alene punktum. Og engstelig for den store endringen det ville være å komme på gamlehjem, samtidig som hun blomstrer opp litt på daghjem. Engstelig for ikke å vite hva som skjer eller hva som nettopp har skjedd. For det blir så fort borte, det som nettopp har skjedd, så veldig fort borte... Og det blir for vanskelig å skille dagene fra hverandre og å forholde seg til innholdet i dem. Da blir verden et ganske forvirrende sted.

Hun spiser ikke mat med mindre noen er der og spiser den sammen med henne. Hun fortviler når hun får vin i gave, for hun drikker jo ikke alene - men kanskje har hun glemt at hun gjør jo det. Velsigne henne og whatever it takes for å takle dagen.

Jeg var så heldig å bli kjent med henne mens hun ennå var ung og sprek og et par og åtti. Høy og flott og rank i ryggen, med flagrende gevanter og flagrende hender og en sterk stemme som bar over alles, med en munter og slående replikk eller med sang. Varm og raus og så veldig levende. Jeg har neppe møtt noen mer vital person, uansett alder, det er ikke overvettes mange av dem.
Og det er bildet som sitter fast.

Hun har forlengst kommet dit at alt var mye bedre under krigen. Og da var hun også ung og sprek og høy og flott og rank i ryggen, og slik gikk hun inn i den norske marinen i England. Akkurat det kan få fram noe av den livslange kraften og vitaliteten i henne, og med ganske sikker røst og armene hevet synger hun, med så mange da capo vi bare vil ha:

We joined the Navy to see the world
And what did we see? We saw the sea
We saw the Pacific and the Atlantic
But the Atlantic isn't romantic
And the Pacific isn't what it's cracked up to be

We joined the Navy to do or die
But we didn't do and we didn't die
We were much too busy looking at the ocean and the sky
And what did we see? We saw the sea
We saw the Atlantic and the Pacific
But the Pacific isn't terrific
And the Atlantic isn't what it's cracked up to be

(Fra filmen "Follow the Fleet" fra 1936 med Astaire / Gingers)


Velsigne henne.

(U)foranderlig

Mye er uforanderlig. Fra balkongen vår er mye uforanderlig. Kirketårnet, som enten kan virke lett invaderende eller behagelig og på et vis betryggende - vi velger det siste - og bakenfor det blinker fyrtårnet på Cap Ferrat utrettelig.

Bygården vis-à-vis har skiftet farge, men bak de nygule veggene konstaterer vi at den biske Bernard fortsatt selger grønnsakene sine på gateplan. Over ham, henger fortsatt Tarzan i underbuksa ut gjennom vinduet og inntar sine lunsjer som han hiver restene av på gata under. Ut av vinduet henger også et flunkende nytt badehåndkle på utstilling, det prydes av en steilende hingst og noe som er til forveksling likt Taj Mahal i bakgrunnen. Tør vedde på han er stolt av denne nyervervelsen, den gamle hingsten begynte nemlig å bli rimelig charcoal... Og Tarzan - tja, han kan vel neppe kalles en hingst, så til tross for paraderingen i underbukse og vifting med ymse våpen, velger vi å tro at han er relativt harmløs.

Over ham igjen, har James Dean wannabe, omsluttet av mystiske røykringer, flyttet. Røykringer kan det fortsatt være, til og med enda mer mystiske, men gedigne skrå parasoller beskytter for innsyn kanskje nettopp fordi de nye beboerne ikke nødvendigvis vil avsløre hva de røyker. Samme for oss, men dessverre funker ikke parasollene som støydempere for primalskrik og andre ulyder (jada, jeg har tatt kjerringtesten).

Men over bråkebøttene er det litt for stille. Der observerer vi bare mørke rom og en basilikumplante som dør litt mer hver dag. Da lurer vi på hvor den nydelige italienske gamle damen som kaster urter over på balkongen vår er og blir litt bekymret.

Mye er foranderlig...

Se opp - se ned II

Vanligvis vil jeg preke om hvordan vi stirrer ned på skotupper og grå asfalt mens vi strener avgårde i stedet for å ofre et sekund eller to og se rundt oss og gjerne opp også. Farger, detaljer på en bygning, en krokodillesky, et smil...

Men noen ganger lønner det seg å se ned.

