Wherever I lay my hat...

…eller – borte bra men hjemme best når borte er hjemme og hjemme er borte.

Betraktninger fra en trebent totning med et ben i Luxembourg, et ben i Frankrike og et ben i Norge.

Hvor er hjemme når du får et nytt hjemland? Kan mange steder være hjemme? Først - hva er egentlig hjemme? Kryss av for alternativ(ene) som passer for deg:

 Der nakne barneføtter trådte graset – spede spirer som fikk vokse?
 Der du har bodd lengst?
 I et rom i et hus i en hage?
 I byen eller på landet eller i landet?
 I et miljø eller en kultur?
 Der du legger fra deg hatten din – eller tannbørsten for den del?
 Der hjertet er – eller dine næreste og kjæreste?
 Eller rett og slett der du føler deg hjemme?

Det vil ikke bli foretatt noen samlet vurdering eller analyse av svarene, det må det bli opp til den enkelte å gjøre for sin egen del. Men jeg vil tippe – og håpe – at mange krysser av for det siste alternativet, da gjerne i kombinasjon med et eller flere av de andre.

Oppfølgerspørmål til frivillig refleksjon: Hva gjør at du føler deg hjemme – eller eventuelt ikke gjør det?

Jeg ville svart noe om å trives innenfor husets fire vegger, i byen og i kulturen og ha gode venner. At min lille familie var der sammen med meg ville være en helt naturlig forutsetning. Tilbake til røttene? Ikke på barndommens tre, men kanskje til røttene som moderlandet omfavner sine barn med, som mødre flest. Eller kanskje der nye røtter slår rot.

For hva når du får nye vegger i en ny by i et nytt land og en ny kultur? Det er da du merker moderlandets favntak i form av språk – ikke så mye det vi snakker, men alle koder vi får inn med modermelken og som vi ikke tenker over før vi kommer et sted med et helt nytt sett med koder. I form av kultur og samfunn, som disse kodene er en del av. Hvordan oppfører vi oss her? Hvordan er vi mot hverandre her? Hvordan fungerer ulike funksjoner som trygdesystem, helsevesen, barnehager og skoler? Hvordan lever vi her, rett og slett? Det å lære et nytt levesett krever tid og energi, og det går mye på de små tingene som du ikke tenkte over i hverdagen hjemme fordi de gikk av seg selv. Å føle seg hjemme i et nytt land tar enda lengre tid, og her kommer nok disse røttene inn. Noen røtter må få feste seg i utenlandsk jord, og de viktigste hjelperne er det sosiale nettverket. Venner. Det tar tid å få venner. Dermed kan den hyggelige bakeren på hjørnet eller naboen bli viktige hjelpere til å begynne med. Så må du opparbeide deg forståelse for – og kanskje enda viktigere – følelse for landet, for kulturelle, sosiale og geografiske omgivelser. Da kommer hjemmefølelsen snikende og du forstår at du kan føle deg hjemme flere steder.

Så kommer det paradoksale i at det å slå røtter i et nytt land kan avstedkomme en viss rotløshet, akkurat som om de nye røttene rev opp noen av de gamle. Ikke helt hjemme i det nye landet i kraft av å være utlending, ikke helt hjemme i gamlelandet i kraft av påvirkning fra en annen kultur og å se landet utenfra – på godt og vondt. Dette kan være forvirrende. Og bare for å øke forvirringen, kan man også finne på å skaffe seg et hjem i et tredje land – fordi man føler seg så hjemme der…

En tannbørste i hvert land? Kanskje, men tannbørstenes plassering bør velges med omhu. Jeg har en tannbørste i et hus i et lite, rart land med et lite rart språk og veldig mange andre språk på alle gatehjørner som heter Luxembourg, som kaller seg Europas grønne hjerte og som mitt hjerte etter hvert banker litt for. Jeg har en tannbørste i en skakk liten leilighet i en gamleby i Frankrike, og er jeg innimellom usikker på hvor hjertet mitt er, vil jeg alltid finne det igjen der. Og jeg har en tannbørste i en seilbåt i Norge, som fungerer som vårt sted i gamlelandet om sommeren. Og når sjøen er blank og kvelden lys og jeg ser med øyne utenfra, i et skjær av nyperosenostalgi, kan jeg kjenne røttene og tenke at jeg godt kan ha tannbørster her på mer permanent basis.

