Så kom oldefarmor på gamlehjem. Roter nå, mer og mer. Men synger gjør hun, med stødig røst og til alles forlystelse. Favorittlåta er og blir "She joined the navy to see the world, and what did she see, she saw the sea". Den er blitt slik en schläger på avdelingen nå, at når tonene klinger fra rom 514, river en hvitkledd pleier døra opp i reneste Fred Astaire-stil og gauler "she saw the sea" med perfekt timing.
Og når vi hører vår lille lille venn på tre-snart-fire sitte i trappa på seilbåten og synge, på trill-rundt-sjarmerende barneengelsk men med lett gjenkjennelig tekst og melodi, "she na-na-navy, to see na world" - ja, da vifter vi øynene våre godt og lenge.
Hennys ubevisste hyllest til oldefarmor. Velsigne dem begge.
24 juli 2009
07 juli 2009
Et lite stykke Bergen
Bouchavesnes-Bergen er en bitteliten unnselig landsby på flatbygda i Somme, av det slaget du glatt kjører rett gjennom. Som nordmann synes du selvsagt det er ganske morsomt at en liten fransk by heter noe med Bergen, men ikke morsomt nok til å stoppe.
Så stopper du allikevel foran en statue av den franske feltmarskalken og krigshelten Maréchal Ferdinand Foch, som enhver fransk by med respekt for seg selv har en gate oppkalt etter. Og av en eller annen grunn går du bak denne statuen, han kan jo være noe å se på bakfra også den godeste Foch, hvem vet! Men der står det altså at statuen er skjenket til byen av den bergenske skipsrederen Haakon Wallem. Ikke nok med det, han ga generøst 100 000 franc av egen lomme og fikk også Bergens befolkning til å spytte i for å hjelpe til med oppbyggingen av byen etter første verdenskrigs herjinger. De var spesielt ille her, Bouchavesnes var omringet av slagmarker og strategisk viktig. Rådhuset i byen er en gave fra Bergen by, tegnet av arkitekt Ole Landmark og ferdigstilt i 1925. Da slengte de på Bergen bak navnet sitt, i takknemlighet. Wallem og Foch ble kompiser og Wallem ble tildelt ordenen Den Franske Lilje av den samme Foch.
Og der kom vi intetanende forbi dette lille stykket Bergen. Litt pussig. Nå lurer vi på hvordan det kunne ha seg at Wallem fant på å gjøre dette, men det har vi ikke funnet svar på.
Så stopper du allikevel foran en statue av den franske feltmarskalken og krigshelten Maréchal Ferdinand Foch, som enhver fransk by med respekt for seg selv har en gate oppkalt etter. Og av en eller annen grunn går du bak denne statuen, han kan jo være noe å se på bakfra også den godeste Foch, hvem vet! Men der står det altså at statuen er skjenket til byen av den bergenske skipsrederen Haakon Wallem. Ikke nok med det, han ga generøst 100 000 franc av egen lomme og fikk også Bergens befolkning til å spytte i for å hjelpe til med oppbyggingen av byen etter første verdenskrigs herjinger. De var spesielt ille her, Bouchavesnes var omringet av slagmarker og strategisk viktig. Rådhuset i byen er en gave fra Bergen by, tegnet av arkitekt Ole Landmark og ferdigstilt i 1925. Da slengte de på Bergen bak navnet sitt, i takknemlighet. Wallem og Foch ble kompiser og Wallem ble tildelt ordenen Den Franske Lilje av den samme Foch.
Og der kom vi intetanende forbi dette lille stykket Bergen. Litt pussig. Nå lurer vi på hvordan det kunne ha seg at Wallem fant på å gjøre dette, men det har vi ikke funnet svar på.
Selgerne i Somme
Somme, Nord-Frankrike. Flatt, alt er flatt. Midt i det flate finner vi et hotell. Langs samme gate ligger en klynge hus som sammen med hotellet utgjør landsbyen. Fra hotellvinduet ser vi katt og kaniner og en eng med løvetann.
I spisesalen om kvelden møter det oss et litt underlig syn. Ved et langbord sitter dresskledde menn på lang lang rekke. På den andre siden av bordet sitter ingen. De stirrer rett frem eller på maten, de fikler med mobiler og andre dupetitter. En etter en kommer de og setter seg på rekken. En av dem er kontaktsøkende, kikker på sidemennene og prøver seg på et smil. Det går ikke lang tid før han fikler han også.