Pour Jean le Boucher

Glamour, glitter, Gucci. Høy sigarføring, høy champagneføring, høye skjørtekanter, høye hæler.
Alt i høy grad tilstede i Cannes i disse dager og forøvrig alt ingredienser i Côte d’Azurs bouillabaisse. Men det fine er at du har så mange ingredienser å velge i, at du kan om ikke velge disse helt og holdent bort, så i hvert fall fremheve helt andre smaker, helt andre krydre, slik at de blir blasse og overflødige og havner som grums i bunnen av suppekjelen.

Vi lar andre kokker ta seg av disse ingrediensene. Istedet får vår bouillabaissevariant sin helt spesielle, udefinerbare smak av det genuint franske og den genuint lokale koloritt. Og hver gang blir suppa til på slump, vi slenger gjerne nye ingredienser oppi, mens andre sikrer velkjente og velkomne smaker. Av farger, dufter, lyder, hav.

Hverdagslivet her i vår lille bit av denne verdensberømte kyststripen er langt fra bildene fra den røde løperen i Cannes. Vi ser et langt mer autentisk, levende og nostalgisk bilde, bokstavelig talt rett utenfor stuevinduene våre. Der finner vi for eksempel Joëlle. Vi kaller henne delidama, fordi hun dag ut og dag inn står bak sin lille delikatessedisk og prøver å tjene til livets opphold mens hun sladrer med byens gamle damer og får noen av dem til å hjelpe seg med å prise varene på gammeldags vis. Nå ligger det en hjemmesnekret kondolanseprotokoll på disken hennes, noen sider revet ut av en rutebok. Ved siden av den står en tom plastboks pakket inn i aluminiumsfolie og med en skjev sprekk i lokket til mynter. På boksen står en lapp ”pour Jean le Boucher”. Til Jean Slakteren.

Jean Slakteren holdt inntil nylig til rett oppi gata, mellom grønnsakshandleren og bakeren. Han var selve bildet på en raus og jovial franskmann, røslig og smilende i sitt hvite slakterforkle, tidvis observert nynnende i trappene med en dyreskrott slengt over ryggen og med en på alle måter tydelig kjærlighet til biffene sine. Alle var innom slakteren, alle kjente Jean le Boucher, alle er berørt. Samtidig fortsetter livet på plassene og i brostensgatene fordi det er naturlig slik.

Dette er vår bit, dette er hva vi forsøker å konservere og fremkalle smaken av. Men for all del – hver sin bouillabaisse, det plager ikke oss.

Fontenøren

En fontenør må da komme på ti-på-topp listen over rare yrker? Eller fontenemester kanskje? Fonteniker? Tittelen skjemmer ingen - jeg er sikker på at alle fontenører (og det kan da umulig være så mange av dem...??) er misunnelige på Gilles Butez. Han innehar nemlig det som må være en av de mest prestisjefylte fontenørstillinger i verden, nemlig i selveste Versailles. Der sørger han og hans 12 kolleger for at vannet danser akkurat som det gjorde til Solkongens forlystelse og adspredelse mens han promenerte i parken sin. I dag danser de til den samme musikken som i gode gamle glansdager fylte ballsalene med dansende høyheter. Og i dag danser de for alt annet enn høyheter som kommer strømmende til dette sagnomsuste slottet i et håp om å få et glimt av fordums magi. Og ifølge M Butez er magien der - i vannet.

Fugledansen

Jeg spiste lunsj på en benk i byparken i dag i selskap av et andepar, nær nok til å studere de petroleumsgrønne og lilla sjatteringene og det noe pussige ganglaget. Men artigere var det å studere de forbipasserende som uten unntak stoppet opp og kikket på gakk-gakkene, det kom smil på strenge fjes og noen ga seg endatil til å kvekke.

Jeg tror det betyr at det er vår. Dessuten er det håp.

Påsketur, ingenting er som påsketur

Første påskedag. Obligatorisk tur- og utfluktsdag. Men man behøver da slettes ikke spenne sine ski og snøre sin sekk. Man kan for eksempel velge å legge turen langs kyststien som går fra Cap d'Ail til Monaco. Nærmere pied dans l'eau (labbene i vannet) kommer du ikke uten å bli våt på de samme labbene. Bølgene kaster seg mot klippene i ren fryd og rett bak vugger det store blå, overbærende som en mor som betrakter barnas uskyldige rampestreker. Majestetiske Belle Epoque villaer skuer ut over alt det blå, staute og utilnærmelige i all sin prakt, uten et øyeblikk å røpe sin lengsel etter svunne glansdager. Den gangen Greta Garbo lente seg elegant mot et rekkverk og blåste røykringer ut over det samme evige blå før hun snudde seg og hevet glasset mot sin kollega Sacha Guitry, i silkeslåbrok i vinduet i nabovillaen. Kanskje er villaen "The Rock" fortsatt beæret med Garbos nærvær, var jeg henne ville jeg i hvert fall gått igjen der.

