Blå jul

Helena fylte et ark med sterkt blått og sa at hun malte julaften. Måtte vi få en så fin julaften.

Snakke-med-seg-selv dagen

En dag da jeg låste meg ut av huset, ga en kvinne på den andre siden av gaten seg til å hytte med neven og rope noe på lëtzebuergesch mot en bil som sto på tomgang. Jeg tror hun ville at motoren skulle slåes av. Hun ble etter hvert ganske aggressiv og gikk til fysisk angrep på bilen. En ganske forskrekket sjåfør bestemte seg for at det var best å kjøre vekk. Det rare var at hun fortsatte å rope det samme og hytte med neven lenge etter at bilen var borte. Det var ingen andre biler der som gikk på tomgang. Jeg passet på å gå på den andre siden av gaten. Et par gater lenger ned møtte jeg en mann som bablet i vei på samme språk, men i en helt annen tone. Han hadde det veldig morsomt. Med seg selv. Jeg konkluderte med at det måtte være snakke-med-seg-selv-dagen. Det minte meg om den gangen jeg trillet vogn på Bislet og møtte en mann som trillet sykkel. Han så veldig professoraktig ut. Jeg skvatt litt da han stoppet meg, men jeg skvatt enda mer da han ropte LANG STANG rett i fleisen min så jeg fikk bakoversveis. Jeg lo resten av dagen.

Gud kjører Citroën

Jeg tror ikke Janis Joplin ble bønnhørt da hun ba Gud om å kjøpe en Mercedes Benz til seg. I dag har vi nemlig fått vite at Gud kjører Citroën. Eirik hørte en reklame på belgisk radio hvor et Citroënverksted ganske så selvsikkert hevdet å være valget til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Sorry, Janis!

En tur til Buljong

Vi tilbringer ofte lørdagen i et annet land. Denne lørdagen fikk Belgia for en gangs skyld æren av vårt besøk, uten at anledningen var IKEA. Belgia er et land mange fleser rett gjennom på vei til et annet og mer attraktivt land. Det er liksom ikke noe stas å svare at du skal på biltur til Belgia når naboen lurer på hvor du skal på ferie. En kjapp tur langs motorveiene bekrefter dette. Landet er flatt, flatt og...flatt. Men så har Belgia gjort et sjakktrekk. De har nemlig satt opp ganske utradisjonelle skilt for å lokke automobilistene av motorveiene. Istedetfor et heller intetsigende brunt skilt (hvorfor er det fargen brun som har blitt valgt til å symbolisere fine ting?), kommer store, iøynefallende bilder midt i fleisen på de veifarende, i hvert fall de som ikke kjører med skylapper eller har blitt for sløvet av veien og landskapet. Bildene akkompagneres av en kort, poetisk tekst som skal tjene til å vekke nysgjerrigheten. I dag skjente vi av motorveien mot plongez dans un vert poème - dykk ned i grønn poesi. Og det var det, selv i desember. Innimellom dekket rimfrost den grønne poesien, men det var også et fint dikt. Dama til Eirik hjalp oss. Det er ikke meg, og han er ikke utro, dama er en slik elektronisk duppeditt som med irriterende monoton stemme forteller deg hvor du skal kjøre. Hvorfor hun heter dama? Enkelt. Hun maser, hun forteller hva du skal gjøre, hun blander seg inn i kjøringen, hun kan være lunefull, hun kan plutselig bare koble ut og hun mister av og til styringen helt. Men som regel er hun til å stole på og fører deg på rett vei. I dag førte hun hos heller ikke på ville veier, men på veier vi ikke hadde valgt eller funnet selv. Små landeveier gjennom grå landsbyer og skoger med hjemmesnekrede jaktstoler à la stolene til tennisdommere - en jegerkonges trone. Og gjennom - ja - denne grønne poesien. Hun førte oss til byen som heter Bouillon - eller Buljong på godt norsk. En hyggelig liten by i de belgiske Ardenner delt i to av elva Semois. Historisk interesserte kjenner kanskje en fyr som het Godefroy av Bouillon. Det hyggeligste var restauranten vi fant høyt over byen i et gammelt kråkeslott i bindingsverksstil. Inne ble vi tatt varmt imot av vertskapet, en overivrig bikkje og matmoren, så ble vi hensatt til en nostalgisk jul i et engelsk herskapshus. Vi kom sent og kunne nyte husets gastronomi i ensom majestet mens Helena løp fra stue til stue. Vi blir særdeles fornøyde når en måfåtur ender i en så hyggelig og god opplevelse. Slår köttbullar fra IKEA langt ned i støvlene! Vi tror det kan være verdt det å følge flere skilter i Belgia, med eller uten dama.

