18 mars 2007

Sommerfuglvinger




Vi er vitner til en forvirret vårfest. Påskeliljene nikker blygt med oransje trompeter. De titter med beundring opp på magnoliaene som folder seg dovent ut og strekker seg grasiøst mot blå marshimmel - festens dronninger. Noen fugler vender nebbet tidlig hjem for å delta på festen, andre glemte i sin forvirring rent ut å dra noe sted som helst. Humla suser bekymringsløst mellom de andre gjestene og sommerfuglene gir festen et anstrøk av verdighet med lydløse, vakre vingeslag.

Dagen derpå er nådeløs. Vinden har knukket påskeliljenes slanke nakker. Marshimmelen har gått fra blått til sort og hvitt og har vendt seg mot magnoliaene som ikke kan krype tilbake inn i de lune knoppene. Fugler som burde vært et helt annet sted kan komme til å måtte betale en dyr pris for festdeltagelsen. Humla gikk rett i bakken. Og sommerfuglenes vingeslag var tilfeldige. Fortauene er bestrødd med skjøre sommerfuglvinger.

Her går jeg
i vinterens blåklokkelengtende hvitt
fanden er raus
og drømmene kjennes litt slitt
en havner så lett på villstrå
med for mye livsappetitt
jeg lengter etter lyst
fra en medvinds pust i nakken
eller en fin og stille solskinnsdag
takket være et vindpust
fra en sommerfugls tilfeldige vingeslag

Sommerfuglvinger kan forandre alt
gjøre salt til søtt og varmt til kaldt
når elva blir for stri
ogfår for mange bråe svinger
skulle jeg ønske Gud hadde
skapt meg med sommerfuglvinger.

- Anne Grete Preus

12 mars 2007

Flere byer og b'er i Belgia

Det er en stund siden siste rapport fra nabolandet Belgia. Altså - fra byen Bouillon til byen Bastogne og mer eller mindre saklige observasjoner på b:

Barter - av det oppsiktsvekkende slaget ser man ikke bare i Trøndelag.
Bikkjer - av alle slag kunne man se overalt, det særeste eksemplaret var pyttelite og skinnmagert og sto som en skjelvende miniatyrdronning på en pute på sin eiers arm. Hun var nok på vei til en av de mange designbutikkene for firbente, hun skulle ha et nytt halsbånd, tenker jeg. Et rosa et, med navnet sitt skrevet i glitrende juggel.
Bikere - i hopetall! Det er mulig at den gullfunklende Reodor Felgen-aktige MC-varianten som står utstilt på hovedplassen i byen har stor tiltrekningskraft. Ellers har jeg funnet ut at Ardennene må være et slags biker-Mekka. Overalt kan man lese Bikers welcome på overnattings- og serveringssteder. Hm. Skulle de ikke være det?
Brasserie - serveringssted hvor du som turist i Belgia selvsagt må nyte lokalt (b)øl(l) og bommes brites med majones. Ute i stekende vårsol.
Bot - unngikk vi såvidt takket være en snill belgisk boteskrivemann.
Butikker - åpne 7/7, hvilket gjør en søndag ettermiddag i Bastogne adskillig mer livlig enn i Luxembourg.
Bensin - drar belgiere på harrytur til Luxembourg for å kjøpe, de fyller opp tanken og alle kanner de kan frakte.
Bataille - er fransk og betyr slag. Ardenneroffensiven (Battle of the Bulge) sto i de belgiske og luxembourgske Ardenner vinteren 1944 - 45, og Bastogne var i sentrum. Det overraskende angrepet var tyskernes siste offensiv under krigen, og slaget ble krigens mest blodige for de amerikanske styrkene. 19 000 amerikanske soldater mistet livet i disse åsene, og i Bastogne og mange andre steder ble minnesmerker reist. Til minne - vi må ikke glemme.

08 mars 2007

Jeg velger meg Simone Veil


« Da vi kom til Birkenau - min mor, min søster Milou og jeg - , var vi som kveg. Vi ble befølt og beglodd mens kommentarene haglet - siden har jeg ikke klart tilfeldig berøring -, vi var sultne, tørste, og jeg har siden hatt veldig vanskelig for å sove... Tatoveringen kom tidlig i prosessen. Håret ble klippet, så fulgte tatoveringen. Det ga en følelse av noe endelig, en evig fordømmelse. Leiren...det lå en forferdelig stank over den, fra krematoriene, fra kropper som brant uten stans, en røyk som alltid dekket himmelen. Det var skitt overalt og veldig, veldig kaldt - jeg husker trær fanget i isen, det eneste minnet om noe litt vakkert.

