Av og til må man bare si det

Bli ferdig nå da, tenkte jeg utålmodig mens damen hos bakeren svinset rundt en kunde som tilsynelatende ikke skulle ha noe. Jeg aktet ikke å miste bussen, bussene er dessuten særdeles upålitelige her nede i sør og det er slettes ikke godt å vite når de dukker opp. Omsider svinset hun i min retning, og endatil kniste hun. Det var på tide, snøftet jeg til meg selv.

- Det er forloveden min, hvisket hun halvt forklarende, halvt unnskyldende.
Jeg ble straks litt mildere stemt. Så klarte hun ikke å holde seg:
- Han er kjærligheten i livet mitt! utbrøt hun.
- Han og sønnen vår. Jeg er så lykkelig!
Ordene kom rolig og enkelt, men intenst, og hun strålte. Jeg trodde henne og ble enda mildere stemt.

- Av og til må man bare si det, avsluttet hun.

Jeg rakk bussen, men det hadde visst ikke vært så farlig allikevel.

Slekt skal følge...

Så kom oldefarmor på gamlehjem. Roter nå, mer og mer. Men synger gjør hun, med stødig røst og til alles forlystelse. Favorittlåta er og blir "She joined the navy to see the world, and what did she see, she saw the sea". Den er blitt slik en schläger på avdelingen nå, at når tonene klinger fra rom 514, river en hvitkledd pleier døra opp i reneste Fred Astaire-stil og gauler "she saw the sea" med perfekt timing.

Og når vi hører vår lille lille venn på tre-snart-fire sitte i trappa på seilbåten og synge, på trill-rundt-sjarmerende barneengelsk men med lett gjenkjennelig tekst og melodi, "she na-na-navy, to see na world" - ja, da vifter vi øynene våre godt og lenge.

Hennys ubevisste hyllest til oldefarmor. Velsigne dem begge.

Et lite stykke Bergen

Bouchavesnes-Bergen er en bitteliten unnselig landsby på flatbygda i Somme, av det slaget du glatt kjører rett gjennom. Som nordmann synes du selvsagt det er ganske morsomt at en liten fransk by heter noe med Bergen, men ikke morsomt nok til å stoppe.

Så stopper du allikevel foran en statue av den franske feltmarskalken og krigshelten Maréchal Ferdinand Foch, som enhver fransk by med respekt for seg selv har en gate oppkalt etter. Og av en eller annen grunn går du bak denne statuen, han kan jo være noe å se på bakfra også den godeste Foch, hvem vet! Men der står det altså at statuen er skjenket til byen av den bergenske skipsrederen Haakon Wallem. Ikke nok med det, han ga generøst 100 000 franc av egen lomme og fikk også Bergens befolkning til å spytte i for å hjelpe til med oppbyggingen av byen etter første verdenskrigs herjinger. De var spesielt ille her, Bouchavesnes var omringet av slagmarker og strategisk viktig. Rådhuset i byen er en gave fra Bergen by, tegnet av arkitekt Ole Landmark og ferdigstilt i 1925. Da slengte de på Bergen bak navnet sitt, i takknemlighet. Wallem og Foch ble kompiser og Wallem ble tildelt ordenen Den Franske Lilje av den samme Foch.

Og der kom vi intetanende forbi dette lille stykket Bergen. Litt pussig. Nå lurer vi på hvordan det kunne ha seg at Wallem fant på å gjøre dette, men det har vi ikke funnet svar på.

Selgerne i Somme

Somme, Nord-Frankrike. Flatt, alt er flatt. Midt i det flate finner vi et hotell. Langs samme gate ligger en klynge hus som sammen med hotellet utgjør landsbyen. Fra hotellvinduet ser vi katt og kaniner og en eng med løvetann.

I spisesalen om kvelden møter det oss et litt underlig syn. Ved et langbord sitter dresskledde menn på lang lang rekke. På den andre siden av bordet sitter ingen. De stirrer rett frem eller på maten, de fikler med mobiler og andre dupetitter. En etter en kommer de og setter seg på rekken. En av dem er kontaktsøkende, kikker på sidemennene og prøver seg på et smil. Det går ikke lang tid før han fikler han også.

Vi lurer på hvordan det kan ha seg at en lang rekke menn danner seg midt på denne flate og noe gudsforlatte bygda, og kommer fram til at de må være selgere på gjennomreise. Kanskje møtes de her med jevne mellomrom og har sin faste stille rekke som det er en visse trivsel og trygghet i.