Og istedetfor kvikklunsj kan man for eksempel velge påskelunsj på fransk vis, på La Pinède (Furuskogen - navnet lyder unektelig bedre på fransk). Restauranten lever opp til sitt navn, den er bokstavelig talt bygget rundt furutrær, av den karakteristiske Provençe typen, som strekker seg ut av restauranten og mot havet. Påskemeny: Middelhavsbuffet av det overdådige slaget (ja, vi er langt fra norske høyfjellshotell), grillet loup (direkte oversatt ulv, på tallerkenen ligner ulven mest på en havabbor) med ovnsbakte løk- og tomatvariasjoner, og som avslutning en real påskesjokoladekake. Forøvrig tilbød menyen også lam, som seg hør og bør, men det var mange ulver og få lam blant gjestene, ulver som ulte godlynt i flokk dog. To par jenteøyne matchet havet utenfor da de fikk et gedigent og kunstferdig innpakket påskeegg plassert foran seg. Og solbærtoddy på termos ble byttet ut med espresso inntatt meget lett henslengt i gedigne, sløye kurvstoler med plass til hele familien, rett ut mot havet.

Kan du noen steder bedre ha det... Råere enn rått rett og slett.

Glade på Den Glade Hval

Jeg tror ikke det er så mange andre hvaler her enn den som svingende serverer glade gjester et enkelt men solfylt og smakfullt måltid. Men skulle en og annen hval forville seg inn her i en av verdens vakreste bukter, så nåde den om den ikke var overstadig glad! Denne spesifikke glade hvalen tilbyr blå plaststoler og mat fra en skranglete bu, men gleden blir slettes ikke mindre av den grunn, heller tvert imot. Den Glade Hval ville ikke kledd snipp og klede over armen. Og når han spøkefullt serverer salat som smiler med tomatfjes, olivenøyne og løkmunn, når roséen er kald i små kjøkkenglass og espressoen sterk og god og når bena dupper i takt med båtene i den lille havnen - ja, da kunne ingen bedt om mer - fra en hval eller fra hvem det måtte være.

Timmo + Christine = sant

Timmo från Finland og Christine fra Singapore, bosatt i Belgia, giftet seg i dag i Luxembourg på fransk og engelsk. Jeg overvar vielsen fra orkesterplass, men jeg kjenner dem ikke. Nå er det kanskje på sin plass å presisere at jeg ikke er en bryllupssnylter, men at jeg var der for å synge så pent jeg kunne. Det er nok også på sin plass å presisere at jeg ikke sang alene. Hvilket ville vært en utfordring i Notre Dame katedralen i Luxembourg by. Den er gedigen og flott, og i den var bruden både stor og liten. Sjeldent nydelig og grasiøs, selv til brud å være, var hun uansett, med skjelmske skråblikk, små knis og diskrete vink til alle rundt seg, inkludert sangfuglene.

En katolsk vielsesseremoni varer en time og et kvarter, med høytidelig nattverd, gode ord til brudeparet fra opptil flere nære & kjære og adskillig mer kneling og bibelnussing enn vi er vant med. Og adskillig flere ja enn vi er vant med, faktisk så mange at brudgommen glemte et. Heldigvis ikke det viktigste. Gounods Ave Maria er en evigvarende ener på bryllupshitlisten i Luxembourg. Den går særdeles godt til en gjennomsiktig cape med fortryllende pelskant over spinkle brudeskuldre.

Gratulerer da, Timmo & Christine!

