Göranssons elektriske adventsstake

Jippi! Jeg skal gå tur på butikken - helt alene! Et stjålent gyllent øyeblikk med me, myself & I hvor tankene kan vandre fritt. Med barn - velsigne dem - er nemlig hodet enten fylt av dem eller ingenting. Jeg trekker med velbehag inn frisk desemberluft og tenker fornøyd at her har vi like mange varmegrader som det er kuldegrader hjemme. Vel, ikke der jeg kommer fra da, for da ville vi hatt sommertemperaturer her, men i Oslo. Med barn nr. 2, er ikke trangen til å leke singlepike-på-Løkka-leken like stor i slike øyeblikk som den var med barn nr 1. Hm. Pussig det der - som barn var mor-far-barn-leken det store, som voksen leker jeg vekselsvis Bridget Jones og Carrie Bradshaw. Nå kan jeg forresten heller leke at gata vår heter Wisteria Lane og er full av frustrerte fruer. Og det kan det godt være at den er. Fritt for å være Susan. Mens hælene klakker nedover det mørke fortauet og skyggen min er kjempelang, er det ikke V.I.T. (Very Important Thoughts) som faller inn i hodet mitt. Derimot bruker jeg denne tanketiden til å delvis undre meg og delvis gremme meg over de heslige juledekorasjonene som pryder nabolagets tildels staselige inngangdører. For ikke å snakke om disse plæstikknissene som klatrer opp annenhver fasade. Hva er det, da?? Så, midt oppi denne grellheten, lyser to enkle elektriske adventsstaker mot meg med et velkjent og ubevegelig lys. Denne adventsuniformen som jeg forbannet meg på at jeg aldri skulle dra inn i mitt hjem da vi bodde i Norge, blir nå plutselig et nostalgisk bevis på god smak. Jeg vandrer videre forbi postkassen der det står Göransson. Javel ja. Her bor söta bror og er en av de daglige påminnerne om det internasjonale samfunnet vi bor i. Av alle ting, gir Göranssons elektriske adventsstake meg et stikk av hjemlengsel... I kassakøen kaster jeg misunnelige blikk på et ungt par som jeg er sikker på skal på kino eller treffe venner på bar etterpå. Hun tror nok jeg kaster lange blikk på typen hennes. Men så faller blikket på en mor med en nydelig liten baby, og da gidder jeg ikke se på de unge jyplingene lenger. På vei hjem går jeg bevisst eller ubevisst forbi Göranssons elektriske adventsstake igjen. Kanskje vi tar en tur på IKEA, som møblerer verden og pynter adventsvinduer. Når jeg svinger inn i gaten vår med en handlepose i hver hånd, merker jeg til min forundring at hælene klakker fortere. Når jeg ringer på og skimter en liten blå skikkelse som nærmer seg, går det en varme gjennom meg og jeg tenker på hvor godt det er å komme hjem til barn.

There is time still for sitting in cafes in Paris sipping wine.
Time still for going to meet the guru.
There is time still.
Now I am caring for eternity.
Carrying bodies soft with sleep to beds of flowered quilts and pillows.
Answering cries deep out of nighttime fears.
Buckling shoes. Opening doors. Pretending.
My soul now is dwelling in the house of tomorrow.
Tomorrow there will be time for long leisurely conversations,
for poems to write, and dances to perform.
Time still.
So I surrender now to them and this, knowing it is they
who will teach me how to do it all.

Peggy O’Mara