Jeg var priviligert og beskyttet. Uten tvil fordi jeg var 16 år gammel og man så ikke mange unge fjes. Dessuten ble ikke kvinnene i vår vogn barbert, vi så menneskelige ut. Leirsjefen, som var polsk og snakket litt fransk, tok meg til side og sa: "Du er for pen til å dø her. Jeg skal finne noe til deg så du kan overleve. Jeg sa at jeg ikke under noen omstendigheter ville forlate min mor og min søster. Noen dager senere ble vi sendt for å arbeide i Bobrek, i en liten Siemens-fabrikk med ganske slapp disiplin. Jeg var der fra juli 1944 til januar 1945. Jeg ble så flyttet til SS-kjøkkenet, hvor jeg kunne stjele litt mat til min mor og søster. Vi hadde store rivjern og måtte fylle tønner med poteter til suppe. Vi måtte rive veldig fort, og jeg husker at jeg fylte tønnene med like mye blod og hud som poteter...

Mor døde av tyfus i Bergenbelsen. Hun var i en elendig forfatning, fysisk og moralsk. Jeg tror døden var en ønsket utvei for henne, for alt i henne var slukket. Jeg får ofte spørsmål om hva som gjorde at jeg holdt ut, hva som ga meg vilje: jeg har en dyp tro på at det var henne. Mamma har alltid vært med meg. Da jeg ble valgt til president i Europaparlamentet - det symbolske aspektet - en tidligere deportert som leder av denne forsamlingen - var svært viktig. Jeg vet ikke hva faren min ville tenkt, for han forble svært anti-tysk, så jeg vet ikke om han en gang ville vært for Europa. Men jeg er sikker på at mamma ville ønsket denne forsoningen, og min deltakelse i den ville gjort henne svært lykkelig.»

- Simone Veil.

Simone Veil (80) studerte jus og politikk etter krigen og ble dommer. I 1969 gikk hun inn i politikken, og hennes politiske karriere tok av da daværende president Valéry Giscard d'Estaing besluttet å feminisere regjeringen. Hun ble kjent og hyllet for å liberalisere prevensjon og få innført abortloven i Frankrike i 1975. Hun var og er en glødende Europa-forkjemper og ble Europaparlamentets første kvinnelige president i 1979. I 1993 ble hun Frankrikes første kvinnelige minister. I en alder av 80 år gjør Simone Veil fortsatt en innsats på flere kanter for Europa. Hun gløder fortsatt.

Om en sterk kvinne. Om en mors betydning. Om forsoning. Alt ligger i blikket.

05 mars 2007

Happy Camper


Enkel - muligens banal, men tidvis svært effektiv - hverdagsterapi:

1. Sko. Jeg har ingen skofetisj, ikke engang skodilla, men av og til er det noe med et nytt par sko altså. De behøver ikke funkle som Askepotts glassko og de behøver ikke danse på slottsball - det holder at de er i sterk fargekontrast til og myke mot hard, grå asfalt. Da kan liksom føttene få lyst til å ta noen enkle dansetrinn helt av seg selv.

2. (Sjele)mat. Lytt først til stillheten i et helt tomt hus (dette gjelder mest hvis du er vant til mye bråk i huset). Når du har lyttet lenge nok, gå så over til musikk. Kanskje noe passe avslappende fra Putumayo - Nouveau Scène Paris for eksempel. Skjenk deg deretter et glass frisk Pouilly Fumé, hent yndlingskjøkkenkniven som blinker mot deg som den reneste glassko fra knivrekken og gå løs på en favorittrisotto.

3. Vår. (Se bildet.) Denne formen passer best dersom terapibehovet oppstår i en bestemt, kort periode årlig. Antagelig ville det hjelpe hvis våren varte lenger, men av og til kan det kanskje gjøre nytten å vente på den også.
4. Bli i følelsen. Hvis det ikke hjelper å svinge handleposen (fortrinnsvis i papir) eller kjøkkenkniven, eller å smake på eller vente på våren - prøv å bli i følelsen. Ikke løp fra den eller kjemp imot den, da blir den lett sterkere. Tillat deg å kjenne på den og bli i den, og du kan komme til å merke at den forsvinner - som en fnugglett sky for vårsolen.