Obamat

Det må en franskmann til for å bli indignert og oppbrakt over lunsjmenyen til Obama & co på innsettelsesdagen. Vedkommende reporter fnyste foraktelig fram menyen og la til noe i retning av "de må jo bare spise det".

Og om ikke maten var fordøyelig, så var kommentaren fornøyelig, og den føyer seg pent inn i rekken av bevis på franskmenns matfokus.

Gamle Goncourtgubber

I Frankrike kryr det av prestisjetunge académies, mange av litterær og/eller lingvistisk art. Det er jo ikke akkurat noen hemmelighet at franskmenn er særdeles stolte av språket sitt (og det med rette, selv om det til tider kan grense mot hovmod). Det mest prestisjetunge er antageligvis l'Académie Francaise. Et annet er Académie Goncourt, som hvert år deler ut Prix Goncourt - Goncourt prisen (og den henger høyt - svært høyt) - til den forfatteren de mener har levert årets beste bok. I 2007 gikk prisen til Gilles Leroy for boken "Alabama Song". Tittelen er nok ingen referanse til Alabamas "nasjonalsang", men kanskje til The Doors låt med samme tittel, som de forøvrig lånte fra ingen andre enn Berthold Brecht, opprinnelig tonsatt av Kurt Weill. Tittelen er helt sikkert en referanse til hovedpersonens hjemstat. Den handler om Zelda Sayre, som giftet seg med ikke ukjente F. Scott Fitzgerald, og hennes vei til galskapen.

Tilbake til dette akademiet. Det består av 10 tidligere prisvinnere, hvorav syv menn og tre kvinner. Kjønnsfordelingen stusser jeg ikke over, dette er tross alt Frankrike,men derimot stusser jeg litt over alderen. Gjennomsnittsalderen er over 80 år, selv etter at to ungfoler på 62 og 63 år slapp gjennom nåløyet (det hadde nemlig kommet reaksjoner på den noe høye alderen). Pennen er sikkert fortsatt skarp, likeså hjernen, men kunne det tenkes at enda yngre krefter kunne bringe litt liv & røre i Akademiet? Gilles Leroy for eksempel, med sine 50 år blir han reneste barnerumpa.

Hva har du under skjørtet, Ruth?

Lørdag ettermiddag ble en mann arrestert på et herværende kjøpesenter etter at en sikkerhetsvakt observerte det han mente var en noe pussig oppførsel fra mannen side. Det viste seg at mannen hadde et kamera i skoen, og med det filmet han oppunder skjørtene og kjolene til intetanende kvinnelige shoppere. Man kan jo spørre seg hvor avslørende filmene kunne få blitt, han hadde vel neppe en lyskasteranordning og i tillegg er det i høyeste grad strømpebuksevær her. Dessuten må det ha krevd sin mann når det gjelder fotarbeid. Hjemme hos mannen fant politiet seks par tilsvarende spesialsko.

Ja, ja. Nok en grunn til å skygge kjøpesentre på lørdag ettermiddag.

Crescendo i gågata?

Han stilte seg opp midt i gågata. Masken (type forurensningsbeskyttelse) gjorde meg nysgjerrig nok til å stoppe halvt opp. Noe i de langsomme, breakdanceaktige bevegelsene fikk meg til å tro at her har vi en eller annen performance artist. Han trakk opp genserermene og smurte seg godt inn med usynlig krem. Så vendte han ansiktet mot himmelen, trakk masken ned, pustet dypt inn og slapp pusten ut med et høyt sukk av velvære. Behovet for nye sko overvant nysgjerrigheten min og jeg ilte til "Underground Shoes".

Et kvarter senere var jeg tilbake i gågata, fornøyd dinglende med splitter nye vårsko i en papirpose. Da kommer et menneske rennende midt imot meg med hodet en halvmeter foran skuldrene, mens han roper ut noe utydelig som lyder som eder & galle eller muligens dommedagsprofeti. Han skjente mellom lunsjtidtravle mennesker og jeg hørte tiraden forsvinne med stor fart nedover gata. Et par minutter senere hørte jeg ham igjen, på vei tilbake. Ikke performance - men spik spenna gæern.

Mennesker som skiller seg ut er et sjeldent syn i Luxembourg. Reaksjonene var i hovedsak:
1) Kulerunde øyne som uttrykte morskap, forbauselse, lett forskrekkelse eller en blanding.
2) Smil og lattermilde kommentarer
3) Fort-la-oss-gå-i-en-stor-bue-utenom-og-se-brydd-ned (i verste fall med en lett nedlatende hoderysting)

Kulerunde øyne har jeg uansett (til en viss irritasjon / indignasjon når folk tror jeg er vettaskremt når jeg egentlig er i perfekt harmoni med meg selv og omverdenen), så de slapp jeg ikke unna nå heller. Antageligvis kunne man i dem lese enn viss morskap og forbauselse, men også en nysgjerrighet eller interesse, kall det hva du vil.

