Da jeg sist var i Paris og kom forbi l'Hôtel de Ville (Rådhuset), var det ikke den imponerende bygningen i seg selv som fikk meg til å stoppe. Det var heller ikke de glade menneskene i skøyteringen foran den. Det som fikk meg til å stoppe og det som fikk meg til å fryse, var dette bildet og denne påminneren. Telleren på toppen talte dagene i fangenskap for Ingrid Betancourt. 2154.
I går stoppet telleren foran Rådhuset i Paris på 2321. Hennes historie er den om 2321 dager i fangenskap og kamp, om overveldende mot og vedvarende håp. Hennes historie er den om en mor tvunget til å være uten barna sine i over seks år av livene deres. Endelig ble hennes historie den om frihet. Og hennes historie gjør et overveldende inntrykk.
Hun ble et kraftfull symbol på hver mann og hver kvinne som har fått friheten sin brutalt berøvet av FARC geriljaen. Telleren stoppet for henne og 14 av hennes medgisler i går, men den fortsetter å telle dager for mange andre. Jeg håper hun fortsetter å stå som et symbol for dem, på håp og frihet.
