Goddag, goddag, dette her er meteorologisk institutt

Den som sa at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær, har ikke prøvd å bo i Lux. Siden vi kom hit, har alle som mener noe om været (og det er mange) sagt at maken til dårlig sommer har det ikke vært her i manns minne*, og ikke maken til dårlig vinter heller. Og OK, i rettferdighetens navn ikke maken til fin høst. Og jeg har oiet og akket meg over at været er dårligere enn i Norge og gitt meg selv diagnosen kronisk værsyke. Nå har jeg fått medisin. Jeg kan nemlig melde om at regnet har tatt slutt, vi har fått sol, sol, sol. Og mens januarsolen i Norge er blek og distansert, er den her generøs nok til å varme stive rygger og kurere værsyke. Og med solen, stikker neser ut av ytterdører som før har vært godt lukket mot kulden, snuser prøvende ut i luften og våger seg forsiktig ut. For første gang i vinter har vi hatt selskap på lekeplassen av andre enn medskandinaver. Det lakker og lir mot lysere tider.

* Visstnok varer manns minne i værsammenheng i cirka 10 år.

Tuppertora og troll til kjerringer

Det overrasker meg litt at av de nærliggende byene i nabolandene våre, er det en tysk by jeg trives best i, Bratwürst & Lederhosen til tross. Det har kanskje noe å gjøre med at Trier er Tysklands eldste by, den sies å ha stått der 1300 år før Rom, og at det kryr av nusselige pepperkakehus der. Det har mindre å gjøre med at det er Karl Marx' fødeby. Apropos kake, i går passerte vi en dame i Trier som gikk og slengte med en velkjent kaketine, nemlig Tupperware sin. Jeg må med skam bekjenne at jeg kjente den igjen fordi jeg selv er innehaver av en... Det var nemlig en gang jeg ikke slapp unna klørne til Totens lokale superselger av disse såkalt uunnværlige plastproduktene, vi kalte henne bare Tuppertora. Triertora var adskillig yngre og adskillig mer snerten, det var nesten så tina ble snerten også. Det er ellers langt fra Toten til Trier. Apropos kake igjen, vår favoritt hangout i Trier er et godt, gammeldags konditori i det mest pepperkakete av alle pepperkakehusene, med en - ja - rent ut eventyrlig kakedisk. Det er bare så du står med øyne så store som tinntallerkner og ønsker du kunne kappete med trollet. Og apropos troll, i går ble et av disse kakestykkene, german size, fortært av en godmodig liten trollkjerring. Hun hadde skaut over det grå håret, fingerløse vanter på de krokete hendene og små lure øyne bak små runde briller. Er det virkelig en eventyrby, da? Nei, det kan det ikke være, for toppløse damer i Lederhosen finnes da ikke i eventyrene, men de finner du på reklameplakater og i butikkvinduer i Trier. For selv om ting forandrer seg, har da ikke Hugh Hefner og hans likemenn infiltrert (eller var det infisert) eventyrene vel? Nei - bevare Brødrene Grimms minne, jeg beholder en klokkeklar barnetro på Hansel & Gretl fra mitt barndoms eventyr og gleder meg til neste kakestykke i pepperkakehuset. Det er bare en halvtime unna.