Hvordan vi havnet der, vet vi egentlig ikke, men de gjestene som ikke var selgere, var der kanskje for å se the poppy fields, valmueengene som ble et symbol under første verdenskrig, eller krigskirkegårdene hvor en bestefar kanskje ligger, eller alt dette flate som soldater trampet ned og falt på og gjorde enda flatere. Enorme flate områder, enormt mange soldater.

"On attaquera sur la Somme" (Vi angriper ved Somme.)
- Maréchal Foch

Strendene i Normandie

Sword Beach. Gold Beach. Juno Beach. Omaha Beach. Bortenfor sandstripen som kalles Paris' riviera ligger disse strendene, mer til minne enn til solslikking. Her tråkker du i tusener av blodige soldaters fotspor. Frigjøringsstrendene. Det er kort mellom minnesmerkene, kort mellom de gamle stridsvognene og kort mellom de hvitmalte enkle korsene på krigskirkegårdene.

Kort mellom flaggklyngene. Mest engelske, amerikanske, kanadiske og franske - men også noen tyske. Venner nå. Flagg klistret på vinduer på bensinstasjoner og butikker. Flagg ut av mange vinduer. Folk lever med krigen i dette området, og har du bodd her, får du et mye sterkere forhold til 6. juni 1944 enn til 8. mai 1945.

Andre steder kan du kjøre langs slottsruter og vinruter, her kjører du langs Overlord-ruten. På døra til et hotell langs ruten står det "welcome to our liberators". Litt senere kjører vi forbi Omaha Beach Golf, med fredelig utsikt mot klippene og stranda. Andre tider.

Sword Beach. Gold Beach. Juno Beach. Omaha Beach. Strender til større ettertanke enn strender flest.

Naturlig kunst

Obamat

Det må en franskmann til for å bli indignert og oppbrakt over lunsjmenyen til Obama & co på innsettelsesdagen. Vedkommende reporter fnyste foraktelig fram menyen og la til noe i retning av "de må jo bare spise det".

Og om ikke maten var fordøyelig, så var kommentaren fornøyelig, og den føyer seg pent inn i rekken av bevis på franskmenns matfokus.

Frossent øyeblikk (Lys & Farge)

Isdronning (Lys & Farge)

Lys & farge (adventskalender)

Eleanor Rigby

Nobody came...

Eleanor rigby picks up the rice in the church where a wedding has been
Lives in a dream
Waits at the window, wearing the face that she keeps in a jar by the door
Who is it for?

All the lonely people
Where do they all come from ?
All the lonely people
Where do they all belong ?

Father mckenzie writing the words of a sermon that no one will hear
No one comes near.
Look at him working. darning his socks in the night when there's nobody there
What does he care?

All the lonely people
Where do they all come from?
All the lonely people
Where do they all belong?

Eleanor rigby died in the church and was buried along with her name
Nobody came
Father mckenzie wiping the dirt from his hands as he walks from the grave
No one was saved

All the lonely people
Where do they all come from?
All the lonely people
Where do they all belong?

Høw ridiculøus!

Sønic Visions Festivål. Spot øn Denmårk. 2 days 25 bånds.

Kan noen være så utsøkt vennlige å forklare denne latterlige bruken av ø og å for meg?? Skal det liksom være kult?? De skulle bare visst hvor teit og poengløst det både ser og høres ut å stæsje det engelske språket med en skråstrek her og en liten runding der. Ikke er det første gangen jeg ser det heller, yoghurten Fjørd er et annet eksempel (jeg har ikke smakt den - prinsipp).

Så neimen om jeg skal på noen festivål! Høwever Sønic! Ikke for å se danske Murder, belgiske An Orange Car Crashed (ikke noe rart forresten, til opplysning er belgiere elendige sjåfører!), norske Superfamily (min egen får holde) eller lokale Glitter and Trauma (pussig kombinasjon - men jeg kan tenke meg opplevelsen ville vært mer traumatisk enn glitrende).

S.O.S!

Det var det. Da har jeg omsider blitt selve bildet, eller klisjéen om du vil, på en Expatfrue. For hvorfor ville jeg ellers finne på å ta en cocktail midt på blanke formiddagen?? FØR 12.00 til og med?? Ikke hvilken som helst cocktail heller, for den saks skyld, men en BARE for jenter. Girls only. Skinnende rosa (både flaske og innhold), med en overraskende frisk smak av litchi og bringebær.*

Neida, neida. La meg berolige dere (og meg selv...), det handlet ikke om en cocktailpause fra shopping på Kenzo med expat-venninner. Dette var et rent nødstilfelle! Jeg befant meg på et sted jeg absolutt ikke burde befinne meg på en lørdag formiddag, nemlig på shoppingsenteret Auchan. Og akkurat som folkemengdene og hyllekilometrene tok kvelertak på meg, så jeg denne skinnende, lokkende rosa flasken... Jeg styrte rett gjennom mengden og grep plastkruset den smilende salgsdamen ga meg med usigelig lettelse.

