Cheese Republic

En ting som kan bli en utfordring for Sarko eller Ségo som fremtidig president i Frankrike, som de muligens ikke har tenkt på:

Hvordan kan man regjere i et land som har over 350 oster?
- Charles de Gaulle

Forøvrig var vår eldste datters første ord - nettopp - ost. Gikk verden henne imot, sutret hun sårt ooost buhu og smilte den til henne skrattet hun ha ha ha ost! Født frankofil?

Lykkens pamfilius

Kristiane har gjort meg oppmerksom på et fint uttrykk: Lykkens pamfilius. Et kjapt søk på Google ga meg mange danske treff - hvilket kanskje ikke er overraskende. Gjennom mine møter med dansker, har jeg fått et overveiende inntrykk av dem som et tilfreds, tilbakelent, humoristisk og lettere hedonistisk folkeferd. Noe en ikke ukjent reklamekampanje spiller på også. Uansett - lykkens pamfilius er så mangt:

En dansk film fra 1917
Et dansk maleri fra 1993
En dansk CD med Aarestrup
En dansk børnebok

Dessuten: For anden gang i løbet af kort tid er Kystvejens Nærkøb, den tidlige Q8 station, på kystvejen i Aabenraa lykkens Pamfilius. Og de to som ble lottomillionærer med mindre enn en ukes mellomrom, er vel Pamfiliuser de også.

For ordens skyld: Språkrådet har denne forklaringen: En lykkens pamfilius skriver seg fra det greske mannsnavnet Pamfilios ’elsket av alle’ (av pan- ’alt’ og filein ’elske’).

Et morsomt uttrykk som jeg skal bruke oftere... Takk, Kristiane :-).

Fredelig helg

Villefranche-sur-Mer, januar 2007

Helenas øye

Children of a Lesser God

International Visual Theatre, har åpnet nye dører i Paris, i dobbelt forstand. Skuespillerne spiller bokstavelig talt for døve ører - og det er nettopp det som er meningen. Stykkene er tospråklige, og det ene språket er sjeldent på teaterscener - tegnspråket. Og om applausen ikke er rungende hva lydnivå gjelder, runger allikevel entusiasmen godt og hørbart mellom veggene. (En liten nyervervet leksjon i tegnspråk: Å klappe = å vifte med hendene.) Teatret er mer enn et teater. De tilbyr også skaping og læring i ulike former, for eksempel tegnspråk. De utgir blant annet ordbøker, og bøker og interaktive CD-ROM for barn. De bedriver forskning. For første gang er Shakespeare gjort tilgjengelig for døve, stykket er Kong Lear. Noen av stykkene som settes opp handler om hvordan livet er når du ikke hører. Da er det godt at mange hørende også besøker teatret...

- Do you think there's someplace where we can meet that's not in silence and not in sound?

GoSégo!

Jeg har overhodet ingen ambisjoner om å blogge politisk - eller feministisk for den del (har vagt registrert noe om feministbloggere), men når en kvinne er presidentkandidat i Frankrike - ja da blir det fristende å heie på henne. Tenk om mannsbastionen Frankrike fikk kvinnelig president! Og hadde jeg bodd i Frankrike, har jeg en mistanke om at feministen i meg hadde våknet av dvalen. Paternaliserende, arrogante franske mannssjåvinster lever i beste velgående - jeg har møtt opptil flere av dem. Jeg vender tilbake til den politiske verden for å gi et godt eksempel på det: Mannlige politikere i nasjonalforsamlingen (og dem er det et overveldende flertall av - ca 88%) kaller det for le chant des vagins (hvis du ikke kan fransk, tror jeg det holder å vite at chant betyr sang) når kvinnelige kolleger markerer seg. Om hovedmotstander i presidentkampen, nåværende innenriksminister Nicolas Sarkozy, tar lignende uttrykk i sin munn vites ikke, men han har i hvert fall lovet å bli snillere og ikke lyve. Så få vi se om disse og andre muligens tyngre og/eller mindre fluffy valgløfter holder for Sarko versus Ségo. Blå versus rød. Mann versus kvinne.

"Luxembourg has been good to us"

Da vi flyttet hit for halvannet år siden, spurte vi amerikanske Catherine om hvordan hun trivdes i Lux. Hun trakk litt på det og sa - Luxembourg has been good to us - to put it that way. Hvis noen spør meg nå, stjeler jeg ordene hennes.

