Mitt liv som expat-viv

Av og til føler jeg at jeg lever i en film. Satire, kanskje - i hvert fall klisjéfylt. I går, for eksempel, spilte jeg følgende klisjé: Kaffebesøk hos nabofruen, take one. Jeg tripper med to rene og pene jenter (hvor mange takes det tok hjemme først for å få dem rene og pene, sies det ingenting om, men regissøren ble småfrustrert)og ringer på hos nabofruen. Kameraet sveiper rundt og fanger inn et striglet hjem fylt av antikviteter, kunst og fløyelstrukne møbler. Det hviler en stund på det runde lille bordet dekket med stettfat med lekre kaker, tynt porselen og sølvgafler, det reneste stilleben. Hmmmm. Noe må ha gått regissøren hus forbi. Bor det ikke barn der i huset? Men pyttsann, det er da bare film! Jeg er ikke helt tilpass i rollen min, og setter meg ytterst på rokokkostolen. Min eldste datter derimot, bryr seg katta om roller, bare om sjokoladekake. I denne settingen ble min flinke og noe pertentlige datter faktisk en aldri så liten elefant i et glasshus. Fram med feiebrettet før neste scene! Nei, best å bruke min datter som rollemodell og stige ut av scenen/klisjéen. Behind stage, med kameraene skrudd av, ble kanskje ikke settingen, men i hvert fall vinklingen en annen. Ja, det ble rent ut hyggelig, og jeg fant ut at nabofruen er en meget morsom dame!

Som hjemmeværende expat-viv (hrmf - er det faktisk meg selv jeg snakker om??) er det en fordel å lære fortest mulig å fjerne skylapper når det gjelder mennesker, kulturer og levemåter. Vi kan være temmelig opphengt i egen kultur og egne mønstre, slik at vi opphøyer Vår Måte til Den Riktige og fnyser småforaktelig av andre(s) måter å gjøre tingene på. Faktum er at det sjelden er snakk om rett og galt, bare om ulike adferdsmønstre og væremåter. I så måte har jeg mye å lære av nabofruen og det internasjonale Lux forøvrig. Vi tumles sammen som lottoballer og gevinsten er læring. Det er bare det at gevinsten står mer i forhold til egeninnsats enn flaks. Det er bare å håpe at vi blir rike. Men nå må jeg ut av huset og la personen som vasker for oss (strever med å være politisk korrekt...) gjøre jobben sin, og gå på playdate...

Kvinnen i mitt liv

Glimt fra Oslo II. På en av mine daglige vandringer med vogn gjennom Sankthanshaugen, var liksom noe litt annerledes i parken. Vel er det ofte mange barnevogner og store mager der, men denne dagen var det påfallende mange. Det så litt sprøtt ut. Ja, ja, det var jo en fin dag å lufte både barn og mager på. I øyekroken så jeg noen teltlignende greier som var satt opp, men reflekterte ikke noe mer over det. Og da en voksen mann kom hoiende og løpende med en like voksen mann på ryggen, før de rullet rundt på gresset og lekesloss som bikkjer, reflekterte jeg i hvert fall ikke over det. Boys will be boys. Men - da benkerekken hvor jeg skulle innta min daglige kaffe fra Java var opptatt av magene og vognene, DA reagerte jeg. Makan! Et slikt brudd på daglige rutiner var vanskelig å takle. Inntil en reddende engel kom og spurte om jeg kunne sette meg der og der med barnevognen sånn og sånn. Jeg så spørrende på engelen, men satte meg lydig ned, såre fornøyd over å kunne innta kaffen på benken som planlagt. Sakte gikk det opp for meg at jeg var blitt statist. Eller rettere sagt: Barnevognen var blitt statist. Filmen var "Kvinnen i mitt liv", regissøren var den ene guttungen og hovedrolleinnehaveren den andre. Da var det like før jeg reiste meg opp og gikk i protest. Akkurat som jeg truet med å gjøre på en restaurant da Thomas Giertsen inntok nabobordet. Så fant jeg ut at jeg da ville være like barnslig og teit som jeg synes han er, dessuten var menyen for fristende. Akkurat som kaffen var for fristende nå. Og så kunne det jo være interessant å se hvordan det foregikk å filme en scene, tenkte jeg. Begge deler kan ha vært skalkeskjul for et visst ønske om "two seconds of fame".
Da jeg hadde sittet slik i to timer og sett denne Giertsen komme slentrende mot meg altfor mange ganger, reiste jeg meg og gikk. Ingen kom løpende etter meg med noe honorar, ikke gratisbilletter en gang, hvilket frarøvet meg den gleden det hadde vært å avslå. For var det en film jeg aldri skulle se, så var det nå den!

Lenge etter at filmen hadde gått sin skjeve seiersgang på norske kinoer, og forlengst hadde kommet på DVD, tok nysgjerrigheten overhånd. Jeg krøp til korset og leide den en kveld jeg var alene hjemme. Og jeg led meg gjennom en irriterende dårlig film, med tildels elendig skuespilleri, bare for å måpende konstatere at - vi var ikke der! Men å se den en gang til for å være helt sikker - se så langt sank jeg ikke. Ha!

Det er trikken i mitt liv

Det beste Oslo Sporveier har gjort, er å henge opp plakater med dikt. Ikke bare gir det de reisende noe å feste blikket på - hvilket jo kan være kjærkomment siden det ellers faktisk kan havne på en medreisende, og da må man jo se bort eller ned, og i hvert fall ikke finne på å smile, og i hvert fall ikke om morgenen - det gir også ord til den som vil ta imot. Noe å tenke på, noe å smile av (i det skjulte, da), noe å varme seg på en hufsete Oslodag. Mange av disse diktene briljerer med sin korthet, så jeg lot det gå litt sport i å huske dem. Men siden det er noen år siden mine daglige trikketurer i hovedstaden, har de dessverre blitt overført til glemmeboken. For ikke å yte t-banen urettferdighet: Noen av dem ble nok lest på dette framkomstmiddelet også. Hvilket minner meg på at jeg en periode svevde i den villfarelse at det gikk trikk svært langt vestover. Inntil det gikk opp for meg at t-banen på mystisk vis skifter navn til trikk straks dørene lukkes på Majorstua (Majorstuen?)og den durer videre ut i åpent landskap. For den skifter da vitterlig ikke ham? Mitt tips til de som ønsker å ta en virkelig trikk til mindre urbane strøk: Prøv Ljabru-trikken! Det er en fin tur, det, med fjordutsikt og greier! Tilbake til ordene. En gang, og dette var nok på t-banen, hadde de hengt opp en plakat med ord som beskrev tidens verdi og relativitet, noe jeg aldri blir ferdig med å undre meg over - eller bli helt rørete av, for den del. Selvsagt har den teksten også havnet i ovennevnte bok, men det er da man tyr til google:

For å forstå verdien av ET ÅR, spør en student som strøk til eksamen.
For å forstå verdien av EN MÅNED, spør en mor som fødte et barn for tidlig.
For å forstå verdien av EN UKE, spør redaktøren av en ukeavis.
For å forstå verdien av EN TIME, spør de nyforelskede som venter på å møtes.
For å forstå verdien av ET MINUTT, spør han som kom for sent til flyet.
For å forstå verdien av ET SEKUND, spør en person som akkurat unngikk en ulykke.
For å forstå verdien av ET MILLISEKUND, spør han som kom på annenplass i en OL-øvelse.

Verdt å tenke over, selv om ord om tid lett blir flosklete. Av den grunn skal jeg spare dere for resten av teksten. Det gjorde også Oslo Sporveier. For egen regning, vil jeg gjerne tilføye: For å forstå verdien av EN DRØY TIME, spør en mor som rekker både å ta et deilig bad og å skrive dette innlegget mens baby tar en attpålur.
Dette er det eneste trikkediktet jeg husker, og det er nok fordi jeg liker det så godt:

Eg veit ikke kvar vi skal
men eg gler meg medan vi kjem dit
- Ann Kavli

PS: Jeg håper Yvonne C. Kuhn tilgir at jeg har hermet etter boktittelen hennes, men til gjengjeld skal jeg prøve å få lest boka!

Heia Norwegen!

Overskriften kan være villedende, så jeg forter meg å presisere at dette innlegget overhodet ikke er relatert til norske idrettsbragder. Jeg tør love det blir lenge til et innlegg her inneholder noe som helst i den gaten. Så sportsidioter kan slutte å lese HER. Men musikkinteresserte (og eventuelle musikkglade sportsidioter)kan fortsette. For tre blant de syv beste på tyske jazz-lister er vel en bragd verdt å nevnes det også? Ketil Bjørnstad får medalje av aller edleste valør til og med. Solveig Slettahjell kaprer en pen sjetteplass, og Terje Rypdal puster henne i nakken. Litt lenger ned på listen finner vi Nils Petter Molvær. Gamle gutter gjør det skarpt! Men jeg er en sviker og vifter med det gul-blå flagget. Söta bror er nemlig en arg konkurrent også i denne sammenhengen. Og med min hang til både jazzsyngedamer og svenske syngedamer, er Rigmor Gustafsson synger Michel Legrand en sikker vinner.

Walk that walk, talk that talk

"I went to a party last week", sa hun. Hun var like velartikulert som hun var vakker, med meget tydelige t-er. Jeg tenkte at hun lignet på en blond Audrey Hepburn. "I wore my shorts and my Boots - and I just did like this with my foot..." Jeg fikk kastet blikket over restaurantbordet og ned akkurat tidsnok til å se henne vippe lett og elegant på foten. "...and all the men went..." , etterfulgt av et wow-blikk og en hodebevegelse som var så beskrivende at du formelig hørte suset fra gispende og måpende mannehoder som snudde seg unisont mot et par meget høyhælte støvler besatt med glitrende stener på et par særdeles velformede, lange ben. For å skjule noe jeg trodde var et heller måpende, lattermildt åsyn, så jeg raskt ned. Blikket falt på mine egne velbrukte støvler, som jeg inntil da hadde syntes var råstilige, og jeg kunne noe beklemt konstatere at de bar tydelig preg av dagens utfoldelser i sandkassen. Videre konstaterte jeg med et innvendig skuldertrekk at jeg verken har ben eller lyst til å bære glitrende wow-støvler og at samtalen jeg kunne ha med min sidepartner nok ville være adskillig mer interessant. Hvorpå jeg lot Audrey være Audrey og snudde meg mot min datter, som - intetanende om et par støvlers dramatiske effekt på menn, om enn fascinert av det meste som glitrer - dinglet fornøyd med et par like besandede støvler. "Vil du jeg skal dele opp pizzaen din, lille venn?"

En bok uten slutt

Det er 20 år siden Tsjernobyl. For mange av oss er det en ferdiglest side i en bok som vi ikke er så nysgjerrige på slutten på. Mange av ofrene må fortsatt lese side etter side, kapittel etter kapittel, i en påtvungen bok med ukjent slutt som de frykter. Redsel er et stikkord. Redsel for langtidsvirkningene av å bo i dette området har ført til alvorlige psykiske problemer for mange, mange. Hvis vi tenker tilbake til 1986, flimrer det kanskje bilder av barneøyne i deformerte barneansikter forbi som noe av det som gjorde sterkest inntrykk. I dag er mange av barna voksne. Andre barn har blitt født i ettervirkningene av Tsjernobyl. Hvordan er livene deres? Barneøyne forteller fortsatt om stor nød. Mange lever på barnehjem under høyst kritikkverdige forhold. Til og med lenket til en seng. Små ben trasker på en vei som skulle gått til skolen, men som istedet går rett ut på gata. De har blitt kastet ut hjemmefra. En munn mindre å mette. Barnehjemsbarna trenger hjelp. Gatebarna trenger hjelp. Men Tsjernobyl er ikke lenger på topp-10 listen over store katastrofer på planeten vår. Hjelpen er det vanskelig å få.

Den største utfordringen er å ikke glemme Tsjernobyl.
- Irina Grushevaya, president International Association for Humanitarian Cooperation