Hey Mr Paella Man

Paella! ropte mannen muntert, med rødt forkle og rød hatt på snei. Jeg syntes det var litt for tidlig på dagen for denslags, så jeg takket pent nei. Men han lot meg ikke slippe så lett! Han fulgte etter meg til ostedisken, stakk fjeset sitt oppi mitt og erklærte høyt og tydelig at han elsket å imitere dialekter. Hvorpå han svitsjet til klingende Alsace-mål. Jeg lo delvis høflig, delvis småforundret. En slik paellamann hadde jeg aldri møtt. Så kom han på at han hadde en jobb å gjøre, vendte tilbake til gryten og prøvde å friste andre handlende med paella. I det jeg fortsatte mot fiskedisken, hørte jeg ham rope etter meg:

- Jeg liker å le, Madame! Så jeg morer meg helt alene. Jeg må det, ellers hadde jobben min blitt for kjedelig.

En velsignet evne, min gode paellamann. Neste gang skal jeg ta en smak.

Wherever I lay my hat...

…eller – borte bra men hjemme best når borte er hjemme og hjemme er borte.

Betraktninger fra en trebent totning med et ben i Luxembourg, et ben i Frankrike og et ben i Norge.

Hvor er hjemme når du får et nytt hjemland? Kan mange steder være hjemme? Først - hva er egentlig hjemme? Kryss av for alternativ(ene) som passer for deg:

 Der nakne barneføtter trådte graset – spede spirer som fikk vokse?
 Der du har bodd lengst?
 I et rom i et hus i en hage?
 I byen eller på landet eller i landet?
 I et miljø eller en kultur?
 Der du legger fra deg hatten din – eller tannbørsten for den del?
 Der hjertet er – eller dine næreste og kjæreste?
 Eller rett og slett der du føler deg hjemme?

Det vil ikke bli foretatt noen samlet vurdering eller analyse av svarene, det må det bli opp til den enkelte å gjøre for sin egen del. Men jeg vil tippe – og håpe – at mange krysser av for det siste alternativet, da gjerne i kombinasjon med et eller flere av de andre.

Oppfølgerspørmål til frivillig refleksjon: Hva gjør at du føler deg hjemme – eller eventuelt ikke gjør det?

Jeg ville svart noe om å trives innenfor husets fire vegger, i byen og i kulturen og ha gode venner. At min lille familie var der sammen med meg ville være en helt naturlig forutsetning. Tilbake til røttene? Ikke på barndommens tre, men kanskje til røttene som moderlandet omfavner sine barn med, som mødre flest. Eller kanskje der nye røtter slår rot.

For hva når du får nye vegger i en ny by i et nytt land og en ny kultur? Det er da du merker moderlandets favntak i form av språk – ikke så mye det vi snakker, men alle koder vi får inn med modermelken og som vi ikke tenker over før vi kommer et sted med et helt nytt sett med koder. I form av kultur og samfunn, som disse kodene er en del av. Hvordan oppfører vi oss her? Hvordan er vi mot hverandre her? Hvordan fungerer ulike funksjoner som trygdesystem, helsevesen, barnehager og skoler? Hvordan lever vi her, rett og slett? Det å lære et nytt levesett krever tid og energi, og det går mye på de små tingene som du ikke tenkte over i hverdagen hjemme fordi de gikk av seg selv. Å føle seg hjemme i et nytt land tar enda lengre tid, og her kommer nok disse røttene inn. Noen røtter må få feste seg i utenlandsk jord, og de viktigste hjelperne er det sosiale nettverket. Venner. Det tar tid å få venner. Dermed kan den hyggelige bakeren på hjørnet eller naboen bli viktige hjelpere til å begynne med. Så må du opparbeide deg forståelse for – og kanskje enda viktigere – følelse for landet, for kulturelle, sosiale og geografiske omgivelser. Da kommer hjemmefølelsen snikende og du forstår at du kan føle deg hjemme flere steder.

Så kommer det paradoksale i at det å slå røtter i et nytt land kan avstedkomme en viss rotløshet, akkurat som om de nye røttene rev opp noen av de gamle. Ikke helt hjemme i det nye landet i kraft av å være utlending, ikke helt hjemme i gamlelandet i kraft av påvirkning fra en annen kultur og å se landet utenfra – på godt og vondt. Dette kan være forvirrende. Og bare for å øke forvirringen, kan man også finne på å skaffe seg et hjem i et tredje land – fordi man føler seg så hjemme der…