Lux er - rikt, trygt, strukturert, tilrettelagt, enkelt og ...komfortabelt.
Lux har - goder i hopetall, særlig for familier. Eks.: Jo flere barn, desto høyere stønader (nei, vi skal ikke ha flere barn...).
Lux er - bittelite (str. Snåsa) og litt rart, sentralt i Europa i dobbelt forstand, veldig internasjonalt.
Lux har - kultur, innbefattet meget(!) god mat og vin (Mosel renner også innom her), fransk innflytelse og mye grønt ("The Green Heart of Europe").
Lux er - max en halvtime fra Frankrike, Tyskland og Belgia.
Lux mangler - sjarme, sjel , spenning og sol (OK, satt på spissen, men det var litt morsomt å bruke klisjéer på -s). Og gode arkitekter.
Lux har for mye - vann. Og feilen er at det er i luften.

Kanskje alle disse s-ene er grunnen til at Catherine fra Brooklyn, NYC trakk litt på det, og den observante leser vil skjønne at jeg nok også gjør det. Hva som er sjarme & sjel og hvor viktig det er, er jo opp til hver og en å definere, men for meg har det i et land i hvert fall med kombinasjonen natur, kultur, arkitektur, og - såklart - mennesker å gjøre. Hvilket får meg til å spekulere på om det internasjonale samfunnet og den medfølgende gjennomtrekken spiller inn. Eller - kanskje er det som med appetitten som kommer mens man spiser - sjarmen kommer mens man bor her...

Lykkehuske

Barn lager fine ord. Lykkehuske = stor kurvhuske + liten jente + himmel i bevegelse. Jeg tror lykkehusken tåler voksne.

Hva er det med Breakfast Club?

Først - hva er det egentlig med dette 80-tallet som gjør at vi som vokste opp i det ynder å gå ned mimreveien? Eller er det slik uansett hvilket tiår vi gikk fra barn til cirka voksne? Her en kveld hadde vi ingenting bedre fore enn å mimre fra kinolerretet. Hvilken film forbinder du mest med 80-tallet? Her i gården var svaret ganske klart - Breakfast Club. Om fem høyst ulike unge mennesker som ufrivillig må oppholde seg i samme rom en hel dag. Judds hundeøyne, Mollys trutmunn og Allys sku(m)leblikk under luggen. Men - hva er det egentlig med denne frokostklubben da? Vi fant ut at vi faktisk bør se den igjen for å se om vi finner svaret. Andre kinoer langs mimreveien viste den kvelden En offiser og en Gentleman, Top Gun og Saint Elmos Fire. Er det ikke da ganske pussig* at jeg i dagene etter hørte Up Where we Belong, Take my Breath Away og Saint Elmos Fire opptil flere ganger på radioen? Når det gjelder sistnevnte, var det visst noe med den filmen også, men det husker jeg i hvert fall ikke (bare Rob Lowe), men låta sitter visst. Og hvis noen nå har glemt musikken fra Breakfast Club - Don't you Forget...about me (Simple Minds).

* Dette kan sikkert delvis tilskrives franske radiokanalers hang til mimring, i særdeleshet kanalen Nostalgie. I Frankrike er forøvrig virkelig de gamle eldst, i hvert fall sangere. To aktuelle og svært gode eksempler på det er ingen ringere enn Charles Aznavour, on tour & still going strong, 82 år gammel, og Mireille Mathieu, som som 60-åring har forandret seg mistenkelig lite (det gjelder også bolleklippen), om hun enn er noe stivere til beins og i maska. Avsporing.

- Dear Mr. Vernon, we accept the fact that we had to sacrifice a whole Saturday in detention for whatever it is we did wrong, but we think you're crazy for making us write an essay telling you who we think we are. You see us as you want to see us, in the simplest terms, in the most convenient definitions. But what we found out is that each one of us is a brain, and an athlete, and a basketcase, a princess, and a criminal. Does that answer your question? Sincerely yours, The Breakfast Club.