Dr Feelgood

Mangt kan sies og har blitt sagt om det norske helsevesen. Ikke rent sjelden har det handlet om køer og ventetid. Når du bor i vårt hjørne av verden, blir dette og et par ting til understreket. Både i Frankrike og her i Lux, har jeg bøyd meg ydmykt i støvet hver gang jeg har fått legetime nærmest på røde rappet, vant som jeg er til stilltiende å godta norske ventetider. I lille Villefranche behøver du ikke time en gang, du bare rusler innom legekontoret med tilstanden din og vandrer ut igjen like etterpå med en eventuell diagnose. En annen ting er at den allmennpraktiserende leges makt er betydelig redusert i forhold til i Norge, idet han mister rollen som (av og til irriterende) mellomledd mellom pasient og spesialist. Her er det schwupp rett til spesialist, også det uten nevneverdig ventetid. På den måten kommer du faktisk til rett lege før du har lidd altfor lenge - eller har rukket å bli frisk igjen. I Norge opplevde jeg å bli henvist til en spesialist som jeg måtte sende brev til for å få timeavtale, for så å få brev tilbake med timen de allernådigst hadde funnet til meg. Hva da hvis timen ikke hadde passet, det kunne jo blitt en morsom brevutveksling... Jeg fant en annen spesialist på egenhånd. Foreløpig har vi hatt mest bruk for barnelege. Bortsett fra gynekolog da, som også er fødselslege og den som tar imot det nye barnet. Barnelegen vår er av det meget sympatiske slaget, og det sier jeg ikke bare fordi hun synes Henny er usedvanlig blid. Her får vi resept på alt vi trenger til barna, selv på noe så uskyldig som fluor, fordi vi får det dekket av sykekassen. Hos Dany barnelege, legger de reseptene i vinduskarmen utenfor inngangsdøren, så de kan hentes hele døgnet. Litt pussig - og litt søtt. På venteværelset til Dany barnelege (for der kan det nemlig være ventetid) kan man bruke tiden til å plukke opp både litt om samfunnet her og et ord eller tre av det merkelige språket de snakker. En gang møtte jeg en veldig søt dame fra Sør-Afrika som oiet og akket seg over klimaet her samtidig som hun priste seg lykkelig over å bo på et så trygt sted. Hun hadde aldri turt å la barna sine vokse opp i hjemlandet sitt... Nå sist var det en luxembourgsk mor med to sønner der. Når ordet stenkbombe hadde gjentatt seg seks ganger på to minutter, skjønte jeg ett og annet om hva ettåringen hadde utrettet. Og da halt op gjentok seg fire ganger på ett minutt, antok jeg at hun var lei av sprellene til storebror. For ordens skyld - jeg har ikke sjekket rettskrivingen her.

Morikor

Det er gøy å synge. Ekstra gøy er det å synge sammen med noen. Endelig har jeg funnet et kor igjen. Etter over et år med bare Hompetitten og Folablakken, skal det bli godt å få brynt stemmen sin på andre ting, fra Mozarts Requiem til Backstreet Boys. Hvis Le divin Mozart, som han kalles her (den guddommelige Mozart)hadde levd i dag, ville han nemlig ha nådd den meget anstendige alder av 250 år. Og söta bror, ja han sniker seg inn overalt, til og med en av disse nydelige svenske visene står på programmet. En morsom betraktning er at dette koret, med sine noe over 40 medlemmer fra rundt 25 ulike nasjonaliteter, kan sies å være et speilbilde av samfunnet her i Lux. Multipliser med 10 000 og - voilà + / - Luxembourg. Kjønnsfordelingen er jeg derimot mer usikker på. Det kan da umulig være tre fjerdedeler av arten hunkjønn i Luxembourg. Etter filmen Les Choristes ble det litt sånn in å synge i kor, i hvert fall her i høgget. Men det er vel en jentefilm det, da. I hvert fall er jeg første nordmann - heia Norge!

I dag kommer Krinoline

I dag kommer Krinoline. Det er bare jeg som kaller henne det, da. Foreldrene hennes vil nok heller at hun skal hete Cornelia. Krinoline blir Hennys lille venninne. Storesøsteren hennes Josefine er Helenas venninne gjennom tre år og mamma'n hennes er min gode, gode venninne og Hennys fadder. Noen måneder gikk vi med hver vår mage i hvert vårt land, men geografisk avstand utelukker heldigvis ikke nærhet, og vi fulgte hverandre for det. Det har vært et tøft svangerskap som får sin avslutning i dag. For i dag kommer Krinoline. Og jeg vet at det har vært rart å gå rundt og vite når hun kommer. Akkurat nå går jeg bare rundt og er spent. Og akkurat nå er det litt leit å være langt unna. Må gå og sjekke mobilen. Velkommen da, lille venn!

10. januar: I går kom Krinoline. Og i dag har vi skrevet Comeliah i snøen, for det vil Helena at hun skal hete. Med H for Helena på slutten.

Vår datter en autofil

Jeg beskyldte en gang Eirik for å være skapautofil. Det samme kan ikke sies om vår eldste datter, hun har nemlig allerede kommet ut av skapet. Blant alle rombebiler (Renault), siksakbiler (BMW), jordbærbiler (Saab), høgt-oppi-dalen-biler (Citroën)og bustebiler (Mercedes), har hun lagt sin store og uforbeholdne elsk på en Farrisbil (Fiat) av sportstypen. Hun har gitt den kjælenavnet Bongobilen (er hun inspirert av Jagland - hvordan har det gått til!?!), og møtet med den er et klart høydepunkt hver dag. De få gangene den ikke står på sin faste p-plass i gata vår, finner hun trøst i at det blir for kjedelig for den å stå der hele tiden, så den har tatt seg en liten tur. Eller at den er sulten og tørst og må ha bilsuppe. Dere kan jo bare tenke dere gjensynsgleden etter et lengre fravær i julen. (Forestill dere gjerne følgende scene i sakte film.) Helena løper på små føtter mot bilen, slår ut armene og roper hengivent Bongobilen! Hvorpå mamma i siste sekund klarer å unngå en klemmescene med en møkkete, nedsaltet bil. Helena nøyer seg med en avstandsklem og et hjertelig slengkyss. Dette kjærlighetsforholdet har vart siden vi flyttet hit i juli.