En tannbørste i hvert land? Kanskje, men tannbørstenes plassering bør velges med omhu. Jeg har en tannbørste i et hus i et lite, rart land med et lite rart språk og veldig mange andre språk på alle gatehjørner som heter Luxembourg, som kaller seg Europas grønne hjerte og som mitt hjerte etter hvert banker litt for. Jeg har en tannbørste i en skakk liten leilighet i en gamleby i Frankrike, og er jeg innimellom usikker på hvor hjertet mitt er, vil jeg alltid finne det igjen der. Og jeg har en tannbørste i en seilbåt i Norge, som fungerer som vårt sted i gamlelandet om sommeren. Og når sjøen er blank og kvelden lys og jeg ser med øyne utenfra, i et skjær av nyperosenostalgi, kan jeg kjenne røttene og tenke at jeg godt kan ha tannbørster her på mer permanent basis.

Sør-franske trappetrinn

Rockette snakker om trapper - å sitte i en trapp og bare være til... Vår lille sør-franske by burde være særdeles velegnet til dette formålet. 1) Det er lettere å bare være til her... 2) Den er en trappeby, du kommer ikke utenom dem. De er fine, men de er som regel veien, ikke målet. De tar deg opp i høyden. Der du kan myse mot solen, ta inn duften av pinjetrær og se Korsika på en klar dag. De tar deg ned til havet. Der du kan spise is, dingle med bena og se på båtene som dupper. Vi går i dem, peser i dem, løper i dem, hopper i dem - ett trinn av gangen eller to. Men jeg tror ikke vi sitter nok i dem.

Jeg har andre steder - noen av dem kan noen ganger kalles trappetrinn. Disse snirkler seg gjennom Nice:
Harmonia Mundi, en oase av en liten platebutikk langt fra bygatelarmen. Første gang jeg ramlet inn der, gikk jeg etter musikken - og kjøpte den. De spiller musikk jeg får lyst på, de har et bord du kan synke ned ved for å bla i bøker, og de har mennesker med smil og peiling bak disken.

Les Fées de la Création - en annen bitteliten oase - for unge, franske designere som vil opp og fram og for design- men ikke Gucci-interesserte forbipasserende. Innehaversken er usedvanlig søt, klærne, skoene, veskene og smykkene er spennende, morsomme og originale. Til og med prøverommet er en liten oase. Denne kombinasjonen får deg i godt humør, særlig når den også resulterer i et vellykket impulskjøp signert Fanny fra Nîmes.

Vin sur Vin - eller 20 / Vin - vår favorittrestaurant. Den ligger sentralt men allikevel litt bortgjemt, utenfor turisters allfarvei. Navnet er et ordspill. 20 på fransk er vingt og uttales som vin (vin). I det franske karaktersystemet er (var?) 20/20 (vingt/vingt) toppkarakter (den henger høyere enn vindruene og ble meg aldri forunt). Vinen er vellagret og velsmakende, maten vellaget og velsmakende og kelnerne kjappe og velformulerte. Vin er gjennomgangstema, og synes du vinen er god, kan du kjøpe den med hjem. Når de så har den beste desserten ever - ja, da blir jeg sittende godt i det trappetrinnet og bare være til. Sprø, gylne nem fylt med smeltet toblerone og kokte, lett grillede pærer. Nem - nam!

Allikevel - med så god tilgang på virkelige trappetrinn, burde vi prøve å sitte mer i dem. Bare sitte.

Happy Camper

Enkel - muligens banal, men tidvis svært effektiv - hverdagsterapi:

1. Sko. Jeg har ingen skofetisj, ikke engang skodilla, men av og til er det noe med et nytt par sko altså. De behøver ikke funkle som Askepotts glassko og de behøver ikke danse på slottsball - det holder at de er i sterk fargekontrast til og myke mot hard, grå asfalt. Da kan liksom føttene få lyst til å ta noen enkle dansetrinn helt av seg selv.

2. (Sjele)mat. Lytt først til stillheten i et helt tomt hus (dette gjelder mest hvis du er vant til mye bråk i huset). Når du har lyttet lenge nok, gå så over til musikk. Kanskje noe passe avslappende fra Putumayo - Nouveau Scène Paris for eksempel. Skjenk deg deretter et glass frisk Pouilly Fumé, hent yndlingskjøkkenkniven som blinker mot deg som den reneste glassko fra knivrekken og gå løs på en favorittrisotto.

3. Vår. (Se bildet.) Denne formen passer best dersom terapibehovet oppstår i en bestemt, kort periode årlig. Antagelig ville det hjelpe hvis våren varte lenger, men av og til kan det kanskje gjøre nytten å vente på den også.

