Observasjoner på norsk og luxembourgsk

Observert på bussen:
Der det vanligvis står linje og endestasjon, observerte jeg i dag en litt annen vri:
En kuess fir de chauffeur - og en søt liten blomst! Nå må jeg bekjenne at mine kunnskaper i det pussige språket de snakker i dette landet ikke er noe å føre opp på en CV, men dette kan da bare bety - et kyss til sjåføren! Hvilket nesten fikk meg til å gå på bussen - ikke for å følge oppfordringen, men for å se om han virkelig gjorde seg fortjent til passasjerkyss. Min sørgelige erfaring er nemlig den at det gjør svært få bussjåfører. Her kunne jeg kommet med en lengre tirade, men skal nøye meg med å si at disse menn-bak-ratt (ok, ok, noen kvinner også) har en lei tendens til å være sure, skulende, uhøflige, mumlende og rent ut braskete. Jeg vedder på at mødre-med-barnevogn er øverst på listen over uønskede passasjerer. På andreplass kommer nok de som våger å åpne munnen og stille et uskyldig spørsmål. Det måtte da gjøre dagen lettere for dem å spandere et smil, eller hvis det er for mye forlangt, i det minste trekke på smilebåndet? Men kanskje er det lurere å tenke motsatt - og start en Kyssekampanje For Blidere Bussjåfører?

Observert i matbutikken:
Blant havet av yoghurtmerker, falt blikket mitt på en med det fiffige navnet Fjørd. Hvilket minnet meg på at jeg dagen før hadde observert følgende på en eller annen kasse på et utested: Nørdic Mist. Snart går det inflasjon i misbrukte ø-er for å virkelig understreke at hei, vi har greie på rariteter fra nord! For oss bedrevitere/innfødte, blir denne malplasserte streken en smule komisk. Navnet i seg selv skal vel gi et eksotisk sus fra det feiende friske nord i kjøledisken - du vil nemlig garantert føle deg like frisk som nordavind og like ren som norske fjørder etter denne yoghurt-nytelsen. Ellers får du pengene tilbake.

Observert i avisen og på menyene:
Le skrei sniker seg inn i franske ordbøker, danderes på mange tallerkener og havner i avisoverskriftene. I den franske dagsavisen La Voix sine ukentlige gastronomisider, ble denne delikatessen nylig viet en helside, med en viss Norgesreklame på kjøpet. På hypermarkedet Auchan struttet fiskemennene (ok, ok, noen damer også) rundt i rødt, hvitt og blått og med Norge på forklærne, mens skreien struttet i disken deres. Så får vi se da, om le skrei est arrivé (skreien har kommet) blir et like sterkt begrep som le Beaujolais nouveau est arrivé.

Norsk på norsk:
På min seneste vandring i Nices gater, så jeg en vindusutstiling bestående av et stereoanlegg og en haug med CD'er. Det noe bemerkelsesverdige var at det sto samme navn på alle CD coverne, og navnet var Kari Bremnes. På norsk. Det var litt stas.
Andre norske artistnavn observert i Lux: Ane Brun med ny CD, Rebekka Bakken med konsert på la Philharmonie i Luxembourg og Maria Solheim med konsert i Dudelange - eller Diddeleng - eller in the middle of nowhere.

Pomelo

I en hage, under en løvetann, bor Pomelo. En bitteliten, bedårende elefant med kjempelang snabel. Han bor sammen med Rita Frosk, Gigi Snegle og Gantok Skilpadde. Han bor i hodene til Ramona (26) og Benjamin (31) som forteller og tegner. Han bor i hodene til mange barn i Frankrike som har blitt kjent med ham, og jammen fortjener han en plass i hodene til de voksne som leser om ham for barna sine også.

Under løvetannen sin, leter Pomelo etter et navn på den lille knuten han kjenner i magen sin når denne dagen står opp.

Han leter i det oransjerøde i de første skyene som omfavner solen.

I de små reddikbladene.

I Ritas spretne "god dag!".

I Gigis insisterende blikk.

I Gantoks stillhet.

I denne lille vitsen av en potet uten hale eller hode.

Men det Pomelo finner, er ikke egentlig et navn, mer en lyst.

Lyst til å kaste paljetter overalt.

Å rulle rundt i søla.

Å danse rumba med Gantok.

Å ta med Rita til månen.

Lyst til å dele en enorm bolle, nei, et badekar, med markjordbær med Gigi...

...å kjenne solen kjærtegne ryggen mens stjernene nynner en sang bare for ham.

Lyst på en vill og ensom ridetur.

Lyst på mildt og søtt og samtidig hardt.

Denne morgenen oppdager Pomelo en forferdelig stor lyst på eventyr. Lyst...lyst til å se hva som skjer på den andre siden av hagen.

Stemning II

Disneyland.

Stemning I

Tåketrær.

Keisermarsjen

Det var en gang i Antarktis...
et folk som var rede til å ofre alt...for å gi liv.

Naturen gir oss den aller vakreste historien.

Cacharelbarn

Jeg har fått med meg noe om to motebegivenheter i Tigerstaden med hver sin prinsesse tilstede. Mitt blikk på mote er fra en ganske annen arena, men med svært høy prinsessefaktor:

Antrekk 1:
Rosa foldeskjørt, rosa semsket kåpe med pelskant, filthatt med roser på bremmen og hvite støvler med pelskant. Det gjør seg med korketrekkerkrøller som stikker ut under hatten.

Antrekk 2:
Brun, gjerne rutete ullkjole, nystrøket lyseblå bluse, lyseblåe strømpebukser, beige ullkåpe og pent knyttede brune småsko. Håret bør også være brunt, men i hvert fall glatt og klippet rett av i nakken, pent holdt på plass av nøytrale spenner. Et Burberry skjerf vil være prikken over i'en.

Antrekk 3:
Jeans med glitter, olajakke med leopardkant, hvite joggesko med glitter og dansende hestehale.

Modellene er noget ustrukturerte og gir blanke i om antrekket er praktisk for sandkassa eller ei. De gir også blanke i om antrekkene er kjøpt hos Little V.I.P (Dior, Cacharel) eller rett og slett hos allestedsnærværende H&M. De gir derimot ikke blanke i fargevalget, og de i brunt, har antageligvis foreldre som overstyrer dem. Rosa ruler! Parkdresser og ullundertøy har ingen hørt om - kulde og regn er innevær for Cacharelbarn!

Evig troskap

Albert giftet seg under krigen. Det var ikke tiden for pomp og prakt og hvit brudekjole. Men ut av krigen tok Albert med seg en drøm om sin kone som hvit brud. Den beholdt han, gjennom et liv med daglige runder til ventende postkasser, gjennom timer med pensel foran et lerret, gjennom 55 år i tykt og tynt. I flere år kom paret innom en brudesalong på byturen sin. De vekslet noen ord med innehaversken, så beundrende på kjolene og ømt på hverandre. Nærmere drømmen turte de ikke komme. Inntil Albert tok mot til seg og betrodde seg til damen i brudesalongen. - Gjør det, sa hun, gjør det! Så en dag var de der for å prøve brudekjole. Da den vordende hvite brud skulle komme ut av prøverommet, snudde Albert ryggen til med tårene rennende nedover 80 år gamle kinn. Han måtte jo ikke se henne! På sin 55. bryllupsdag, så Albert sin kone komme mot seg i hvitt i et lite kapell i Østerrike. Løftet om evig troskap var vel egentlig overflødig. Ute falt sneen og gjorde det mykt.

Piaf

Piaf. En enkel sort kjole. To hender. En stemme. Det var nok for Frankrike, men hun var for trist, for realist, for lite sexy for Amerika. En litt ny Piaf på et nytt språk og Amerika rullet ut den røde løperen. Le piaf, spurven på parisisk, fløy høyt, sang inntrengende, stupte tidlig. Et idol. En legende. En tragedie. Piaf lever 44 år etter vingene fikk hvile. Filmen om henne, La Môme, åpnet Berlinfestivalen på torsdag. Nydelige Marion Cotillard gjør en sterk tolkning. Se den. Jeg tror den er fin.