Java Jive

Jeg savner kaffebarene i Oslo generelt og Java på Sankthanshaugen spesielt. Dette til tross for at det å dingle med bena på en barstol med god kaffe og en avis som skalkeskjul for å titte på menneskene utenfor vinduet har blitt erstattet av et rykende beger i den ene hånda og barnevogna i den andre. Dessuten har vi miss Silvia å tenke på. Hun er en ganske spesiell dame, til tider inkontinent, til andre tider både kald og frigid. Og hun er kaffeavhengig. For å blidgjøre miss Silvia, har jeg gjort en innsats for å finne Luxembourgs svar på Java, og har lykkes sånn halvveis. Dette stedet har en Bønnemester. Ingen andre enn han kan fylle bønner opp i et beger, foreta den høytidelige veingen og sette på en etikett som han alltid informerer om at ikke stemmer overens med innholdet. Denne høyt ærede Bønnemester, lar alltid vente lenge på seg, og bruker usedvanlig lang tid på prosessen, som om han tar avskjed med hver eneste lille bønne. Og jeg, jeg klarer alltid å legge besøket hos Bønnemesteren slik at jeg i det jeg får begeret i hånden ser bussen gå i øyekroken. Dermed kommer mamma heseblesende fem minutter for sent i barnehagen - men i triumf! Og når duften av kaffe, som havner langt oppe på min liste over favorittdufter, sniker seg vei fra vesken og inn i neseborene, er det verdt det. Det er det også når miss Silvia maler fornøyd og takker oss med den fineste crema.

Julen 2005 - en oppsummering

Helenas jul:
Å synge andre vers av Å jul med din glede cirka 40 ganger...
Å være ballerina, prinsesse, sommerfugl og fe - på en gang...
Å pynte juletre med drinkparasoller..
Å være sjokoladefjes...
Å tro på nissen...
Å sørge for at ingen sluntrer unna gangen rundt juletreet eller prøver seg på å hoppe over en ukedag når vi synger Enebærbusk...
Å være murmelbylt hver morgen...
Å være partyløve og se frimerkeri på årets aller siste dag...
Å juble over å være hjemme i Lux igjen! Å nå kjenner jeg meg igjen!

Hennys jul:
Å få et godt tak i julepapiret...
Å titte storøyd på storesøsters krumspring...

Dæ ær morosamt mæ jula for dessa som er små...og jula våres er nå mæssom ongas jul.

En annen begivenhet overskygget jula i år. Henny betyr hjemmets herskerinne, og vi feiret vår nye sjef og navnet hun har fått den 18. desember med en fest i egen regi. Blafrende lys ute og inne, stemning på gårdstunet, gitar og guttestemme, Eggum med skjøre trekkspilltoner og eventyr. Inne i drengestua lyste dåpsbarnet i 64 år gammel kniplingkjole. Og over taket - ja der lyste nok stjerna.

Se opp, se ned

Vi går ofte og ser ned, gjør vi ikke det? Særlig når vi haster fra A til B. Når vi er små, kan det være berettiget, for da er det ofte om å gjøre å ikke trå på streker og sånn (noe jeg faktisk kan ta meg i å gjøre fortsatt...). Men hva er om å gjøre når vi er voksne? Å ikke miste skotuppene av syne? Kommer vi fortere fram når vi bare ser ned? Unngår vi skumlemenn i mørket da? Jeg har gjort en del bevisste forsøk på å tvinge blikket oppover, til og med opp i høyden. Det kan være mye fint å se der oppe. Det slo meg spesielt da mange av Oslos ærverdige bygninger fikk flott og spesiell belysning og jeg tenkte over fasader og detaljer på en helt annen måte. Ikke bare det, du kan få et smil eller to som kan være verdt det halve minuttet du kansje mister fordi det gjør dagen din et hakk bedre.
Men av og til kan det faktisk lønne seg å se ned også...

Are you where you are?
Are you not where you are?
Go to where you are
and I will meet you there

Fra gulvet på Oslo Lufthavn Gardermoen