4. Bli i følelsen. Hvis det ikke hjelper å svinge handleposen (fortrinnsvis i papir) eller kjøkkenkniven, eller å smake på eller vente på våren - prøv å bli i følelsen. Ikke løp fra den eller kjemp imot den, da blir den lett sterkere. Tillat deg å kjenne på den og bli i den, og du kan komme til å merke at den forsvinner - som en fnugglett sky for vårsolen.

Cheese Republic

En ting som kan bli en utfordring for Sarko eller Ségo som fremtidig president i Frankrike, som de muligens ikke har tenkt på:

Hvordan kan man regjere i et land som har over 350 oster?
- Charles de Gaulle

Forøvrig var vår eldste datters første ord - nettopp - ost. Gikk verden henne imot, sutret hun sårt ooost buhu og smilte den til henne skrattet hun ha ha ha ost! Født frankofil?

Children of a Lesser God

International Visual Theatre, har åpnet nye dører i Paris, i dobbelt forstand. Skuespillerne spiller bokstavelig talt for døve ører - og det er nettopp det som er meningen. Stykkene er tospråklige, og det ene språket er sjeldent på teaterscener - tegnspråket. Og om applausen ikke er rungende hva lydnivå gjelder, runger allikevel entusiasmen godt og hørbart mellom veggene. (En liten nyervervet leksjon i tegnspråk: Å klappe = å vifte med hendene.) Teatret er mer enn et teater. De tilbyr også skaping og læring i ulike former, for eksempel tegnspråk. De utgir blant annet ordbøker, og bøker og interaktive CD-ROM for barn. De bedriver forskning. For første gang er Shakespeare gjort tilgjengelig for døve, stykket er Kong Lear. Noen av stykkene som settes opp handler om hvordan livet er når du ikke hører. Da er det godt at mange hørende også besøker teatret...

- Do you think there's someplace where we can meet that's not in silence and not in sound?

Gå og si det!

Det kom en mann bort til cafébordet vårt og så snill ut og sa: - Jeg har lagt merke til dere hele uken og ville bare si at jeg synes det er flott dere reiser med små barn. Det får meg til å tenke på da mine barn var små og vi gjorde det samme, og det får meg til å savne det. Jeg vet at det er krevende, men det er verdt det. Så hadde han sagt det han hadde å si og tuslet tilbake til sin egen kvinnelige reisefølgetrio som skrålet på høylytt amerikansk om hvor lovely alt er her på Rivieraen. Han så fortsatt veldig snill ut, om enn ikke nevneverdig interessert i samtalen rundt bordet. Og vi, vi satt litt ettertenksomme. Vi tenkte - åja, dette kommer nok vi også til å savne - og svelget hastig neste kommentar om hvor styrete det er å reise med små barn. Og vi tenkte på at han kom bort til oss og faktisk sa hva han tenkte. Vi tenker da vel rett som det er hyggelige ting om andre som godt kan sies høyt, håper jeg? Hvorfor sier vi det ikke høyt oftere da? Hva er det verste som kan skje? Folk er rare hvis de ikke liker det - og da er det vel verst for dem. I dette tilfellet ikke bare varmet ordene til en fullstendig fremmed, de satte faktisk et par ting på plass også. Ja, varmer gjør de faktisk fortsatt. Så oppfordringen i det nye året er klar: Gå og si det!

Blanke ark

Når jeg i perfekt fugleperspektiv ser kjente landemerker under meg, brer varmen seg som om jeg allerede kjenner solen som på årets nest siste dag velger å markere de hvitkledde fjelltoppene bakenfor - som for å la bruden skinne alene. Julelysene, som utente tidlig i oktober bare virket irriterende og harry, gjør nå den lille byen vår om til en sør-fransk versjon av Skomakergata. Og det er liv i gatene og lysene viser vei rett ned til havet. Fyrtårnet på Cap Ferrat blinker det nye året inn, månen er nesten full og bare skyene beveger stjernene. Her er det fredelig og godt å gå ut av et gammelt år og inn i et nytt. Jeg kan ikke tenke meg noen bedre måte å tilbringe årets første dag på enn å plukke steiner på stranden og så gå hjem og male dem. Med ei som har vøri fire år i romjul'n. Godt nytt år.