2321

Da jeg sist var i Paris og kom forbi l'Hôtel de Ville (Rådhuset), var det ikke den imponerende bygningen i seg selv som fikk meg til å stoppe. Det var heller ikke de glade menneskene i skøyteringen foran den. Det som fikk meg til å stoppe og det som fikk meg til å fryse, var dette bildet og denne påminneren. Telleren på toppen talte dagene i fangenskap for Ingrid Betancourt. 2154.

I går stoppet telleren foran Rådhuset i Paris på 2321. Hennes historie er den om 2321 dager i fangenskap og kamp, om overveldende mot og vedvarende håp. Hennes historie er den om en mor tvunget til å være uten barna sine i over seks år av livene deres. Endelig ble hennes historie den om frihet. Og hennes historie gjør et overveldende inntrykk.

Hun ble et kraftfull symbol på hver mann og hver kvinne som har fått friheten sin brutalt berøvet av FARC geriljaen. Telleren stoppet for henne og 14 av hennes medgisler i går, men den fortsetter å telle dager for mange andre. Jeg håper hun fortsetter å stå som et symbol for dem, på håp og frihet.

De var to, nå er det bare en igjen

For noen dager siden døde en av to gjenlevende franske soldater fra første verdenskrig. Louis de Cazenave, 1897 - 2008, i sitt 111. leveår og i sitt tredje århundre.

Nå er det bare en igjen som sto midt i det. Lazare Ponticelli, også 110 år gammel. En igjen som falt, reiste seg og gikk videre. En fire år lang marsj gjennom skrik og blod, tap og smerter, stolthet og kameratskap på vei mot 11. november 1918. En igjen som husker. Hva sier han i dag om dette meningsløse, ufattelige?

"Noe absurd, nytteløst ! Hva tjener det til å massakrere mennesker? Ingenting kan rettferdiggjøre det, ingenting !"

Hvis han ble den siste, ville han nekte en nasjonal begravelsesseremoni.
"Det er ikke riktig å vente på den siste poilu*. Det er en fornærmelse mot alle de andre, som døde uten å ha mottatt den æren de fortjente. De kjempet som meg. De hadde rett til en gest mens de levde, bare en liten gest hadde vært nok. "

Han ble den siste.
*En av gatene i byen "vår" i Sør-Frankrike heter Rue Poilu, etter de franske soldatene i første verdenskrig som ble kalt poilu. Direkte oversatt betyr det hårete, og det henspeiler på soldatenes skjegg og barter, som ble et slags kjennetegn. De marsjerte nok også i denne gaten. Det kan vi tenke litt på når vi rusler der blant dagens fredelige lokalbefolkning og rike turister.

"Jeg skyter på deg, jeg kjenner deg ikke. Hvis bare du hadde gjort meg noe vondt..."

Jeg velger meg Simone Veil

« Da vi kom til Birkenau - min mor, min søster Milou og jeg - , var vi som kveg. Vi ble befølt og beglodd mens kommentarene haglet - siden har jeg ikke klart tilfeldig berøring -, vi var sultne, tørste, og jeg har siden hatt veldig vanskelig for å sove... Tatoveringen kom tidlig i prosessen. Håret ble klippet, så fulgte tatoveringen. Det ga en følelse av noe endelig, en evig fordømmelse. Leiren...det lå en forferdelig stank over den, fra krematoriene, fra kropper som brant uten stans, en røyk som alltid dekket himmelen. Det var skitt overalt og veldig, veldig kaldt - jeg husker trær fanget i isen, det eneste minnet om noe litt vakkert.

Jeg var priviligert og beskyttet. Uten tvil fordi jeg var 16 år gammel og man så ikke mange unge fjes. Dessuten ble ikke kvinnene i vår vogn barbert, vi så menneskelige ut. Leirsjefen, som var polsk og snakket litt fransk, tok meg til side og sa: "Du er for pen til å dø her. Jeg skal finne noe til deg så du kan overleve. Jeg sa at jeg ikke under noen omstendigheter ville forlate min mor og min søster. Noen dager senere ble vi sendt for å arbeide i Bobrek, i en liten Siemens-fabrikk med ganske slapp disiplin. Jeg var der fra juli 1944 til januar 1945. Jeg ble så flyttet til SS-kjøkkenet, hvor jeg kunne stjele litt mat til min mor og søster. Vi hadde store rivjern og måtte fylle tønner med poteter til suppe. Vi måtte rive veldig fort, og jeg husker at jeg fylte tønnene med like mye blod og hud som poteter...

Mor døde av tyfus i Bergenbelsen. Hun var i en elendig forfatning, fysisk og moralsk. Jeg tror døden var en ønsket utvei for henne, for alt i henne var slukket. Jeg får ofte spørsmål om hva som gjorde at jeg holdt ut, hva som ga meg vilje: jeg har en dyp tro på at det var henne. Mamma har alltid vært med meg. Da jeg ble valgt til president i Europaparlamentet - det symbolske aspektet - en tidligere deportert som leder av denne forsamlingen - var svært viktig. Jeg vet ikke hva faren min ville tenkt, for han forble svært anti-tysk, så jeg vet ikke om han en gang ville vært for Europa. Men jeg er sikker på at mamma ville ønsket denne forsoningen, og min deltakelse i den ville gjort henne svært lykkelig.»

- Simone Veil.

Simone Veil (80) studerte jus og politikk etter krigen og ble dommer. I 1969 gikk hun inn i politikken, og hennes politiske karriere tok av da daværende president Valéry Giscard d'Estaing besluttet å feminisere regjeringen. Hun ble kjent og hyllet for å liberalisere prevensjon og få innført abortloven i Frankrike i 1975. Hun var og er en glødende Europa-forkjemper og ble Europaparlamentets første kvinnelige president i 1979. I 1993 ble hun Frankrikes første kvinnelige minister. I en alder av 80 år gjør Simone Veil fortsatt en innsats på flere kanter for Europa. Hun gløder fortsatt.

Om en sterk kvinne. Om en mors betydning. Om forsoning. Alt ligger i blikket.

Med loven i hånd

Frankrike, gauloisistenes høyborg, har forvist de fleste av landets ansatte (uansett rang - ingen nåde og én for alle, alle for én), elever og studenter, reisende til og fra landets flyplasser og togstasjoner og alle andre som måtte befinne seg i det offentlige rom, ut på gaten. I hvert fall i (x ganger ca 10 minutter) daglig (visstnok tar det rundt 7 minutter å røyke en sigarett, men jeg har heldigvis aldri kunnet ta tiden på akkurat det). Røykeloven som trådte i kraft den 1. februar omfatter foreløpig kun alle offentlige steder, så har nasjonens mange svorne røykere ut året på seg til å a) slutte å røyke eller b) stålsette seg til restauranter og utesteder også blir røykfrie. For de som velger alternativ a), godtgjør staten inntil EUR 50 årlig for ymse nikotinsubstitutter. Mange bedrifter ser med en viss uro på hva disse (x x 10 min) innebærer i totalt tapt arbeidstid og tilbyr ulike typer nødhjelp. Kampanjer og skremmende tall går ut til massene, med samme formål. Apropos alternativ b), så har noen etablissementer valgt å innføre forbudet allerede. Hva det har gjort med omsetningen vet jeg ikke, men målinger viser en dramatisk forbedring i luftkvaliteten - fra en dag til den neste. I dag passerte vi en restaurant som ganske enkelt annonserte sin røykfrihet med følgende velplasserte formulering: Ici on mange, on ne fume pas. Her spiser man, man røyker ikke. Jeg så ingen ledige bord. Ikke uventet er den nye loven omdiskutert (og franskmenn har snakketøyet i orden, må vite), men det virker ikke som om de som roper boikott utgjør noen stor trussel. De som smiler bredest, må vel være produsenter av røyking forbudt-skilt og av en slags pussig røykekabin som installeres i noen bedrifter og som tillater hyggelig passiar mellom røykere inside the box og ikke-røykere outside the box. Og så meg da, og mange med meg, som kan puste friere. Det var ikke uten en viss skadefryd vi idag påtok oss rollen som fransk røykepoliti i heisen i parkeringshuset - av alle steder. Forbudt er nemlig et ord mange velger å tolke relativt fritt i Frankrike, så skiltmakerne og myndighetene bør tenke på å bruke formuleringen røyking strengt forbudt for å nå frem.

Don Quijotes barn

Røde telt står i lang lang rekke på stranden i Nice, langs den ikke ukjente Promenade des Anglais. Det var også et sted å ha speiderleir, tenkte jeg - inntil jeg kom nærmere og så bokstavene på teltveggene: SDF. Sans domicile fixe - UFB, uten fast bopæl. Bak de røde teltene står bevegelsen Les Enfants de Don Quichotte - Don Quijotes barn*. I teltene bor de som ikke har noe annet sted å bo. Det er mange av dem i Frankrike, rundt 100 000, og teltene er det ikke mange nok av. De første teltene ble satt opp langs Canal Saint Martin i Paris. Bevegelsen har skapt en egen erklæring som har fått navnet Canal Saint Martin-erklæringen. Den innledes slik: Vi, borgere, nekter å godta den umenneskelige situasjonen som noen av oss befinner seg i, uten fast bosted. Vi vil få en slutt på denne skandalen, og skammen den innebærer for et land som vårt. De vil få en slutt på bruken av forkortelsen SDF - ved å skaffe alle et bosted. Det er litt av et mål og litt av en vei å gå. De starter med teltene, som siden desember har spredd seg fra Paris og utover landet. Initiativtagerne er de tre brødrene Legrand, to kunstnere og en student. Med seg på veien har de andre kunstnere og artister, politikere og ulike organisasjoner - og stadig flere mennesker som bryr seg. Imens lover politikerne, med statsminister Dominique de Villepin i spissen, mer permanente løsninger raskt. Imens diskuteres det i media hva politikerne egentlig ønsker å foreta seg. En ting er det sosiale og moralske ansvaret, en annen ting er det politiske spill - vil de vinne eller tape stemmer ved å kjempe de bostedsløses sak? Og imens føler noen av hovedpersonene seg som dyr i en zoologisk hage, og velger sin plass under broen fremfor et rødt telt. La oss håpe Don Quijotes barn har sparket politikerne bak. Vi må tro at det nytter å bry seg. Du kan bry deg ved å skrive under på erklæringen her.

* Det har ikke lykkes meg å finne ut hvorfor bevegelsen kaller seg nettopp dette (hvilket muligens røper at jeg ikke kjenner min Don Quijote).