For me, singing is a way of escaping. It's another world. I'm no longer on earth. - Edith Piaf

Ukens ord

Ukens ord er et av de første jeg leste om i min nyinnkjøpte etymologibok for mange år siden, naturlig nok siden det begynner på a, og betydningen av det gjorde et visst inntrykk:

Amasone: De fleste vet at dette var krigerske kvinnfolk, men ikke alle vet at de bare hadde ett bryst. De brente (!) nemlig av seg det høyre brystet for at det skulle være lettere å spenne buen! (Eventuelle kjevhendte amasoner omtales ikke.) Derav navnet, som kommer fra gresk mazós (bryst), med nektelse a, altså brystløs. Det kan også komme fra hebraisk amitz = sterk, eller farsi ha-mazan = krigere. De levde i tidlig bronsealder, i Scythia i nærheten av Hellas. Det feministiske søsterskapet var nådeløst - de hadde bryllupsnatt en gang i året, men alle guttebarn som denne natten resulterte i, ble drept.

Andre relaterte ord:

- Amazonas (Amasonenes elv): Francisco Orellana ga elven dette navnet etter kamp mot tapuyane midt på 1540-tallet. Kvinnene deltok i kampen. Regnskogen fikk sitt navn av samme grunn.

- Gammal gammal gammal osv. Amazon (se bilde) - relasjon for meg ukjent. Men en gammel brystløs amasone fremstår muligens som like attraktiv som en gammal Amazon. Jeg nekter å tro at en gammal Amazon er like sterk.

- Amazone.com. Navnet er visstnok inspirert av Brasil, ikke kvinner.

- Grace Jones - inkarnasjon?

- Ordet er også brukt i filmer og bøker, det er navnet på en feministisk bokhandel og på en papegøye - og det er også et annet navn på butch.

Nok om amasoner - jeg sier bare au au au!

Skinostalgi

Frisørsalongen på hjørnet er av det slitne slaget, til og med de lilla permanenthodene glimrer med sitt fravær. Jeg er litt usikker på hvem sine hoder de ønsker å få under saksen med den nye vindusutstillingen, men de kan i hvert fall få ett poeng for originalitet og ett til for rimelig løsning. To par glassfiberski med tilhørende staver ble sikkert euforiske over å bli hentet fra støvete kjellermørke og opp i lyset, men lykken ble akk så kortvarig i det de straks ble forvist bak glass sammen med - uforståelig nok - et par sjampoflasker. Kan tenke meg det rykket lengselsfullt i tuppene da snøfillene virvlet rundt i går. Men snøen, den ertekroken, forsvant før skiene rakk å hente fram igjen følelsen av å synke ned i nysnø. Så nå står de der og sturer, like ørkesløse og rustne som frisørsaksene.

Jeg deler ikke skienes fornemmelse for sne. Ikke ti ville hester kunne få meg til å sette meg i bilen og kjøre en 6-7 timer + et par til i stampe for å komme til snømekka i Sveits eller Frankrike slik som horder av luxemburgere forbereder seg på nå som karnevalferien står for døren. Nei, ikke ti ville hester...men kanskje to snille jenter. De har mye større drakraft...

Men litt empati har jeg dog, selv med et par ski bak glass, og jeg tok turen sammen med dem tilbake til glansdagene for en tjue års tid siden. Skienes glansdager altså (frisørens også, for alt jeg vet) - jeg kan ikke påstå jeg noensinne har hatt glansdager på ski. Men disse lignet i hvert fall på mine egne den gangen jeg snørte min sekk og spente mine ski og trofast noterte lysløypekilometre for å få merke. Belønningen var appelsinen i sekken, ekstrabelønningen en sukkerbit som ble dyttet godt ned i appelsinen og straks bredte sin sødme. Og autografen til Pål Gunnar bredte rødme.

At et utstillingsvindu i en frisørsalong skulle gi meg et anfall av nostalgi - attpåtil skinostalgi - var høyst uventet. Kanskje ikke ønsket effekt for salongen - men hva hadde de regnet med, egentlig?

