25 august 2009

Av og til må man bare si det

Bli ferdig nå da, tenkte jeg utålmodig mens damen hos bakeren svinset rundt en kunde som tilsynelatende ikke skulle ha noe. Jeg aktet ikke å miste bussen, bussene er dessuten særdeles upålitelige her nede i sør og det er slettes ikke godt å vite når de dukker opp. Omsider svinset hun i min retning, og endatil kniste hun. Det var på tide, snøftet jeg til meg selv.

- Det er forloveden min, hvisket hun halvt forklarende, halvt unnskyldende.
Jeg ble straks litt mildere stemt. Så klarte hun ikke å holde seg:
- Han er kjærligheten i livet mitt! utbrøt hun.
- Han og sønnen vår. Jeg er så lykkelig!
Ordene kom rolig og enkelt, men intenst, og hun strålte. Jeg trodde henne og ble enda mildere stemt.

- Av og til må man bare si det, avsluttet hun.

Jeg rakk bussen, men det hadde visst ikke vært så farlig allikevel.

Ingen kommentarer: