Noe i øynene

Det er ikke mange tiggere å se, eller skal jeg si overse, i Lux sentrum. I dag fant jeg ut at jeg ikke ville overse en av dem som setter sitt preg på gatebildet lenger. Han satt der han alltid sitter, urørlig som en veldig sørgelig versjon av disse sølvfargede, frosne gatekunstnerne som får barn til å skvette som frosker når de finner det for godt å avsløre sin ikke-statue status. Helt totalt uten sammenligning forøvrig. Jeg kan ikke engang se for meg at han får noen til å skvette. Han er jo nesten ikke der. Det var tristheten hans som fikk meg til å stoppe foran ham i dag, riktignok etter først å ha gått forbi en gang. Den lå over den lute ryggen og rant ned det tjafsete håret, men mest av alt var den i øynene som stirret ned i asfalten. Jeg nølte. En gang for mange år siden ble jeg stoppet av en av Oslos narkomane som lurte på om jeg kunne kjøpe en pølse til ham. Det var endatil i Torggata, der hovedstadens ukronede pølsekonger kjemper en innbitt kamp for å kapre pølsespisende kunder. Byen beste pølser, kun kr. 10! Litt lenger ned - verdens beste pølser, kun kr. 10,-!. Jeg angrer fortsatt på at jeg ikke etterkom et så ærlig ønske. Derfor lurte jeg nå på om jeg skulle tilby ham mitt nyinnkjøpte bakverk som lå i vesken eller om jeg skulle grave fram klingende mynt. Valget falt på det siste. Blikket løftet seg fra det asfaltgrå og lyste faktisk opp. I takknemlighet? Ja, i takknemlighet, jeg velger å tro det. Takkefrasen lød ekte. Og i smilet var det varme, det kunne jeg se bare jeg så bortenfor den ene tanna. Jeg prøvde å legge varme i mine ønsker om en god dag, selv om jeg var usikker på om det var riktig å si. For meg er det vanskelig å se at hans dag kunne bli god, men han har kanskje lagt listen et annet sted... Jeg gikk videre med et litt egoistisk håp om å ha gjort en liten forskjell. La meg her tilføye at jeg ikke føler meg særlig inspirert av verken John Fredriksen eller George Clooney.

I går kveld inntok Eirik det man trygt kan kalle et bedre måltid på en luksuriøs klubb, Cercle Münster. Så luksuriøs at man må være medlem og punge ut med EUR 1250 i engangsinngangsbillett og EUR 375 i året. Men, som hovmesteren hadde sagt til Eirik, det er jo bare 1 euro om dagen, monsieur.. Man kan også komme inn bakveien, via medlemsskap i en tilsvarende klubb et annet sted i verden. Eller ved at sjefen din har et slikt medlemsskap. Jeg har vært litt misunnelig fordi Eirik kan gå dit og ikke jeg, selv om jeg innbiller meg at det er litt Gutteklubben Grei. Men nå filosoferte jeg istedet litt over hva en klingende euromynt kan bety for ulike mennesker, mens jeg gumlet på bakverket som vokste litt i munnen. Men bare litt.

Bare barnemat

Barnemat bare barnemat? Bah - non!

Barnehagebarnemat:
Barnas egen kokk utvikler smaks(sjalott)lauker og matbevissthet fra svært ung alder. Menyen kan se slik ut:Fiskerisotto med hummerbisque og sesongens grønnsaker, tiramisu . Egentlig er ikke hovedpoenget at menyene høres smatt ut, men hvor utfyllende, presise og dermed bevisstgjørende de er. Poteter er ikke bare poteter, men dauphinois, rissolées eller ganske enkelt nature au persil. Grønnsakene kommer som salat, ratatouille, à la provencale eller fylt med snadder. På dagsmenyen står også små goûters (smakspauser), som (dessverre) gjør våre søte små enda søtere. I rettferdighetens og sunnhetens navn sniker det seg inn ymse fruktpauser i ny og ne.

TV-barnemat:
Barnas egen tegnede TV-kokk (Michel, ikke Tor) lærer barna at mat = lek og deler uten å nøle les secrets de la recette (oppskriftens hemmeligheter) med sine små seere. Og noen store, Eirik sitter gjerne klistret til skjermen for å høre hemmeligheter. Visste du at hemmeligheten bak en luftig og silkeglatt sjokolademousse er å ikke piske eggehviten så stiv? Eller (i disse kakaotider) at melken ikke setter seg fast i kjelen hvis du tar i to ss vann først?