Don Quijotes barn

Røde telt står i lang lang rekke på stranden i Nice, langs den ikke ukjente Promenade des Anglais. Det var også et sted å ha speiderleir, tenkte jeg - inntil jeg kom nærmere og så bokstavene på teltveggene: SDF. Sans domicile fixe - UFB, uten fast bopæl. Bak de røde teltene står bevegelsen Les Enfants de Don Quichotte - Don Quijotes barn*. I teltene bor de som ikke har noe annet sted å bo. Det er mange av dem i Frankrike, rundt 100 000, og teltene er det ikke mange nok av. De første teltene ble satt opp langs Canal Saint Martin i Paris. Bevegelsen har skapt en egen erklæring som har fått navnet Canal Saint Martin-erklæringen. Den innledes slik: Vi, borgere, nekter å godta den umenneskelige situasjonen som noen av oss befinner seg i, uten fast bosted. Vi vil få en slutt på denne skandalen, og skammen den innebærer for et land som vårt. De vil få en slutt på bruken av forkortelsen SDF - ved å skaffe alle et bosted. Det er litt av et mål og litt av en vei å gå. De starter med teltene, som siden desember har spredd seg fra Paris og utover landet. Initiativtagerne er de tre brødrene Legrand, to kunstnere og en student. Med seg på veien har de andre kunstnere og artister, politikere og ulike organisasjoner - og stadig flere mennesker som bryr seg. Imens lover politikerne, med statsminister Dominique de Villepin i spissen, mer permanente løsninger raskt. Imens diskuteres det i media hva politikerne egentlig ønsker å foreta seg. En ting er det sosiale og moralske ansvaret, en annen ting er det politiske spill - vil de vinne eller tape stemmer ved å kjempe de bostedsløses sak? Og imens føler noen av hovedpersonene seg som dyr i en zoologisk hage, og velger sin plass under broen fremfor et rødt telt. La oss håpe Don Quijotes barn har sparket politikerne bak. Vi må tro at det nytter å bry seg. Du kan bry deg ved å skrive under på erklæringen her.

* Det har ikke lykkes meg å finne ut hvorfor bevegelsen kaller seg nettopp dette (hvilket muligens røper at jeg ikke kjenner min Don Quijote).

Gå og si det!

Det kom en mann bort til cafébordet vårt og så snill ut og sa: - Jeg har lagt merke til dere hele uken og ville bare si at jeg synes det er flott dere reiser med små barn. Det får meg til å tenke på da mine barn var små og vi gjorde det samme, og det får meg til å savne det. Jeg vet at det er krevende, men det er verdt det. Så hadde han sagt det han hadde å si og tuslet tilbake til sin egen kvinnelige reisefølgetrio som skrålet på høylytt amerikansk om hvor lovely alt er her på Rivieraen. Han så fortsatt veldig snill ut, om enn ikke nevneverdig interessert i samtalen rundt bordet. Og vi, vi satt litt ettertenksomme. Vi tenkte - åja, dette kommer nok vi også til å savne - og svelget hastig neste kommentar om hvor styrete det er å reise med små barn. Og vi tenkte på at han kom bort til oss og faktisk sa hva han tenkte. Vi tenker da vel rett som det er hyggelige ting om andre som godt kan sies høyt, håper jeg? Hvorfor sier vi det ikke høyt oftere da? Hva er det verste som kan skje? Folk er rare hvis de ikke liker det - og da er det vel verst for dem. I dette tilfellet ikke bare varmet ordene til en fullstendig fremmed, de satte faktisk et par ting på plass også. Ja, varmer gjør de faktisk fortsatt. Så oppfordringen i det nye året er klar: Gå og si det!

Blanke ark

Når jeg i perfekt fugleperspektiv ser kjente landemerker under meg, brer varmen seg som om jeg allerede kjenner solen som på årets nest siste dag velger å markere de hvitkledde fjelltoppene bakenfor - som for å la bruden skinne alene. Julelysene, som utente tidlig i oktober bare virket irriterende og harry, gjør nå den lille byen vår om til en sør-fransk versjon av Skomakergata. Og det er liv i gatene og lysene viser vei rett ned til havet. Fyrtårnet på Cap Ferrat blinker det nye året inn, månen er nesten full og bare skyene beveger stjernene. Her er det fredelig og godt å gå ut av et gammelt år og inn i et nytt. Jeg kan ikke tenke meg noen bedre måte å tilbringe årets første dag på enn å plukke steiner på stranden og så gå hjem og male dem. Med ei som har vøri fire år i romjul'n. Godt nytt år.