Impressions de Cannes

Cannes. Flashy folk + flashy butikker + pornobåter i havna = høy bling-bling faktor. Men det er ikke det som gjør inntrykk. Det som gjør inntrykk, er menneskene som blir borte i alt dette. Det som gjør inntrykk er kontrastene.

Som bagladyen i den lille sorte. Juggelbehengt. Flokete hår i et forsøk på en frisyre. Er man uteligger i Cannes, så må man prøve å være det standsmessig. Da får det ikke hjelpe at effekten av den lille akk så lårkorte sorte med dype utringninger er ganske hjerteskjærende når kroppen, som den nevnte sorte skjuler lite av, ligner på en sumobryters og når posene som henger på den slitte trillebagen er avslørende mange og skitne. De inneholder det hun har, bortsett fra den lille sorte og juggelet. Blikket er også avslørende. Og ganglaget. Sliten nå.

På nabobordet på restauranten sitter det en eller annen fransk-amerikansk blanding med falske smil og falske tenner. Like diskret kledd som bagladyen var indiskret, men like avslørende. Bling-bling. Fra den andre kanten av restauranten nærmer en ung spinkel jente seg. Forsiktig holder hun fram et pappkrus og får avslaget hun venter seg fra paret på det nærmeste bordet. I det hun nærmer seg mitt bord, kommer bling-bling damen fra nabobordet farende og snerrer mot jenta som til en hund med rabies: - Dégage de là! Ha deg vekk! Det var slik forakt i blikk og stemme at jeg ble sittende målløs og apetittløs. Jenta forsvant med halen mellom bena, jeg så henne ikke en gang. Hadde jeg sett henne, eller hadde jeg vært snartenkt nok, skulle jeg ropt henne tilbake og gitt henne penger. Eller jeg skulle ha gått bort til nabobordet og sunget - oh, think twice, it's just another day for you and me in paradise. Som det ble, og som det ofte blir, gjorde jeg ikke annet enn å stirre på henne, med all forakt jeg kunne oppdrive, og riste på hodet. Ikke at jeg tror det nytter med slike som henne, men kanskje noen andre rundt bordet kunne think twice.

Det satt to barn ved det bordet. De lærer at det er lov å behandle medmennesker med slik mangel på respekt. Hadde damen hatt en liten silkehund i en Gucci-bag, hadde hun behandlet dyret mye, mye bedre. I det minste hadde jenta krav på et høflig nei, kanskje til og med et smil. Vi kjenner ikke hennes historie.

She calls out to the man on the street
sir, can you help me?
It's cold and I've nowhere to sleep,
Is there somewhere you can tell me?

He walks on, doesn't look back
He pretends he can't hear her
Starts to whistle as he crosses the street
Seems embarrassed to be there

Oh think twice, it's another day for
You and me in paradise
Oh think twice, it's just another day for you,
You and me in paradise

She calls out to the man on the street
He can see she's been crying
She's got blisters on the soles of her feet
Can't walk but shes trying

Oh think twice...

Oh lord, is there nothing more anybody can do
Oh lord, there must be something you can say

You can tell from the lines on her face
You can see that she's been there
Probably been moved on from every place
cos she didn't fit in there

Oh, think twice...