Barnemat i butikken:
Butikkvettregel nr. 1: Ha alltid med lupe for å finne produkter som ikke inneholder sukker og/eller sjokolade. Det gjelder særlig i hyllen med frokostblandinger og i hyllen med babymat (jada, grøt med sjokolade og knust sjokoladekjeks på glass!).
Butikkvettregel nr. 2: Løp ut så fort bæreposer og barnevogner kan holde, før personen i kassen rekker å stikke til barnet ditt en neve godteri.

Tussi på café

Jeg kan være litt Tussi av meg. Jeg hadde for eksempel på resignert tussivis gitt opp håpet om et sårt etterlengtet caféliv i Lux, som følge av en etter hvert smådesperat jakt på kombinasjonen bra, babyvennlig og røykfri. Med en sløyfepyntet hale mellom beina tuslet jeg duknakket hjem til Miss Silvia. Ikke noe galt med henne, altså, men det er noe med 1) det sosiale, 2) det at noen andre lager kaffen til deg og 3) det å sitte på café, rett og slett. Men alt dette var før jeg fant Art Café og trodde jeg var kommet til caféhimmelen. Ikke bare innfrir den de tre ovennevnte krav, den har i tillegg en stemning som er like myk som de fristende sofagruppene og den passe sløye bakgrunnsmusikken, og en meny som frister til å si ja takk, begge deler, sånn bare for å bli i Hundremeterskogen litt til. Jeg har lært at det vi hjemme ofte kaller enkel latte (ja, jeg har fått med meg noe om at lattegenerasjonen er avlegs, men jeg begynner å bli en gammel dame), kaller de her russisk melk. Så om jeg ikke akkurat har sprettet som Tigergutt, har jeg heller ikke luntet som Tussi til denne caféhimmelen hele tre dager på rad. Dag én dro jeg med meg Juliette fra Washington D.C (da Capital), dag to Niina från Suomi og dag tre hele familien min. Alle var glade og fornøyde. Og etterpå danset Helena med pappa’n sin foran en munter musikant med lirekasse.

"Og hvordan står det til?" spurte Brumm.
Tussi ristet langsomt på hodet.
"Ikke mye hvordan," sa han. "Jeg har ikke følt meg riktig hvordan på aldri så lenge".

...

Men Tussi sa til seg selv: "Dette dumme skriveriet! Blyanter og jeg vet ikke hva! Oppskrytt, spør du meg. Tull og tøys. Ikke noe annet."

Himmelsk korrekturlakk

Et øyeblikk er det hvitt. Ikke lenge nok til å befolke hagen med snømenn. Ikke lenge nok til å glede akebrettet, som står og sturer for seg selv i et hjørne i garasjen. Men lenge nok til å kaste snøballer. Lenge nok til å lage små snømenn - slike som hører hjemme i Lilleputtland. Lenge nok til at Helena kan lage hvite fotspor der ingen har gjort det før henne. Lenge nok til at hun kan fryde seg litt. Og lenge nok til at jeg savner snø - i hvert fall på min datters vegne. De er fine, slike hvite øyeblikk.

Det snør - himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer.
Og hør - bylarmen forsvinner under dalende flommer.
Vi har hørt at ingen snøfnugg er like
og sånne under kan en tenke på en stund.
Jeg lener hodet helt tilbake og får et iskyss på min munn.

Alt går litt langsommere her på jorden når hele himmelen faller ned.
- Anne Grete Preus

Tilegnet alle nordmenn som himmelen faller ned på - til en smule trøst hvis det trenges.

Matprat.be

Vi er glade i mat. Da er ikke Lux det dummeste stedet. For eksempel kan du slumpe til å få fransk meny og tyske porsjoner, og således er ikke kombinasjonen gourmet og gourmand noe problem. At Belgia er mer enn moules frites og øl har vi også funnet ut. I sommer var vi i den belgiske grensebyen Arlon. Vi fastlo raskt at det ikke var så mye å komme tilbake dit for - inntil vi snublet over og inn i en kombinert delikatesse og restaurant, La Table d'Upignac. Rustikk, lun og fristende - perfekt for en kald høstdag, konkluderte vi med. Nå ble det riktignok en kald vinterdag, men vi kom tilbake, og stedet skuffet ikke. De varter opp med and i alle tenkelige former og varianter. Patéer og mousser, røkt og rå, lår og bryst, i lokale, franske, asiatiske og ymse andre varianter. Vi gikk for dagens lunsj, og for pene EUR 15 fikk vi en raus tallerken med ulike andepatéer og råkost til forrett og de lekreste nem fylt med røkt and og sopp fra de omkringliggende skogholt til hovedrett. Dette var vår andre lunsj i Belgia (Ikea teller ikke), og vi synes det er litt merkelig at vi har hatt begge stedene helt for oss selv. Dette får oss til å undre oss litt over belgiernes lunsjvaner. Uansett - vi er alle glade i and - på hvert vårt vis. Helena vil heller til Andeby enn til Arlon og frydet seg mest over å komme hjem til Donald. Og sånn bare for å ta den helt ut, var dagens i heimen andebryst med risotto (med to av p'ene, porcini og obligatorisk parmesan) og hvitløkssauterte bønner. Vel overstått andehelg!

