Påsketur, ingenting er som påsketur

Første påskedag. Obligatorisk tur- og utfluktsdag. Men man behøver da slettes ikke spenne sine ski og snøre sin sekk. Man kan for eksempel velge å legge turen langs kyststien som går fra Cap d'Ail til Monaco. Nærmere pied dans l'eau (labbene i vannet) kommer du ikke uten å bli våt på de samme labbene. Bølgene kaster seg mot klippene i ren fryd og rett bak vugger det store blå, overbærende som en mor som betrakter barnas uskyldige rampestreker. Majestetiske Belle Epoque villaer skuer ut over alt det blå, staute og utilnærmelige i all sin prakt, uten et øyeblikk å røpe sin lengsel etter svunne glansdager. Den gangen Greta Garbo lente seg elegant mot et rekkverk og blåste røykringer ut over det samme evige blå før hun snudde seg og hevet glasset mot sin kollega Sacha Guitry, i silkeslåbrok i vinduet i nabovillaen. Kanskje er villaen "The Rock" fortsatt beæret med Garbos nærvær, var jeg henne ville jeg i hvert fall gått igjen der.

Og istedetfor kvikklunsj kan man for eksempel velge påskelunsj på fransk vis, på La Pinède (Furuskogen - navnet lyder unektelig bedre på fransk). Restauranten lever opp til sitt navn, den er bokstavelig talt bygget rundt furutrær, av den karakteristiske Provençe typen, som strekker seg ut av restauranten og mot havet. Påskemeny: Middelhavsbuffet av det overdådige slaget (ja, vi er langt fra norske høyfjellshotell), grillet loup (direkte oversatt ulv, på tallerkenen ligner ulven mest på en havabbor) med ovnsbakte løk- og tomatvariasjoner, og som avslutning en real påskesjokoladekake. Forøvrig tilbød menyen også lam, som seg hør og bør, men det var mange ulver og få lam blant gjestene, ulver som ulte godlynt i flokk dog. To par jenteøyne matchet havet utenfor da de fikk et gedigent og kunstferdig innpakket påskeegg plassert foran seg. Og solbærtoddy på termos ble byttet ut med espresso inntatt meget lett henslengt i gedigne, sløye kurvstoler med plass til hele familien, rett ut mot havet.

Kan du noen steder bedre ha det... Råere enn rått rett og slett.

Glade på Den Glade Hval

Jeg tror ikke det er så mange andre hvaler her enn den som svingende serverer glade gjester et enkelt men solfylt og smakfullt måltid. Men skulle en og annen hval forville seg inn her i en av verdens vakreste bukter, så nåde den om den ikke var overstadig glad! Denne spesifikke glade hvalen tilbyr blå plaststoler og mat fra en skranglete bu, men gleden blir slettes ikke mindre av den grunn, heller tvert imot. Den Glade Hval ville ikke kledd snipp og klede over armen. Og når han spøkefullt serverer salat som smiler med tomatfjes, olivenøyne og løkmunn, når roséen er kald i små kjøkkenglass og espressoen sterk og god og når bena dupper i takt med båtene i den lille havnen - ja, da kunne ingen bedt om mer - fra en hval eller fra hvem det måtte være.

Den siste poilu

Så var det ingen. Lazare Ponticelli, 1897 - 2008. Den siste poilu. Den siste av 8,5 millioner franske soldater under den første verdenskrig. 1,4 millioner av dem døde. 900 om dagen. 20 000 den 22. august 1914. På slagmarker ikke så langt herfra.

Med ham lukkes et kapittel i historien. Men vi og fremtidige generasjoner bør ikke lukke boken.

Hvil i fred, Monsieur Ponticelli.