Av og til må man bare si det

Bli ferdig nå da, tenkte jeg utålmodig mens damen hos bakeren svinset rundt en kunde som tilsynelatende ikke skulle ha noe. Jeg aktet ikke å miste bussen, bussene er dessuten særdeles upålitelige her nede i sør og det er slettes ikke godt å vite når de dukker opp. Omsider svinset hun i min retning, og endatil kniste hun. Det var på tide, snøftet jeg til meg selv.

- Det er forloveden min, hvisket hun halvt forklarende, halvt unnskyldende.
Jeg ble straks litt mildere stemt. Så klarte hun ikke å holde seg:
- Han er kjærligheten i livet mitt! utbrøt hun.
- Han og sønnen vår. Jeg er så lykkelig!
Ordene kom rolig og enkelt, men intenst, og hun strålte. Jeg trodde henne og ble enda mildere stemt.

- Av og til må man bare si det, avsluttet hun.

Jeg rakk bussen, men det hadde visst ikke vært så farlig allikevel.