Folk flest bor i Kina

Men tydeligvis ikke mange nok... For noen dager siden kunne vi nemlig lese i "La Voix" at en eller annen provins i Kina har nedlagt forbud mot stripping i begravelser!?! Myndighetene hadde fått snusen i at velsituerte familier i denne provinsen hadde det med å leie inn strippere når familiemedlemmer skulle begraves. Grunnen? Et spørsmål om ære... Jo større oppmøte i begravelsen, desto mer ære til avdøde å ta med seg videre...

Samme publikasjon kunne i dag rapportere følgende: En kinesisk kvinne fra Hohhot i Indre Mongolia hadde overlatt rattet til sin sidepassasjer. Det oppsiktsvekkende ved dette, er at sidepassasjeren til vanlig går rundt på fire ben. Hun mente at hunden hennes hadde så lyst til å kjøre, så hun holdt sine labber på gass og brems mens bikkja styrte med en eller flere av sine. Det gikk som det måtte, men til alt hell uten person- eller dyreskader. Avisen legger til at både bilmerke, hunderase og den særdeles dyrekjære (eller ikke?) kvinnens fornavn er ukjent. Med et etternavn som Li, oppnår hun kanskje ikke sine 30 sekunder av tvilsom berømmelse på grunn av dette innfallet.

Folk flest gjør da ikke slik?

Tidsmaskin

Hvis jeg hadde en av Petter Smarts tidsmaskiner og lot den snurre meg nøyaktig ett år tilbake i tid, ville jeg befinne meg i en spesiell situasjon. Rundt meg ville jeg høre noen si "hun jobber seg ned, la henne få den tiden hun trenger!" Snart ville jeg høre "jeg ser hodet - med masse mørkt hår!". Like etter ville jeg bøye meg (faktisk nokså eplekjekt) fram og få det samme synet selv - og så en liten kropp. For et øyeblikk i tid!

Hvis jeg så skulle tatt den samme tidsmaskinen tilbake til i dag, ville jeg stått på bremsen.

Henny, født 27.08.05 kl. 12.35.

Møter ved fyret

Klisjéene lar seg ikke stoppe, de hopper ned på papiret lik ivrige guttunger fra svabergene og former en perfekt sommeridyll mot blåblå himmel og idet de bryter den myke, blanke, blinkende vannflaten. Jeg lar dem boltre seg litt, de har så få dager å gjøre det på i den nordiske sommeren. Dessuten er vannet for fristende, og svabergene, som vår eldste datter lærer å sette nakne, varme labber på, for kveldsrosa til å henge seg opp i klisjéer. Istedet spør jeg om de vil være med å bade.

Så brytes idyllen. Naboskap er flyktig, men tett i båt. På steinstien bort mot den lille sandstranden går en jente, ganske fersk tenåring og ganske overvektig. Bak snubler moren, så radmager at hun ser ut til å knekke hver gang hun faller bortover stien. Hun blir liggende, før hun kravler seg halvt opp og tenner en røyk. Roper utydelig til datteren. Hun kommer tilbake, men gjør ikke mine til å hjelpe moren. Bare mumler noe i forbifarten om at hun vel er for drita til å gå. Hun går ombord på den gamle holken av en skøyte mens hun kaster små, men veldig synlige blikk rundt seg. Ser noen? Noen ser. Kanskje trenger hun at de rette ser. Inne synker hun ned langs veggen i cockpiten. Jeg føler skammen hennes som en svak kvalme. Moren kommer seg møysommelig tilbake og forsvinner inn etter henne. Banning. Kjefting. Stille. Oppkast. Dagen er ikke gammel.

På den andre siden ligger en porno cabincruiser av det unødvendig store slaget. Han henger i gummibåt langs ripa og millimeterpolerer. Hun går rundt ombord i den lille sorte. Barna sees og høres knapt. Om kvelden lyser hele flybridgen opp i neonblått. Ikke spesielt strømbesparende, og ikke spesielt lekkert mot de rosa svabergene. Problemene blir mer synlige i den gamle skøyta enn i neoncruiseren, men det er ikke sikkert de er større.

Mens jeg var vitne til det sørgelige opptrinnet mellom mor og datter, hadde far og datter i vår båt et annerledes møte ved fyrtårnet. En aldrende hippie som hadde sovet ute ved fyret og som ellers seilte rundt i en omgjort liten livbåt, spurte Helena om hva hun hadde aller mest lyst til å gjøre akkurat nå. Hun klarte ikke helt å svare. Da sa han at han spurte henne fordi han ikke visste helt selv hva han ville gjøre. Han hadde penger i pungen og all verdens tid og frihet. Han kunne gå tur, seile, spise eller ta seg noe kaldt å drikke. Allikevel visste han ikke helt hva han skulle gjøre. Han fant en gammel caps. Den skulle han ta med hjem og vaske. Den kamuflasjefargede han hadde nå, hadde han funnet i fjæra for noen år siden. Han kjøpte ingen hatter lenger. Han hadde sagt at båten hans hadde sin egen historie. Den skulle jeg gjerne hørt. Men da vi gikk tilbake for å høre mer, så vi ham krysse rolig ut i sin lille båt og ta historien med seg. Vi, og de fleste med oss, ville startet motoren for å komme fortere ut. Vi hører om slike som ham, men møter dem sjelden. Jeg tror han har det best av oss alle.

Og jeg, jeg ble i hvert fall glad for å være i vår båt, som ikke brauter på noen måte og som plutselig ble akkurat passe stor og romslig. Men jeg kommer til å kjøpe noen hatter.