Kulinarisk ordliste

Og vi hopper rett til P for Italia.

Pancetta - upscale bacon
Panna Cotta - kokt fløte. Hvem sier den slår crème brûlée? I beg to differ. Eller kanskje jeg ikke har smakt riktig panna cotta. Parmaskinke - hva sies om 5 kg benfri delikatesse til 230 NOK?
Parmesan - i en stor fristende bit fra ostemannen. Ikke i poser. Prisen? Samme som for Jarlsberg på Rimi. Helena tror forøvrig kokosen på skolebrød er parmesan.
Pasta - naturligvis. Trøffelfylte halvmåner=syvende himmel. Helena sier også at hester spiser pasta (spaghetti kan være til forveksling lik høy).
Pecorino - namnamost. Talleggio er mer namnam, men den begynner ikke med p.
Pesto - eller I'm lost in the pasta, I'm lost in the pesto too som er Helenas lovsang til to av p'ene. Og lost har hun vært siden ettårsalderen.
Pizza - glem tykk bunn og less is more!
Porcini - steinsopp, smatt i blant annet risotto.
Prosciutto - ganske enkelt skinke, men bogskinke - gå hjem og vogg!
Prosecco - litt til glasset også.
Pølser - det gjelder å finne de med rett størrelse og farge som er merkelig gode i en kraftig tomatsaus.

Vi gjør oppmerksom på at ordlista er ufullstendig og høyst subjektiv.

No blir det liv

Hvem sa at Luxembourg ikke er fest? Ta en tur på bygda, og de håndskrevne plakatene langs veiene som informerer om den ene festen mer sprelsk enn den andre vil tilbakevise dette på det sterkeste. Jeg ramser opp i fleng:

Hot Steel Vibes - good vibrations her, eller...?
Bacardi Night - so 80's.
Wall Street Party - for finansfiffen montro? Det er liksom nok av finansfolk her.
Schlappebal - sikkert ikke så schlappt som det høres ut som.
Bella Bulla - har en mistanke om at Bella Bulla har noe med pene pupper å gjøre, og da kan man jo tenke seg. Lurer på om jeg skal stille opp her med to par ull ammeinnlegg XL.
Bal an der Hell - hetere blir det ikke.
Oldies Love Party - arrangør: Eldreforeningen i Leudelange i samarbeid med discoteamet.
Weller Wahnsinn - vill og gal i Weller.
Bretzelbal - tredje søndag i Carême , fasten, gir menn tradisjonelt en Bretzel (saltkringle) til sin hjertenskjær. Hvis den utvalgte aksepterer, kan han komme på besøk på første påskedag og få egg tilbake. I likestillingens navn kan kvinner nå tilby dette bakverket til en mann hvert skuddår. Jeg tipper at dette er festen hvis du er kvinne (gjerne sosialistisk) og fyser på en Bretzel.
Arrangør: Sosialistiske Kvinner.

Skulle du trenge et vorspiel før festen, kunne kanskje tractor pulling være tingen?
Det er dårlig med både alpinanlegg og snø her, men det er slettes ingen grunn til å ikke ha after ski party! Og synes du ovenfornevnte festligheter høres litt drøyt ut, kan du jo velge en konsert. Hva med Hansi Hinterseer & sein Tiroler Echo? Eller The East Coast Devils? Og er Hansi & djevlene inspirerende, er det bare å fortsette til et karaokested. Som sagt, må du nok ut på bygda for å finne de villeste festene, de på lokalet liksom. Jeg nevner steder som Hupperdange, Differdange, Dommeldange og Dudelange, og mener for all del ikke å fornærme festarrangører på andre steder som slutter på -ange. I disse dager inntar karnevalet lille Lux, med Mardi Gras som kulminerende høydepunkt. Parader og kostymer blir så avløst av en viss Valentin her også. Lokalt på lokalet eller global touch - Lux har det meste!

Rai Rai!