Lazing on a Sunday afternoon

Som tatt rett ut av en Brelett reklame syklet vi nynnende av gårde med tyske stier under hjulene mens vi vinket muntert til Luxembourg på den andre siden av en søndagsdoven Moselelv. Vi beundret vinranker med blanke struttende druer som formelig ba om å bli plukket og skottet på svanene som satte stumpen i været uten blygsel. Idyllen ble raskt brutt i det den gikk over til en campingplass som strakk seg så langt øyet kunne se og – fryktet vi – enda lenger, for eksempel langs hele Moselelven. Det var et yrende campingliv, med grilling, mekking og drekking. Grilldressen så ut til å være like obligatorisk her som hjemme. De som kastet den, hadde gjerne en viss pondus, tanga og interessante tatoveringer. Vi passerte blomstrende, velpleide campinghager, gjerne dekorert med flagg og vimpler, små vindduppetitter (eller gå-rundter som vår datter kaller dem) i muntre farger og fasonger, falske kråker og ekte hunder. Jeg stusset over at hagegnomene glimret med sitt fravær, de hadde liksom passet så godt inn der. Vi gled forbi et eldre ektepar, som i en dogmefilm. Han satt og stirret ufravikelig på en radio. Hun satt ti meter bortenfor og kjederøkte. Men mange hoder løftet seg fra campingsengene og smilte forbløffet da vi kom forbi, for en sykkelvogn med to barn i er et sjeldent syn på disse kanter. Moselelven er ikke bare et mekka for happy campers, men også for motorbåt- og vannsportentusiaster. Båtene vi passerte hadde velklingende navn som Natascha.

Men så bredte vinland seg ut foran oss igjen, og det var bare å sykle rett inn i det, blant vakre vinranker hvis farge skiftet navn fra pinot blanc til pinot noir. Og akkurat i det vår søken etter et egnet sted for lunsj i det grønne antok et hint av desperasjon, åpenbarte en grønn eng ved elven seg. Som om ikke det var nok, sto det et velplassert, stort lønnetre på den. Jeg trasket ned dit mens jeg latet som jeg løp lett med flagrende hvite lingevanter og stråhatt. Duk dekk deg – med gode oster, godt brød, vin og søtsaker. Druer måtte vi besørge på annet vis – slang for voksne = drueslang fra vinranker. Lavt hang de og søte og deilige var de. Jeg var litt usikker på allemannsrettens funksjon i Tyskland og dukket ned i det høye gresset da en politibåt tøffet forbi på elven. En luxembourgsk sådan… Men etter litt lokal musserende ble jeg tøff i trynet og bykset inn i maisåkeren for å gå på maisslang.

Det hadde vært en fin søndag på landet.

Kvinner og klær

Den er uslåelig, herlig og nyttig - logikken vi kvinner ofte benytter oss av i shoppingøyemed. Attpåtil kan den vrenges i takt med plaggene i prøverommet. Som når du med et etter hvert velutviklet vinkelsyn ser et skilt med 3 for 100, skjener bort, blar febrilsk i klærne og oppdager at der henger det plagg på plagg fra et favorittmerke. Du gnir deg i øynene og klyper deg i armen, konstaterer at klærne fortsatt henger der og river med en haug inn i prøverommet. Vel ute spør du for sikkerhets skyld om du virkelig skal betale en hundrings for herligheten - eller under 5 % av full pris - og river opp en lapp før ekspeditrisen rekker å ombestemme seg. Det kalles kupp det! Eufori! Vel hjemme tar du deg i å lure på om de to kjolene er kule - eller om de er kjerringkjoler - og lander på at de er kule kjerringkjoler og at du er ung nok til å sikre kulhetsfaktoren. Et visst element av selvbedrag muligens - både i logikken, aldersbegrepet og speilbildet...

Når du så noen dager etterpå faller langflat for en kjole i et utstillingsvindu mens du venter på grønt lys og bare mååå ha den - ja da trår denne vidunderlige logikken til igjen. Javel så kostet den nesten tretten hundrelapper - men tre kjoler og en genser for 1.400 - det er billig det!

Apropos kjerringkjoler. Som liten fikk jeg forklart at kirken er et hus som Gud bor i. En dag gikk jeg forbi dette huset akkurat da gudstjenesten var over og menigheten strømmet ut, og jeg ropte forbløffet - der var det mange Guder i kjerringkjoler...

Delvis inspirert av Alliene