Det funka! Og til alt overmål kjøpte jeg en flaske også - til en Bridget Jones venninne riktignok (lurer på om hun deler...??) *



* Dette er ikke en reklame for den nye cocktaildrinken Girl!. Eller er det det?

Tatt av vannet

Laetidor II, blå som havet den tilhører, har vært et landemerke i havnen i årevis. Den har vært såre fornøyd med å ligge der og duppe kokett for forbipasserende, sole seg i glansen av storebrødrene Yacht og Katamaran og leve på minnene fra fordums storhetstid da den prydet forsiden av et flymagasin.

Så kom novemberregnet. Det falt ubarmhjertig på land, mann og strand, det fosset ned brosteinsgater, det pisket opp havet, og det falt på og fylte opp Laetidor. Langsomt sank båten til bunns. Mens staute politimenn sto på rekke og rad, armene på ryggen, bena godt fra hverandre, og observerte, satte dykkere og havnevesen i gang en redningsaksjon. Med hodet så vidt over vannet, ble Laetidor sakte slept til en tryggere havn og løftet opp av sterke maskinarmer. Men det var ingenting å gjøre.Laetidor måtte ende sine dager på en gravplass for båter og annet skrap.

Så kom regnet og tok Laetidor, og bølgene som var vant til å skvulpe mot hennes baug vet ikke helt hvor de skal gjøre av seg.

Hele kongeriket

Tusser og troll, huldra og draugen...
...og et eget kongerike for to små

På en dag som denne

Men dette er også Luxembourg - på en dag som denne...

Autentisitet

"A mes yeux, le Luxembourg s'est toujours voilé derrière un masque, derrière un vernis difficile a percer. Le Luxembourgeois est si distant: les rares personnes ouvertes au dialogue ne se donnent pas facilement. Or celles qui se donnent à voir ne m'intéressent pas et celles que j'aimerais percer à jour ne se donnent pas. C'est un constat que j'ai pu vérifier en m'installant à Lyon. Alors, au contact des Lyonnais avec lesquels le rapport est aisé, sans détour et franc, je me suis rendue à l'évidence que ma perception des choses n'était pas erronnée."-

"I mine øyne har Luxembourg alltid gjemt seg bak en maske, bak et lag det er vanskelig å trenge gjennom. Luxemburgeren holder avstand: de få som er åpne for dialog er ikke lett synlige. De som viser seg, interesserer meg ikke og de som jeg ønsker å trenge gjennom til viser seg ikke.
Sannheten i denne påstanden kunne jeg kontrollere da jeg kom til Lyon. Der, i kontakt med mennesker det var fritt og ukomplisert å forholde seg til, ble jeg klar over at min oppfatning ikke var feil."

- Corina Ciocârlie, rumensk forfatter bosatt i Luxembourg*

Hun har rett. Dette er hva jeg har komme fram til: Jeg ser masken og laget som mangel på identitet, nasjonalitet og autentisitet. Stakkars Luxembourg, hvordan kan hun ha sjanse til å finne dette når nesten halve befolkningen er utlendinger og rundt 100 000 til strømmer over grensene hver dag for å jobbe. Gjennom mangfold? Kanskje, men mangfold i en rik manns verden blir lett uniformt. Når jeg flytter videre, til Lyon eller andre steder, vil jeg lete etter autentisitet. I landet. I menneskene.

*Vedlegget i gårsdagens avis, som sitatet er hentet fra, heter passende nok "Identitet og nasjonalitet".

Impressions de Cannes

Cannes. Flashy folk + flashy butikker + pornobåter i havna = høy bling-bling faktor. Men det er ikke det som gjør inntrykk. Det som gjør inntrykk, er menneskene som blir borte i alt dette. Det som gjør inntrykk er kontrastene.

Som bagladyen i den lille sorte. Juggelbehengt. Flokete hår i et forsøk på en frisyre. Er man uteligger i Cannes, så må man prøve å være det standsmessig. Da får det ikke hjelpe at effekten av den lille akk så lårkorte sorte med dype utringninger er ganske hjerteskjærende når kroppen, som den nevnte sorte skjuler lite av, ligner på en sumobryters og når posene som henger på den slitte trillebagen er avslørende mange og skitne. De inneholder det hun har, bortsett fra den lille sorte og juggelet. Blikket er også avslørende. Og ganglaget. Sliten nå.