Hvem er du?
Hvorfor og hvordan havnet du her, rennende og skrikende i gågata?
Hva smurte du på armene dine?
Hva føltes så godt da du dro ned masken - og føltes det faktisk godt?
Tror du på det du roper ut?
Ville du gjøre en flue fortred?
Hvordan var du som guttunge og ser moren din fortsatt den guttungen når hun ser deg?
Hvordan er din verden?
Hvordan har du det egentlig?

En messe for alt

Skilsmissemessen, etter sigende den første i sitt slag, som nylig fant sted i Wien, var visstnok en braksuksess. I dette tilfellet burde vel suksess bli målt i færrest mulig besøkende, men det var nok det motsatte kriteriet som var avgjørende. Messe for ødelagte ekteskap. Requiem.

Ja ja.

Kvinner og klær

Den er uslåelig, herlig og nyttig - logikken vi kvinner ofte benytter oss av i shoppingøyemed. Attpåtil kan den vrenges i takt med plaggene i prøverommet. Som når du med et etter hvert velutviklet vinkelsyn ser et skilt med 3 for 100, skjener bort, blar febrilsk i klærne og oppdager at der henger det plagg på plagg fra et favorittmerke. Du gnir deg i øynene og klyper deg i armen, konstaterer at klærne fortsatt henger der og river med en haug inn i prøverommet. Vel ute spør du for sikkerhets skyld om du virkelig skal betale en hundrings for herligheten - eller under 5 % av full pris - og river opp en lapp før ekspeditrisen rekker å ombestemme seg. Det kalles kupp det! Eufori! Vel hjemme tar du deg i å lure på om de to kjolene er kule - eller om de er kjerringkjoler - og lander på at de er kule kjerringkjoler og at du er ung nok til å sikre kulhetsfaktoren. Et visst element av selvbedrag muligens - både i logikken, aldersbegrepet og speilbildet...

Når du så noen dager etterpå faller langflat for en kjole i et utstillingsvindu mens du venter på grønt lys og bare mååå ha den - ja da trår denne vidunderlige logikken til igjen. Javel så kostet den nesten tretten hundrelapper - men tre kjoler og en genser for 1.400 - det er billig det!

Apropos kjerringkjoler. Som liten fikk jeg forklart at kirken er et hus som Gud bor i. En dag gikk jeg forbi dette huset akkurat da gudstjenesten var over og menigheten strømmet ut, og jeg ropte forbløffet - der var det mange Guder i kjerringkjoler...

Delvis inspirert av Alliene

Jeg kan noe som ikke du Cannes

My Blueberry Nights med Norah Jones åpner i dag den 60. filmfestivalen i Cannes. Vi vet at Cannes er stilett på rødt teppe, stjernesmil som kappglitrer med sol og edle stener og et eksklusivt fesjå. (Apropos fesjå - jeg hadde ikke hatt synderlig mye imot å bli flue for en dag når Oceans 13 - gjengen slentrer oppover det berømte teppet, det ville sannsynligvis vært eneste sjanse til å få et glimt av så mye som hælen til George Clooney. Med mindre sikkerhetstiltakene også er rettet mot fluene. ) Vi vet at mange av filmene, smale som brede, vil komme til en kino nær oss. Her er et par ting ikke så mange vet om Cannes i disse dager:

- To tonn hummer, 800 kg languster, tre tonn fisk, 350 kg foie gras, 50 kg kaviar, 40 tonn frukt og grønnsaker, 250 kg sjokolade, 15 000 flasker champagne og 8 500 flasker vin grands crus serveres under festivalen - på Hôtel Majestic alene. Realt eta- og drikkegilde med andre ord!

- Tre tonn klær vaskes daglig. 10 000 kjoler og smokinger renses daglig på ett av renseriene. 25 000 såper sørger for rene og pene mennesker under festivalen og de samme menneskene er med på å produsere 2,6 millioner tonn søppel!

- 25 000 planter pryder Croisetten og 150 blomsterbuketter settes daglig sammen på Carlton alene.

- Det tidligere omtalte 60 m lange røde teppet skiftes tre ganger daglig.

- Mer enn 150 yachter "pryder" Cannes-bukta, de fleste av det porno slaget. Verstingen i år er innpå 80 meter lang og 15 meter bred.

Det koster å væra kar. Visstnok skal flere av Oceans 13-gjengen benytte anledningen til å sette fokus på situasjonen i Darfur. I det lyset burde hummeren og champagnen få en viss bismak, for ikke å si settes i vrangstrupen. Og øko-Cannes? Not! Snurr film!

Aliens

Hver dag kl. 11.30 fylles stille bydelsgater av larmende horder av fremmedartede vesener som inntar en enhetlig form av masse i bevegelse. Minutter senere bølger massen inn på den lokale matbutikken og sprer seg som store, subbende maur blant hyllene før de former svarte køer foran kassene. En annen stakkar som våger / forviller seg ut, for ikke å si inn i butikken, på dette tidspunktet, bør enten flykte (hvilket kan kreve sin kvinne, siden man da gjerne blir kjerringa mot strømmen - eller mot en udelelig masse) - eller trekke pusten dypt og hive seg ut i det. Velger man det siste, kan det være interessant å fordrive tiden i den svarte kassakøen med å observere hva disse vesenene liker å spise:

Meny 1: Jordbær, fitness snacks og designervann.
Meny 2: Sandwich og juice, iste eller brus.
Meny 3: Pølse i mini-baguette, pizzastykke eller nudler og brus (cola) eller øl.
Meny 4: Snacks, kjeks og/eller godis og cola eller drikke med enda høyere koffeininnhold.
Meny 5: Babymat fra glass (!!).