Ukens ord

Karriere: Fra latinsk carrus = kjerre. Carraria var da kjerrevei. Karriere (fra fransk carrière) kan i mer moderne betydning kalles løpebane (selv om den faktisk for noen til tider kan være som en humpete kjerrevei). Place de la Carrière i Nancy i Frankrike , den eldste av mange vakre plasser i denne byen, omgitt av gullportaler, heter så fordi konkurranser, turneringer og leker som involverte hest og kjerre fant sted der - den var ikke et fesjå for hodejegere. Og Carriera Scura (på gammelt provençalsk) eller Rue Obscure i Villefranche-sur-Mer går under middelalderske hvelvinger og er dermed en mørk vei - den har ingenting med lyssky og/eller obskur virksomhet å gjøre. Således kan man si at dagens forståelse av ordet karriere, som ofte involverer vertikal klatring på yrkesstigen, er snever, også med tanke på nyere arbeidsformer og strukturer. Kanskje vi kan ta i bruk den opprinnelige betydningen av ordet og si at karriere har med egne veivalg å gjøre, egen løpebane - vertikal eller horisontal spiller mindre rolle. Kanskje vi kan si at hvis du, når du ser tilbake, alt i alt er fornøyd med veivalgene, så har du gjort karriere.

I'd just thank the people out there who have been with my up-and-down, weird-road, strange career and supported me and stuck with me all these years, I mean, they're my boss. That's what keeps me working.
- Johnny Depp

I have put only my talent into my works, I have put all my genius into my life.
- Oscar Wilde

Med loven i hånd

Frankrike, gauloisistenes høyborg, har forvist de fleste av landets ansatte (uansett rang - ingen nåde og én for alle, alle for én), elever og studenter, reisende til og fra landets flyplasser og togstasjoner og alle andre som måtte befinne seg i det offentlige rom, ut på gaten. I hvert fall i (x ganger ca 10 minutter) daglig (visstnok tar det rundt 7 minutter å røyke en sigarett, men jeg har heldigvis aldri kunnet ta tiden på akkurat det). Røykeloven som trådte i kraft den 1. februar omfatter foreløpig kun alle offentlige steder, så har nasjonens mange svorne røykere ut året på seg til å a) slutte å røyke eller b) stålsette seg til restauranter og utesteder også blir røykfrie. For de som velger alternativ a), godtgjør staten inntil EUR 50 årlig for ymse nikotinsubstitutter. Mange bedrifter ser med en viss uro på hva disse (x x 10 min) innebærer i totalt tapt arbeidstid og tilbyr ulike typer nødhjelp. Kampanjer og skremmende tall går ut til massene, med samme formål. Apropos alternativ b), så har noen etablissementer valgt å innføre forbudet allerede. Hva det har gjort med omsetningen vet jeg ikke, men målinger viser en dramatisk forbedring i luftkvaliteten - fra en dag til den neste. I dag passerte vi en restaurant som ganske enkelt annonserte sin røykfrihet med følgende velplasserte formulering: Ici on mange, on ne fume pas. Her spiser man, man røyker ikke. Jeg så ingen ledige bord. Ikke uventet er den nye loven omdiskutert (og franskmenn har snakketøyet i orden, må vite), men det virker ikke som om de som roper boikott utgjør noen stor trussel. De som smiler bredest, må vel være produsenter av røyking forbudt-skilt og av en slags pussig røykekabin som installeres i noen bedrifter og som tillater hyggelig passiar mellom røykere inside the box og ikke-røykere outside the box. Og så meg da, og mange med meg, som kan puste friere. Det var ikke uten en viss skadefryd vi idag påtok oss rollen som fransk røykepoliti i heisen i parkeringshuset - av alle steder. Forbudt er nemlig et ord mange velger å tolke relativt fritt i Frankrike, så skiltmakerne og myndighetene bør tenke på å bruke formuleringen røyking strengt forbudt for å nå frem.

Hemmeligheter

Vår fireåring lærer å skrive. Og hun lærer om overraskelser...og hemmeligheter... Fine, fristende ord som smaker spennende når du holder dem i munnen...hvisker dem - og spenningen gir gjenskinn i forventningsfulle blå. Bak denne døra skjulte det seg mange hemmeligheter, og hun klarte å holde nesten alle. Ikke verst når du er fire og bare får lov å dele hemmelighetene med Bamse! Det fine er at læringen er gjensidig, for vi store har nok glemt litt av det vi lærte...