På nabobordet på restauranten sitter det en eller annen fransk-amerikansk blanding med falske smil og falske tenner. Like diskret kledd som bagladyen var indiskret, men like avslørende. Bling-bling. Fra den andre kanten av restauranten nærmer en ung spinkel jente seg. Forsiktig holder hun fram et pappkrus og får avslaget hun venter seg fra paret på det nærmeste bordet. I det hun nærmer seg mitt bord, kommer bling-bling damen fra nabobordet farende og snerrer mot jenta som til en hund med rabies: - Dégage de là! Ha deg vekk! Det var slik forakt i blikk og stemme at jeg ble sittende målløs og apetittløs. Jenta forsvant med halen mellom bena, jeg så henne ikke en gang. Hadde jeg sett henne, eller hadde jeg vært snartenkt nok, skulle jeg ropt henne tilbake og gitt henne penger. Eller jeg skulle ha gått bort til nabobordet og sunget - oh, think twice, it's just another day for you and me in paradise. Som det ble, og som det ofte blir, gjorde jeg ikke annet enn å stirre på henne, med all forakt jeg kunne oppdrive, og riste på hodet. Ikke at jeg tror det nytter med slike som henne, men kanskje noen andre rundt bordet kunne think twice.

Det satt to barn ved det bordet. De lærer at det er lov å behandle medmennesker med slik mangel på respekt. Hadde damen hatt en liten silkehund i en Gucci-bag, hadde hun behandlet dyret mye, mye bedre. I det minste hadde jenta krav på et høflig nei, kanskje til og med et smil. Vi kjenner ikke hennes historie.

She calls out to the man on the street
sir, can you help me?
It's cold and I've nowhere to sleep,
Is there somewhere you can tell me?

He walks on, doesn't look back
He pretends he can't hear her
Starts to whistle as he crosses the street
Seems embarrassed to be there

Oh think twice, it's another day for
You and me in paradise
Oh think twice, it's just another day for you,
You and me in paradise

She calls out to the man on the street
He can see she's been crying
She's got blisters on the soles of her feet
Can't walk but shes trying

Oh think twice...

Oh lord, is there nothing more anybody can do
Oh lord, there must be something you can say

You can tell from the lines on her face
You can see that she's been there
Probably been moved on from every place
cos she didn't fit in there

Oh, think twice...

Hildring

- de fjerne øyer svever! Fjell kan fly!

She joined the navy

Hun er 90 år og snart ved veis ende. Er litt engstelig nå, for å være alene i det store huset som er hjemme og som huser henne og mer enn 50 år med liv og minner, men som har blitt for stort og uhåndterlig og kanskje litt skremmende. Engstelig for å være alene punktum. Og engstelig for den store endringen det ville være å komme på gamlehjem, samtidig som hun blomstrer opp litt på daghjem. Engstelig for ikke å vite hva som skjer eller hva som nettopp har skjedd. For det blir så fort borte, det som nettopp har skjedd, så veldig fort borte... Og det blir for vanskelig å skille dagene fra hverandre og å forholde seg til innholdet i dem. Da blir verden et ganske forvirrende sted.

Hun spiser ikke mat med mindre noen er der og spiser den sammen med henne. Hun fortviler når hun får vin i gave, for hun drikker jo ikke alene - men kanskje har hun glemt at hun gjør jo det. Velsigne henne og whatever it takes for å takle dagen.

Jeg var så heldig å bli kjent med henne mens hun ennå var ung og sprek og et par og åtti. Høy og flott og rank i ryggen, med flagrende gevanter og flagrende hender og en sterk stemme som bar over alles, med en munter og slående replikk eller med sang. Varm og raus og så veldig levende. Jeg har neppe møtt noen mer vital person, uansett alder, det er ikke overvettes mange av dem.
Og det er bildet som sitter fast.

Hun har forlengst kommet dit at alt var mye bedre under krigen. Og da var hun også ung og sprek og høy og flott og rank i ryggen, og slik gikk hun inn i den norske marinen i England. Akkurat det kan få fram noe av den livslange kraften og vitaliteten i henne, og med ganske sikker røst og armene hevet synger hun, med så mange da capo vi bare vil ha:

We joined the Navy to see the world
And what did we see? We saw the sea
We saw the Pacific and the Atlantic
But the Atlantic isn't romantic
And the Pacific isn't what it's cracked up to be

We joined the Navy to do or die
But we didn't do and we didn't die
We were much too busy looking at the ocean and the sky
And what did we see? We saw the sea
We saw the Atlantic and the Pacific
But the Pacific isn't terrific
And the Atlantic isn't what it's cracked up to be

(Fra filmen "Follow the Fleet" fra 1936 med Astaire / Gingers)


Velsigne henne.