A night at the opera

Min kjennskap til musikkformen opera er dessverre sørgelig begrenset. For mange år siden besøkte jeg både Madame Butterfly og Don Giovanni i Operaen i Oslo. Siden havnet nye operaopplevelser på listen over ting du mener å gjenta men som ikke blir gjentatt. Det kom litt brått på at jeg skulle utøve denne sangsporten selv. Det var dermed med en viss tilbakeholden sitring jeg sammen med resten av VI-gjengen (Voices International) entret scenen i auditoriet på den internasjonale skolen i Lux for å synge blant annet fra ymse operaer. På scenen sto også et kunstnerektepar med et etternavn som inneholder altfor mange konsonanter til at det lar seg uttale. Han var forbløffende lik Disney-versjonen av Gepetto. Begge var knøttsmå og heller unnselige og grå, bortsett fra hennes gulrotrøde hockeysveis som unektelig lyste opp. Men hans bue, hennes stemme og felles musikalsk innlevelse og lidenskap gjorde dem både store og fargerike. Det er forunderlig at så store toner kan strømme så misunnelsesverdig ubesværlig ut av en så liten og vever kropp. Jeg ventet meg nesten at hun skulle sveve oppunder taket i auditoriet som en paraplyløs Mary Poppins. Samtidig la jeg merke til to jenter i salen, elviser kan tenkes. Den ene så ganske forskrekket ut, den andre storlo, og jeg kunne egentlig godt forstå dem begge. Siden vi snakker om framtoninger, med oss hadde vi en pianistinne, som så ut som en moderne og ganske maskulin lærkledd versjon av den onde stemoren i Snehvit. Om mitt øre ikke er spesielt operatrent, er det i hvert fall ikke trent opp til (og ei heller særlig villig til) å lytte til irsk folkemusikk, i går ved gruppen Heartlands som blandet seg inn i all denne åpperaen. Halvveis ut i andre jig begynte jeg å telle lamper i taket. Og var glad for å innta podiet igjen som syngende og dansende bryllupsgjest i Don Giovanni. Forøvrig tilførte denne konserten meg ny lærdom om mer enn opera. Hvor lenge bukker du for publikum? Jo, akkurat lenge nok til å si: "Did I do my shoes today? Yes I did my shoes today." Forhåpentligvis ga konserten litt musikalsk glede en fredag kveld, men enda viktigere: Trengende i Tanzania og Tyrkia får utbytte av den, via IB (International Baccalaureate) sine hjelpeprosjekt.

Fire dager i mars

Vi ble nesten sperret inne sist fredag. Av snø. Himmelen tømte 30 cm av den over dette lille landet på et par timer - Lux lammes. Men vi våget oss ut i snøfnuggenes elleville krigsdans og brøytet oss egenhendig vei til flyplassen. Brøytebilene (hvis de finnes) ble nemlig grundig tatt på senga. Etter å ha dyttet forkomne franskmenn som sto fast i 10 grader oppoverbakke, kunne vi lettet konstatere at flyplassen var åpnet igjen og at vårt fly var et av de som skulle opp i krigsdansen. Men når? Flyet var nemlig innesperret - i hangaren sin. Hadde vi hatt spader i håndbagasjen, kunne vi fjernet snøen foran hangaren raskere selv. I all viraken, slapp de oss nesten ombord på flyet til København, selv om det vitterlig sto Nice på skjermen. Det skulle vel tatt seg ut! Til syvende og sist kunne vi med makt dytte opp døren til gaten og vasse i disse 30 cm ut til en ventende flygemaskin av det bittelille slaget. Jeg har hørt rykter om at flyplassen i Mombasa er bedre organisert enn Luxembourg International. Det fine er at det bare tar en drøy time å fly til en annen verden. 17 plussgrader (men sleng på noen til i solsteken - ja, solsteken!), mimosa, Middelhav, lekre lunsjer i solen, fristende frokost i solen, kruttsterk kaffe under oliventreet, rislende rosé med havutsikt... Henny slapp fri fra dyner og regntrekk og fikk se litt mer av verden enn taket i vognen. Helena løp fritt og frydefullt omkring, og hele firerbanden nøt fire marsdager i en litt annen verden. Vel tilbake i vår Luxverden, ventet snøen. Men der stråmannen og tryllestaven sviktet, kom regnet og gjorde jobben. Snøen er borte, og det er uhyre sjelden jeg er så glad for regn. For nå kan det nemlig godt bli vår! Jeg prøver igjen - krokus pokus!

12.03.06: En noe tregtvirkende trylleformel - men den virket! Snøklokker og gule krokus.

Krokus pokus

Vinterferie, karnevalferie, krokusferie...kjært barn har som kjent mange navn. Selv foretrekker jeg det siste, selv om det første absolutt er mest betegnende, også her. Men krokusen er under snøen, som et skjult løfte! Jeg har sett den, jeg! Vi tar en avstikker til et snøfritt Villefranche - og krysser fingre for mindre snø og mer krokus når vi kommer hjem igjen. Vi får se om stråmannen, som tradisjonen tro havnet brennende i Moselelven i går, Askeonsdag, tok med seg vinteren som han skal gjøre (hvert skuddår er det forøvrig en stråkvinne som skal sørge for vår).
Hvis ikke, får Helena svinge tryllestaven sin (eller stars'en, som hun kaller den).