Siden jeg neppe kan kalles en kostholdsekspert, skal jeg avstå fra å kommentere menyene (den observante leser vil allikevel notere seg en vag form for rangering). Men meny nr. 5 må dog sies å være den mest overraskende. Og meny nr. 4 ser ut til å selge best.

Når massen løser seg opp - eller jeg justerer blikk og fantasi - ser jeg at det er vesener med høy gjenkjennelsesfaktor og variasjonsgrad som jeg om noen år får to av i mitt eget hjem. Det er unektelig lenge siden jeg var der selv, men jeg har i høyeste grad vært der. Tar jeg retrospekt/nostalgibrillene på, ser jeg at mye har forandret seg (eller jeg har forandret meg), men jeg ser også meg selv i blikkene, uttrykkene, armene som er låst i hverandre. Jeg hører meg selv i knisingen, ropingen, kommentarene og de fortrolige samtalene - om gutter & sånn. Jeg husker følelsen av enhet og ensomhet og veien mot individualitet. Jeg husker følelsene.
Og jeg husker matpakka med brunost og Totenpølse og ingen eller begrenset adgang til matbutikken.

Flere byer og b'er i Belgia

Det er en stund siden siste rapport fra nabolandet Belgia. Altså - fra byen Bouillon til byen Bastogne og mer eller mindre saklige observasjoner på b:

Barter - av det oppsiktsvekkende slaget ser man ikke bare i Trøndelag.
Bikkjer - av alle slag kunne man se overalt, det særeste eksemplaret var pyttelite og skinnmagert og sto som en skjelvende miniatyrdronning på en pute på sin eiers arm. Hun var nok på vei til en av de mange designbutikkene for firbente, hun skulle ha et nytt halsbånd, tenker jeg. Et rosa et, med navnet sitt skrevet i glitrende juggel.
Bikere - i hopetall! Det er mulig at den gullfunklende Reodor Felgen-aktige MC-varianten som står utstilt på hovedplassen i byen har stor tiltrekningskraft. Ellers har jeg funnet ut at Ardennene må være et slags biker-Mekka. Overalt kan man lese Bikers welcome på overnattings- og serveringssteder. Hm. Skulle de ikke være det?
Brasserie - serveringssted hvor du som turist i Belgia selvsagt må nyte lokalt (b)øl(l) og bommes brites med majones. Ute i stekende vårsol.
Bot - unngikk vi såvidt takket være en snill belgisk boteskrivemann.
Butikker - åpne 7/7, hvilket gjør en søndag ettermiddag i Bastogne adskillig mer livlig enn i Luxembourg.
Bensin - drar belgiere på harrytur til Luxembourg for å kjøpe, de fyller opp tanken og alle kanner de kan frakte.
Bataille - er fransk og betyr slag. Ardenneroffensiven (Battle of the Bulge) sto i de belgiske og luxembourgske Ardenner vinteren 1944 - 45, og Bastogne var i sentrum. Det overraskende angrepet var tyskernes siste offensiv under krigen, og slaget ble krigens mest blodige for de amerikanske styrkene. 19 000 amerikanske soldater mistet livet i disse åsene, og i Bastogne og mange andre steder ble minnesmerker reist. Til minne - vi må ikke glemme.

GoSégo!

Jeg har overhodet ingen ambisjoner om å blogge politisk - eller feministisk for den del (har vagt registrert noe om feministbloggere), men når en kvinne er presidentkandidat i Frankrike - ja da blir det fristende å heie på henne. Tenk om mannsbastionen Frankrike fikk kvinnelig president! Og hadde jeg bodd i Frankrike, har jeg en mistanke om at feministen i meg hadde våknet av dvalen. Paternaliserende, arrogante franske mannssjåvinster lever i beste velgående - jeg har møtt opptil flere av dem. Jeg vender tilbake til den politiske verden for å gi et godt eksempel på det: Mannlige politikere i nasjonalforsamlingen (og dem er det et overveldende flertall av - ca 88%) kaller det for le chant des vagins (hvis du ikke kan fransk, tror jeg det holder å vite at chant betyr sang) når kvinnelige kolleger markerer seg. Om hovedmotstander i presidentkampen, nåværende innenriksminister Nicolas Sarkozy, tar lignende uttrykk i sin munn vites ikke, men han har i hvert fall lovet å bli snillere og ikke lyve. Så få vi se om disse og andre muligens tyngre og/eller mindre fluffy valgløfter holder for Sarko versus Ségo. Blå versus rød. Mann versus kvinne.