Januar

Der hvor solen aldri skinner

Lillesøs (2), i det hun åpnet døren i dag tidlig: "Se mamma! Lys! Lys! Det er lys på trærne!"
Mamma: "Ja, lille venn, det er solen det".

Hilsen fra Luxembourg, landet der solen (nesten) aldri skinner

De var to, nå er det bare en igjen

For noen dager siden døde en av to gjenlevende franske soldater fra første verdenskrig. Louis de Cazenave, 1897 - 2008, i sitt 111. leveår og i sitt tredje århundre.

Nå er det bare en igjen som sto midt i det. Lazare Ponticelli, også 110 år gammel. En igjen som falt, reiste seg og gikk videre. En fire år lang marsj gjennom skrik og blod, tap og smerter, stolthet og kameratskap på vei mot 11. november 1918. En igjen som husker. Hva sier han i dag om dette meningsløse, ufattelige?

"Noe absurd, nytteløst ! Hva tjener det til å massakrere mennesker? Ingenting kan rettferdiggjøre det, ingenting !"

Hvis han ble den siste, ville han nekte en nasjonal begravelsesseremoni.
"Det er ikke riktig å vente på den siste poilu*. Det er en fornærmelse mot alle de andre, som døde uten å ha mottatt den æren de fortjente. De kjempet som meg. De hadde rett til en gest mens de levde, bare en liten gest hadde vært nok. "

Han ble den siste.
*En av gatene i byen "vår" i Sør-Frankrike heter Rue Poilu, etter de franske soldatene i første verdenskrig som ble kalt poilu. Direkte oversatt betyr det hårete, og det henspeiler på soldatenes skjegg og barter, som ble et slags kjennetegn. De marsjerte nok også i denne gaten. Det kan vi tenke litt på når vi rusler der blant dagens fredelige lokalbefolkning og rike turister.

"Jeg skyter på deg, jeg kjenner deg ikke. Hvis bare du hadde gjort meg noe vondt..."

Gudde Rutsch!

Godt uti januar kommer en nyttårshilsen fra Luxembourg på luxembourgsk - eller lëtzebuergesch.
Og det betyr akkurat det det høres ut som - luxembourgerne ønsker hverandre god rutsj - skli godt inn i det nye året, og gjennom hele året for den del.

Hold på hatten - gudde Rutsch - juhu!

Slow motion

Venezuela (ved en viss (stormanns)gal herr Chavez) har besluttet å endre tidssone så ingen andre steder viser akkurat samme tid som dem. Hva så? Vi har hatt vår egen tidssone lenge vi. I den lille boblen av en verden vi befinner oss i akkurat nå, har vi stilt klokkene til vår egen tid. Viserne går litt saktere, stopper opp når de finner det for godt eller når øyeblikket tilsier det, for så å tikke fornøyd videre. Ingen hører om det tikkes i utakt, verden er i takt her allikevel. Fra sin hedersplass holder hans ærverdighet Kirkeklokken styr på alle sine ulydige undersåtter med faste, men milde og overbærende slag. Og solen går sin gang over himmelen og byen tømmes for mennesker ved nonsleite og andre tidsvisere trenger vi ikke.

Et kvarter og en evighet fra larm og mennesker som vrimler i fast forward er det slow motion som ruler. Som når slakteren i hvitt rusler trappene ned i sakte tempo med en fersk dyrerygg slengt over skulderen og nikker og ler brummende til alle han møter. Som når køen blir lang hos bakerdamen fordi alle skal utveksle siste nytt og ellers snakke om dette & hint. Som når en ettermiddagspastis blir til to mens det dovne livet glir forbi. Som når fyrtårnet blinker som et utrettelig evighetssymbol. Som når havet hypnotiserer.

Men selv ikke her kan vi stille klokken tilbake, hvor gjerne vi enn ville. Tilbake i vår fast forward verden vil vi allikevel trykke på en mental tilbakespolingsknapp og glede oss over at klokkene går fortere der - til vi kommer hit igjen. Bobleverden.

An Englishman in New York

De fleste kjenner sangen, de fleste har tenkt over teksten. Men hvem var denne engelskmannen i New York? Han var Quentin Crisp. Hvem var Quentin Crisp (1908 - 1999)? Forfatter, kunstmodell, skuespiller og forteller. Men mest av alt var han en som nektet å være en annen enn den han var, tvertimot var han seg selv med en særlig utfordrende ekshibisjonisme i sin tid og sitt samfunn. Slik ble han en frontfigur og et ikon for homofile. Med sin sterke sminke, sitt lange karmosinrøde hår, sine lakkerte negler og elegante sandaler, sjokkerte han førkrigstidens London og provoserte homofobe til angrep. Det var en særdeles tøff tid å være seg selv for en som ham.

At night a candle's brighter than the sun

Under krigen ble han nektet å gjøre tjeneste på grunn av sin "seksuelle perversitet". Hva gjorde Quentin Crisp da? Jo, han sørget for lagre av sminke og henna, paraderte gjennom mørkeleggingen og plukket opp amerikanske soldater. Gjennom vennligheten og åpenheten han ble møtt med blant soldatene, ble hans kjærlighet til alt amerikansk født. Hans memoarer, "The Naked Civil Servant", ble utgitt og senere filmatisert. Berømmelsen omfattet senere andre bokutgivelser, forelesninger og teater- og filmroller, blant annet som Elizabeth I i "Orlando" og i "Philadelphia". Han var opptatt av manerer til spissene av de lange lakkerte fingerneglene og uttalte at forutsatt at man kunne leve på peanøtter og champagne, kunne han gå gjennom livet fra en sosial begivenhet til en annen. Enhver vert som inviterte Quentin Crisp, fikk kvelden reddet av fargerike og vittige historier, fremført med stil og glamour.

If "manners maketh man" as someone said, then he's the hero of the day.

Han ble en engelskmann i New York i 1981. Det var der Sting møtte ham og ga ham anerkjennelse ved å dedikere denne sangen til ham.

Takes more than combat gear to make a man.
Takes more than license for a gun.
Confront your enemies, avoid them when you can.
A gentleman will walk but never run

It takes a man to suffer ignorance and smile.
Be yourself no matter what they say.

Mon vi ikke alle har litt å lære av Quentin Crisp... Be yourself no matter what they say...

Bouana Anàia 2008

Godt nytt år på provençalsk - bouana anàia.

Kast noen steiner i vannet.