Göranssons elektriske adventsstake

Jippi! Jeg skal gå tur på butikken - helt alene! Et stjålent gyllent øyeblikk med me, myself & I hvor tankene kan vandre fritt. Med barn - velsigne dem - er nemlig hodet enten fylt av dem eller ingenting. Jeg trekker med velbehag inn frisk desemberluft og tenker fornøyd at her har vi like mange varmegrader som det er kuldegrader hjemme. Vel, ikke der jeg kommer fra da, for da ville vi hatt sommertemperaturer her, men i Oslo. Med barn nr. 2, er ikke trangen til å leke singlepike-på-Løkka-leken like stor i slike øyeblikk som den var med barn nr 1. Hm. Pussig det der - som barn var mor-far-barn-leken det store, som voksen leker jeg vekselsvis Bridget Jones og Carrie Bradshaw. Nå kan jeg forresten heller leke at gata vår heter Wisteria Lane og er full av frustrerte fruer. Og det kan det godt være at den er. Fritt for å være Susan. Mens hælene klakker nedover det mørke fortauet og skyggen min er kjempelang, er det ikke V.I.T. (Very Important Thoughts) som faller inn i hodet mitt. Derimot bruker jeg denne tanketiden til å delvis undre meg og delvis gremme meg over de heslige juledekorasjonene som pryder nabolagets tildels staselige inngangdører. For ikke å snakke om disse plæstikknissene som klatrer opp annenhver fasade. Hva er det, da?? Så, midt oppi denne grellheten, lyser to enkle elektriske adventsstaker mot meg med et velkjent og ubevegelig lys. Denne adventsuniformen som jeg forbannet meg på at jeg aldri skulle dra inn i mitt hjem da vi bodde i Norge, blir nå plutselig et nostalgisk bevis på god smak. Jeg vandrer videre forbi postkassen der det står Göransson. Javel ja. Her bor söta bror og er en av de daglige påminnerne om det internasjonale samfunnet vi bor i. Av alle ting, gir Göranssons elektriske adventsstake meg et stikk av hjemlengsel... I kassakøen kaster jeg misunnelige blikk på et ungt par som jeg er sikker på skal på kino eller treffe venner på bar etterpå. Hun tror nok jeg kaster lange blikk på typen hennes. Men så faller blikket på en mor med en nydelig liten baby, og da gidder jeg ikke se på de unge jyplingene lenger. På vei hjem går jeg bevisst eller ubevisst forbi Göranssons elektriske adventsstake igjen. Kanskje vi tar en tur på IKEA, som møblerer verden og pynter adventsvinduer. Når jeg svinger inn i gaten vår med en handlepose i hver hånd, merker jeg til min forundring at hælene klakker fortere. Når jeg ringer på og skimter en liten blå skikkelse som nærmer seg, går det en varme gjennom meg og jeg tenker på hvor godt det er å komme hjem til barn.

There is time still for sitting in cafes in Paris sipping wine.
Time still for going to meet the guru.
There is time still.
Now I am caring for eternity.
Carrying bodies soft with sleep to beds of flowered quilts and pillows.
Answering cries deep out of nighttime fears.
Buckling shoes. Opening doors. Pretending.
My soul now is dwelling in the house of tomorrow.
Tomorrow there will be time for long leisurely conversations,
for poems to write, and dances to perform.
Time still.
So I surrender now to them and this, knowing it is they
who will teach me how to do it all.

Peggy O’Mara

I disse førjulstider

Den første jul i et fremmed land...og her har det vært jul leeenge! Det glitrer og blinker så Helena drømmer om det om natten. Ikke rart det er lenge å vente for disse små, og ikke rart de blir oppspilt! Førjulstiden er ikke så ulik den hjemme, men en fyr har vi møtt på ganske mange ganger som vi ikke støter på i Norge, nemlig Sinterklaas, eller Sankt Nikolaus. Han ligner litt på nissen i grunn, men han er en litt mer staselig kar, med gull og fløyel, en høy hatt og snirklete stav. Han kommer egentlig til alle barn natt til 6. desember med gaver, men akkurat som nissen tyvstarter han på ymse kjøpesentre og tilstelninger. Vi nøyde oss med å kjøpe en bok om ham og en kakemann (à la hvetebrød), de kommer i ymse varianter og størrelser. Tja, så mye mer har vi ikke fått med oss om Sinterklaas, annet enn at han nok opprinnelig er fra Spania og feires først og fremst i Benelux landene og regionalt i Frankrike og Tyskland. Og så har han med seg en skummel type som heter Père Fouettard og som gjerne vil dele ut straff istedetfor godterier... En annen typisk julegreie her, som vi heller ikke ser hjemme, er alle julemarkedene. Små boder fyller plasser og gågater, dekorert med lys og fylt med mye ræl. Det dufter liflig av glühwein og vafler og ikke fullt så liflig av bratwürst og koteletter. Litt søtt er det jo, da... Vi må bekjenne at vi benytter oss av søndagsåpne butikker til å få unnagjort julegavene som snart skal fraktes til Norge. Helena skjønner julen i år, og vi har børstet støv av en gammel hjemmebrodert adventskalender som åpnes med stor barnefryd hver morgen. Men vi hadde ingen adventsstake å blåse støv av, og siden lilla lys er vanskelig å oppdrive, dro vi på internasjonal basar og fant et dansk adventslys (type med tall fra 1-24). Vi bor da i en internasjonal by, og det er faktisk ganske hyggelig, så kanskje det blir vår tradisjon. Men her er den fineste adventskalenderen. En riktig god førjulstid!