Vi lurer på hvordan det kan ha seg at en lang rekke menn danner seg midt på denne flate og noe gudsforlatte bygda, og kommer fram til at de må være selgere på gjennomreise. Kanskje møtes de her med jevne mellomrom og har sin faste stille rekke som det er en visse trivsel og trygghet i.
Hvordan vi havnet der, vet vi egentlig ikke, men de gjestene som ikke var selgere, var der kanskje for å se the poppy fields, valmueengene som ble et symbol under første verdenskrig, eller krigskirkegårdene hvor en bestefar kanskje ligger, eller alt dette flate som soldater trampet ned og falt på og gjorde enda flatere. Enorme flate områder, enormt mange soldater.
"On attaquera sur la Somme" (Vi angriper ved Somme.)
- Maréchal Foch
I spisesalen om kvelden møter det oss et litt underlig syn. Ved et langbord sitter dresskledde menn på lang lang rekke. På den andre siden av bordet sitter ingen. De stirrer rett frem eller på maten, de fikler med mobiler og andre dupetitter. En etter en kommer de og setter seg på rekken. En av dem er kontaktsøkende, kikker på sidemennene og prøver seg på et smil. Det går ikke lang tid før han fikler han også.
Vi lurer på hvordan det kan ha seg at en lang rekke menn danner seg midt på denne flate og noe gudsforlatte bygda, og kommer fram til at de må være selgere på gjennomreise. Kanskje møtes de her med jevne mellomrom og har sin faste stille rekke som det er en visse trivsel og trygghet i.
Hvordan vi havnet der, vet vi egentlig ikke, men de gjestene som ikke var selgere, var der kanskje for å se the poppy fields, valmueengene som ble et symbol under første verdenskrig, eller krigskirkegårdene hvor en bestefar kanskje ligger, eller alt dette flate som soldater trampet ned og falt på og gjorde enda flatere. Enorme flate områder, enormt mange soldater.
"On attaquera sur la Somme" (Vi angriper ved Somme.)
- Maréchal Foch
Strendene i Normandie
Sword Beach. Gold Beach. Juno Beach. Omaha Beach. Bortenfor sandstripen som kalles Paris' riviera ligger disse strendene, mer til minne enn til solslikking. Her tråkker du i tusener av blodige soldaters fotspor. Frigjøringsstrendene. Det er kort mellom minnesmerkene, kort mellom de gamle stridsvognene og kort mellom de hvitmalte enkle korsene på krigskirkegårdene.
Kort mellom flaggklyngene. Mest engelske, amerikanske, kanadiske og franske - men også noen tyske. Venner nå. Flagg klistret på vinduer på bensinstasjoner og butikker. Flagg ut av mange vinduer. Folk lever med krigen i dette området, og har du bodd her, får du et mye sterkere forhold til 6. juni 1944 enn til 8. mai 1945.
Andre steder kan du kjøre langs slottsruter og vinruter, her kjører du langs Overlord-ruten. På døra til et hotell langs ruten står det "welcome to our liberators". Litt senere kjører vi forbi Omaha Beach Golf, med fredelig utsikt mot klippene og stranda. Andre tider.
Sword Beach. Gold Beach. Juno Beach. Omaha Beach. Strender til større ettertanke enn strender flest.
Kort mellom flaggklyngene. Mest engelske, amerikanske, kanadiske og franske - men også noen tyske. Venner nå. Flagg klistret på vinduer på bensinstasjoner og butikker. Flagg ut av mange vinduer. Folk lever med krigen i dette området, og har du bodd her, får du et mye sterkere forhold til 6. juni 1944 enn til 8. mai 1945.
Andre steder kan du kjøre langs slottsruter og vinruter, her kjører du langs Overlord-ruten. På døra til et hotell langs ruten står det "welcome to our liberators". Litt senere kjører vi forbi Omaha Beach Golf, med fredelig utsikt mot klippene og stranda. Andre tider.
Sword Beach. Gold Beach. Juno Beach. Omaha Beach. Strender til større ettertanke enn strender flest.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
