Gå og si det!

Det kom en mann bort til cafébordet vårt og så snill ut og sa: - Jeg har lagt merke til dere hele uken og ville bare si at jeg synes det er flott dere reiser med små barn. Det får meg til å tenke på da mine barn var små og vi gjorde det samme, og det får meg til å savne det. Jeg vet at det er krevende, men det er verdt det. Så hadde han sagt det han hadde å si og tuslet tilbake til sin egen kvinnelige reisefølgetrio som skrålet på høylytt amerikansk om hvor lovely alt er her på Rivieraen. Han så fortsatt veldig snill ut, om enn ikke nevneverdig interessert i samtalen rundt bordet. Og vi, vi satt litt ettertenksomme. Vi tenkte - åja, dette kommer nok vi også til å savne - og svelget hastig neste kommentar om hvor styrete det er å reise med små barn. Og vi tenkte på at han kom bort til oss og faktisk sa hva han tenkte. Vi tenker da vel rett som det er hyggelige ting om andre som godt kan sies høyt, håper jeg? Hvorfor sier vi det ikke høyt oftere da? Hva er det verste som kan skje? Folk er rare hvis de ikke liker det - og da er det vel verst for dem. I dette tilfellet ikke bare varmet ordene til en fullstendig fremmed, de satte faktisk et par ting på plass også. Ja, varmer gjør de faktisk fortsatt. Så oppfordringen i det nye året er klar: Gå og si det!